Mange var forståelig nok spente da Nintendo skulle annonsere en nyvinning for Switch. Den lille hybridkonsollen hadde hatt et fantastisk første år, og nå skulle det komme enda mer knask! Nintendo forsøkte å dempe forventningene en smule ved å si at dette var en slags interaktiv opplevelse for Switch, spesielt rettet mot barn og «de som fremdeles føler seg som barn». Det lå hele tiden i kortene at dette ville bli et slags leketøy (Nintendo har tross alt laget leketøy av ymse slag i over en mannsalder), men likevel var det ikke fritt for at mange følte seg en anelse tatt ved nesen da Labo ble offentliggjort. Var dette en spøk? Byggesett i papp? Alvorlig talt?
Nintendo har lang erfaring med mer eller mindre pedagogiske spill: Mario is Missing lærte barn å regne, Mario Paint stimulerte den kreative hjernehalvdelen, mens Mario Maker lot spillerne forsøke seg som spilldesignere og dele sine verk med hverandre. Labo går altså inn i en lang og stolt tradisjon der Nintendo gjør akkurat det som faller dem inn, uten å bry seg om hva konkurrentene driver på med. Noen ganger skyter de gullfuglen. Andre ganger finner de ikke engang skogen for bare trær.
Hjelp fra en ekspert
Det første som slo meg da jeg så Labo-annonseringen var at «dette er ikke noe for meg». Det ville være helt urimelig å sette en voksen mann til å anmelde et leketøy for barn – derfor slår jeg meg sammen med Theodor (fem år og to måneder), min trofaste ekspert på barneleker.
Theodor spiller til vanlig litt på en 3DS (han er et råskinn på Shovel Knight), litt New Super Mario Brothers på Wii og Super Mario Run på pappaens mobiltelefon. Ellers er Lego det fineste han vet, og han bygger lett byggesett ment for litt eldre barn.
Les også: Se mer av hva Nintendo Labo har å by på
Labo: Variety Kit har fått en PEGI-aldersmerking på tre år, men ikke la deg lure. Nedre fornuftige aldersgrense er sannsynligvis nærmere 5–6 år; her er det mange små pappbiter som skal bøyes og tråder som skal trekkes. På skjermen kan man følge enkle instruksjoner, men menyene er ikke selvforklarende nok for dem som ikke forstår engelsk. Altså er Labo noe som krever at de voksne også engasjerer seg – men det er også litt av poenget: dette er skapt for å deles.
– Har du med Mario Switch, spør Theodor og stråler av glede.
– Ikke i dag. I dag skal vi lage byggesett og så kan vi spille med det etterpå!
– Hmm. Men det så ut som om du hadde Mario Switch med. Jeg tenkte faktisk at du kunne få lov til å være hatten, og at jeg kunne være Mario.
Vi blir enige om å prøve byggesettet likevel. Theodor vil helst bygge den radiostyrte bilen først. Det passer bra: Den er nemlig det enkleste byggesettet i pakken, og tar bare 10–15 minutter å lage. Vi trykker forsiktig ut bitene og bøyer dem til. Det hele smetter sammen lekende lett, ikke noe problem! Det er vibrasjonene fra Toy-con-ene som sammen skal drive den fremover, så dette bør gå som smurt. Theodor griper Switch-skjermen og aktiverer begge kontrollerne.
Og bilen spinner rundt i sirkel.
Vi justerer styrken på kontrollerne for å se om det hjelper.
Bilen spinner fremdeles rundt i sirkel.
Vi slår av og på switchen, starter spillet på nytt.
Bilen spinner på samme måte som før.
– Hmm, sier Theodor, og pirker i en pappbit.
Den ene toy-con-kontrolleren er utstyrt med et infrarødt kamera. Det gjør at den blant annet kan fange opp varmekilder. Vi forsøker å gjøre som i en demonstrasjonsvideo på YouTube, hvor man kan lede den radiostyrte bilen rundt i rommet ved hjelp av en varmekilde – som for eksempel hånden din. Theodor synes det er litt spennende, men også litt ekkelt.
– Men nå går den rett fremover. Det gjorde den ikke da vi styrte den. Er ikke det rart, spør Theodor og ser på meg.
Papp er fremtiden!
Konseptet med spill møter pedagogiske verktøy er slettes ikke nytt, men Labo skiller seg ut ved å være hakket mer orientert mot lek. Papp er også et usedvanlig brukervennlig grensesnitt, særlig for barn.
Labo-pappen kan selvfølgelig kjøpes gjennom Nintendo, men de gamle platene man trykker bitene ut av fungerer perfekt som mønstre – bare legg dem over annen form for papp og tegn av. Du kan også laste ned tegningene dersom det skulle være nødvendig.
Byggetegningene er veldig enkle å følge, og man kan spole frem og tilbake i demonstrasjonsvideoene akkurat slik man ønsker. Det er også overraskende enkelt å eksperimentere med nye oppfinnelser i Toy-Con Garage – her kan du lage dine egne spill og funksjoner. Ved hjelp av enkle menyer og kommandoer kan du bestemme hvordan kontrollerne og skjermen skal reagere på ulike handlinger – for eksempel kan du manipulere en tone ved å heve og senke den ene kontrolleren, litt som en theremin. Artig, men dette er et kritisk punkt: Labos levetid vil sannsynligvis avhenge av engasjement og delekultur blant brukerne. Nintendos foreløpige innsats gir grunn til å være optimist.
Frem med kriseplanen
Det er kjekt å bygge sammen, men det kan ta litt tid. Fiskestangen kan for eksempel ta mellom halvannen og tre timer, alt etter hvor effektiv man er. Derfor jukset jeg litt og lagde halvparten på egen hånd før vi begynte, slik at vi skulle rekke å få det ferdig før det var leggetid. Det var nok lurt, for allerede etter 20 minutter med fiskestangen er Theodor lei. Han vil fiske, ikke brette papp.
Det er på tide å ta frem kriseplanen. Det vil si tusjer, klistremerker og teip. Theodor dirrer av glede.
– Jeg lager en Mario-bil! Og her tegner jeg ildkuler som kan ta ondingene. Sånn at Bowser faller i lavaen og dør.
– Dør han? Det hørtes ikke noe kjekt ut.
– Ondinger dør alltid. Det er sånn det er. Jeg har også tegnet en grønn stjerne til Luigi, sier han, og tusjer i vei.
Til slutt er fiskestangen ferdig. Vi smetter Switch-skjermen på plass i den snertne pappholderen og prøver fiskelykken. Theodor er helt oppslukt av fiskestangen og det som skjer på skjermen og bruker alle sine krefter på å få halt fisken i land, men fiskeutstyret tåler brasene.
De øvrige byggesettene er litt så som så. Pianoet er fantastisk morsomt å spille på, særlig når man bytter ut lydene. Det er et ekstra pluss at man kan ta opp musikken man lager, men denne delen er ikke særlig intuitiv. Hva verre er: det tar over to timer å sette det sammen. Da går det fortere å sette sammen det lille huset som man kan manipulere med ulike snedige innretninger, men de små minispillene man kan spille med det er rett og slett ikke særlig festlige i lengden.
Motorsykkelspillet overrasker derimot positivt. Det ser kanskje ut som noe som hører hjemme på Nintendoland på Wii U, men her kan du faktisk lage dine egne baner og cuper. Dette er noe andre utviklere kunne lansert som et helt eget spill, men her er det bare en av mange finurlige ideer.
Jo mere vi er sammen
Å bygge og leke med Labo er en delt opplevelse. Begrensningene er åpenbare og med unntak av fiskespillet har de fleste av byggesettene liten levetid når de først er ferdige. På den andre siden er Labo ulikt noe annet på markedet. Mens andre, lignende byggesett ofte har et overdrevet – nesten slitsomt – pedagogisk fokus, har Nintendo klart å finne en spennende balanse mellom lek, læring og oppdagelse. Man lærer ikke så mye av å leke med Labo, men det er morsomt å se hvordan ting virker, som hvorfor snellen på fiskestangen lager lyd, eller hvordan tangentene på pianoet fungerer.
Den store premien er imidlertid ikke spillene du kan spille når byggesettene er satt sammen. Nei, belønningen er den tiden du får bruke sammen med noen andre og reaksjonene deres når de forstår hvordan det henger sammen. Selv syntes jeg ikke det var så rasende festlig å spille fiskespillet, men det var kjekt å holde pappkonstruksjonen sammen mens Theodor trykket de siste, avgjørende pappklaffene på plass.
Dette var noe vi bygget sammen. Kunne vi hatt den samme opplevelsen uten Labo? Sannsynligvis, men dette var noe annet enn Lego. Det var en ny måte å være sammen på.
Nintendo har alltid hatt en annen tilnærming til dataspill enn andre produsenter. De ser på seg selv som en leketøysprodusent, som nesten alltid tenker «hvordan kan dette produktet bringe folk nærmere hverandre?» når de designer det. I så måte er Labo akkurat det man kunne forventet.
Konklusjon
Nintendo Labo er et uhyre lovende konsept. De foreløpige pakkene er bare en introduksjon, den virkelige verdien avhenger av hvor flinke Nintendo er til å inspirere til nyskaping og deling kundene imellom.
Kvaliteten på pappen er god. Det at man kan bruke uttrykksplatene som mønstre for å lage nye modeller, laste ned tegninger fra nett, programmere nye leker og byggesett, samt dele ens oppfinnelser med andre, trekker veldig opp.
For vår del var robotbyggesettet den største nedturen. Dette ble altfor komplisert og langtekkelig til at vi klarte å fullføre. Theodor måtte spise kveldsmat og jeg måtte skrive ferdig denne teksen. Jeg fullførte den på egen hånd selv, men det var liksom ikke helt det samme.
Foreløpig egner nok Labo seg best for litt eldre barn. Vi skulle gjerne sett flere mindre byggesett med kortere byggetid, og noen ganger var de ferdige spillene morsommere enn selve byggeprosessen.
Prisen på Labo ligger per i dag på rundt 700 kroner. Synes du at det er litt stiv? Det skjønner jeg godt. Potensialet er stort, men per i dag er det først og fremst nettopp potensialet som er det mest spennende med Labo. Når du investerer i Labo, kjøper du ikke bare litt papp og en fantastisk idé – du investerer også i et løfte om at mer moro vil komme. Dermed spørs det altså litt på hvor mye du stoler på at Nintendo satser langsiktig på dette produktet.
Labo er noe helt unikt. Konseptet er spennende og mulighetene nesten overveldende. Men lytt også til magefølelsen din. Og så lar vi Theodor få de siste ordene.
– Syntes du dette var gøy?
– Ja, det var kjempegøy! Jeg tegnet ildkuler! Og så fisket jeg og fikk en makrell. Jeg så en månefisk og en narhval og en kjempestor hai helt nede på bunnen av havet. Jeg tegnet også en Mario som er kjempesur.
– Vil du gjøre dette igjen en gang?
– Ja! Neste gang vil jeg fiske enda mer!
Hva synes du om Labo? Blir dette en suksess for Nintendo? Si din mening i kommentarfeltet!
