LOS ANGELES (Gamer.no): William Joseph «B.J.» Blazcowicz er en figur som har påtatt seg mer dybde og menneskelige karaktertrekk etter som årene har gått. Helt siden 1992 har han hatt ett mål for øye: Å være en så stor kjepp i hjulet på nazistene som han egenhendig klarer å være.
LES OGSÅ: Det spilte egentlig ingen rolle at Sony ikke ble med på E3 2019 »
I 2017 var det morsommere enn noen gang å skyte nazister, og i juli i år vil du få muligheten til å gjøre det med en venn. Eller alene med en kunstig intelligens-partner. Jeg i hvert fall klar for å peise på når den tid kommer, for Wolfenstein: Youngblood ser ut til å være en svært fornøyelig blanding mellom alvor, humor og utfordrende kampsekvenser.
Paris, 1980
19 år etter hendelsene i Wolfenstein II: The New Colossus, møter vi for første gang Jessica og Sophia Blazcowicz, tvillingdøtrene til B.J.. Vi får se litt på hvordan de lærer seg å overleve i den spekulative etterkrigstiden som etterlot verdensdominansen i nazistenes hender, gjennom jakt sammen med faren, og kamptrening med moren, Anya Oliwa. Så hopper demoen frem i tid, til stedet hvor resten av sekvensen finner sted: Paris.
B.J. er sporløst forsvunnet, og døtrene hans er fast bestemte på at de er klare til å løpe med geværløpet først inn i nazi-okkupert territorium for å redde han. Det viser seg å være vanskeligere enn de e klar over:
Tross treningen med foreldrene sine, blir det en smule vanskelig å drepe sin første fiende. I en filmsekvens ser vi dem ta livet, etter mye om og men, av en soldat. Det hele etterfølges av veksling mellom triumferende rop, og oppkast.
Disse filmsekvensene setter tonen godt: Det mer seriøse preget til sekvensen om oppveksten deres, og det bisarre scenariet hvor de er fullt utrustet til kamp bak fiendens linjer og kaster opp og jubler om en annen. Skuespillet og måten det hele fremstilles på er imponerende.
Ein, zwei, drei NeoSoldaten
I Wolfenstein: Youngblood velger du en del spillestil selv: Først og fremst må du bli enig med spillkameraten din om – eller være først ute til å velge – hvem som skal være hvilken Blazcowicz-søster. Valget er kosmetisk. Videre bygger du din «loadout» i et enten-eller-nett: Vil du ha en evne som gjør deg usynlig en stund, eller vil du ha et ekstra kraftig nærkamp-angrep? Vil du gestikulere til den andre søsteren med djevelhorn for å gi ekstra skade, eller en knyttneve i været for å gi ekstra liv? Den typen ting.
Alle valgene er gode, og alle valgene er viktige å huske på, for her kommer du til å trenge de verktøyene du har. Jeg og partneren min under E3-demoen fikk fort erfare at dette ikke bare var å frese gjennom så fort som mulig. Oppdraget vi fikk spille gikk ut på å infiltrere basen til en nylig utvalgt general og drepe ham. Så langt kom vi aldri, men neimen om vi ikke hadde det gøy på veien.
Kommunikasjon er viktig i dette spillet. De trange, nazi-infiserte gangene er vanskelig å holde oversikt over, og da er det viktig både å planlegge og varsle kompanjongen din når mulighetsvinduer åpner seg, eller farer dukker opp i blindsonen. Skulle uhellet inntreffe, kan den søsteren som fortsatt er i live få den andre tilbake på beina. Kollapser begge to, må du starte fra forrige lagringspunkt. Noen ganger er det ganske langt tilbake, litt for langt spør du meg – i hvert fall når du kun har en time å spille gjennom demoen på.
Skytefølelsen i spillet er tung og god. Våpnene har mer vekt enn i et typisk Call of Duty-spill, men responsen er likevel god. Spillet ser selvfølgelig svært pent ut også, da MachineGames har blitt veldig gode på å polere id Tech 5-motoren. Fiendevariasjonen var også god der vi fikk spille, med alt fra normale soldater til svært tungt bevæpnede, umenneskelig store elitesoldater. Generalen vi omsider kom til var veldig vanskelig: Han hadde usynlighetsdrakt og laservåpen. Det er urettferdig, det!
Konklusjon
Jeg føler dog at spillingen kunne bli litt ensformig, og håpet er at det blir mer variasjon etter hvert som man låser opp flere teknikker, gestikulasjoner og måter å kjempe på underveis. Ut fra samlegjenstander jeg plukket opp og erfaringspoeng jeg tjente underveis, tyder alt på at det vil være flust av oppgraderingsmuligheter. Så gjenstår det å se om disse holder selve spillingen interessant hele veien.
Historiedryppene vi fikk i demoen av Wolfenstein: Youngblood, og måten disse var presentert på, tyder på skikkelig godt håndtverk. Skytefølelsen er god, sniking og samarbeid var veldig morsomt, tross at vi var to pinlig ordfattige spillkritikere som ikke kjente hverandre fra før som spilte sammen. Det fikk meg uansett til å hente frem Wolfenstein: The New Order fra hylla da jeg kom hjem. Jeg har ikke spilt det spillet enda, og skjønner ut i fra det jeg fikk se at jeg virkelig burde gjøre det snart.
Wolfenstein: Youngblood kommer 26. juli, og vil være tilgjengelig på Windows, Xbox One, PlayStation 4, Google Stadia og Nintendo Switch. Mens du venter på å få knerte nazister, sjekk ut vår E3-seksjon for flere inntrykk fra årets stormesse »
