Alt var bedre før, sier de som er eldre enn oss og sukker gjerne tungt. Røyking var ikke farlig, man smurte seg inn med olje for å bli brunere fortere (hvem hadde vel hørt om hudkreft?) og alle var så høflige hele tiden.
Noen blant oss vil kanskje hevde det samme om spillmediet – at det var så mye bedre den gangen man fremdeles lot seg overraske og forbløffe av mediet. At selv om grafikken har tatt sjumilssteg fremover, har ikke selve spillopplevelsen forbedret seg vesentlig. Den diskusjonen har jeg ikke tenkt til å ta denne gangen – men jeg har tenkt til å vri litt på påstanden.
Om spillene ikke var bedre før, så var jeg mye bedre. La meg prøve å forklare:
Hadde det vært mulig å spille mot mitt tiårige selv, ville jeg fått så grisejuling at halvparten ville vært nok. Jeg var rett og slett mye, mye flinkere før. Man skulle da vitterlig tro at det ville vært omvendt, at mer erfaring var ensbetydende med mer skills – og kanskje er det sånn for flesteparten – men faktum er at jeg fikk meg en real overraskelse da jeg satte meg ned med jubileumsutgaven av Super Mario All-stars.
Vi snakker om spill jeg har rundet flere ganger enn jeg har tall på, som jeg nesten kunne spille i søvne på NES-en. Med forbehold om at husken svekkes litt med tiden bød ikke Super Mario Bros. 3 på nevneverdige utfordringer for tiårige Kjersti (at lillebror eventuelt sier noe annet skal vi ikke bry oss om).
Spol frem til 2011 og det er ikke måte på hvor mye kjeft den stakkars rørleggeren må finne seg i, hvor det meste absolutt ikke egner seg på trykk, men jeg kan nevne at jeg som tospråklig har et stort arsenal av stygge ord å ta av. For den bartebefengte jævelen vil jo ikke gjøre som jeg (tror jeg) ber ham om.
Spillet er rett og slett så mye mer utfordrende enn jeg husker det. Hva i all verden?
Det første som slo meg var at jeg må huske feil – jeg kan jo ikke ha blitt så dramatisk dårligere på drøye tjue år. Så snek det seg inn en liten stemme som klynket noe om at jeg syns New Super Mario Bros. Wii var kinkig da det kom, det også, men den gang avfeide jeg det med at Nintendo nok hadde skrudd opp vanskelighetsgraden et par hakk.
Er det alderdommens degenerering som har satt sine spor – er kvikke reflekser og barnlig entusiasme en saga blott? Eller kan forklaringen ligge et helt annet sted? Spilljournalisten i meg gremtes – og grublet fælt.
Jeg tror jeg har kommet frem til en slags konklusjon.
Lommepengemangel
Som liten sneip rakk lommepengene så vidt til fire bugg og en boks hockeypulver. Sparing var et ukjent fenomen, den lokale kiosken fristet så uendelig mye mer enn å samle lommepenger i månedsvis for å kunne kjøpe et nytt spill.
Jeg hadde altså et svært begrenset antall spill å velge blant, mens jeg i dag antagelig kunne spilt ett år i strekk hvis jeg skulle spilt igjennom hele biblioteket mitt. Og det påvirker tabbetålmodigheten – må jeg prøve for mange ganger før jeg får det til går jeg bare videre til neste spill på lista og sier til meg selv at jeg skal ta opp igjen det foregående spillet når jeg har roet meg litt. Hvilket jo sjeldent skjer…
Tiårige Kjersti hadde derimot ikke den muligheten, hun måtte ta til takke med de to-tre spillene hun hadde tilgjengelig – og da var det ikke aktuelt å kapitulere uten videre. 
Tiårige Kjersti hadde også all fritid i hele verden – i det minste kan det føles sånn sammenlignet med dagens Kjersti som må sjonglere jobb og familieliv. Hvorfor selges ikke spill med tid til spilling?
Mindre tid og flere spill å fordele tiden jeg har på må antagelig ta en stor del av skylda for min manglende Mario-utholdenhet.
Men spillene har også endret seg siden NES-ens tid. Super Mario-spillene til NES-en kan i stor grad kalles ferdighetsbaserte – de krever presisjon og riktig timing for å komme seg gjennom. Dagens spill spiller derimot på mange flere strenger.
Du har spill som krever strategisk tankegang, spill som utfordrer din evne til logiske resonnementer og gåteløsning og spill som krever lynraske reflekser på krigsmarken – i tillegg til plattformspillene som fremdeles krever presisjon og god timing.
Jeg tør påstå at spillene jeg har fortrukket i senere tid har lagt større vekt hjernetrim – både strategisk og logisk – og reflekser. Presisjonen og timingen har rett og slett ikke fått trim på lange tider. Og det må jeg gjøre noe med!
Utfordre meg!
Planen er å bruke sommerferien på plattformspill for å få opp plattformformen. Og jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at jeg må ha en streng straff hengende over meg for å unngå at jeg gir opp. Og for å minimere risikoen for at jeg jukser forteller jeg dere nå om den djevelske straffen jeg har pønsket ut:
Hvis jeg ikke kommer gjennom plattformspillet jeg velger meg skal jeg enkelt og greit ikke få leke med Drake når han returnerer i november. Stort strengere spillstraff kan jeg ikke tenke meg – med mindre man skal være virkelig grusom og nekte seg selv å spille noe annet enn HelloKitty Online. Eller hva sier dere?
Så over til spillet – hvilket skal jeg velge? Her trenger jeg deres hjelp. Hvilket plattformspill byr på kombinasjonen av utfordring og optimal plattformøvelse? Kom gjerne med forslag i kommentarfeltet – så plukker jeg et spill om en ukes tid og oppdaterer dere jevnlig utover sommeren.
Ikke vær for harde med meg da...
