Det er nok ingen overraskelse for enhver som har tatt seg tid til å kikke litt rundt på profilsiden min at jeg liker spillhistorie. Det er ikke slik at jeg mener spill var mye bedre før – det var de generelt ikke. Men spill var annerledes før, og mange eldre spill appellerer på en helt annen måte enn moderne spill. Dessuten mener jeg spillhistorie er viktig; spill er kultur, som Gamer.no sier, og spillhistorie er kulturhistorie.
Derfor er det nok heller ingen overraskelse at jeg tok imot nettbutikken Good Old Games med åpne armer da den startet opp i 2008. Good Old Games gjorde mer enn å bare selge gamle spill til lave priser. De leverte en tjeneste som var genuint verdifull. De tok vare på spillkultur fra åtti- og nittitallet, som ingen andre hadde bry til å ta vare på. Og de gjorde det på den beste måten man kunne tenke seg, ved å utelate DRM og lansere spillene sine med massevis av ekstramateriale.
I årene som fulgte utvidet Good Old Games spillbiblioteket sitt med den ene klassikeren etter den andre, fra ugivere som Electronic Arts, Activision, Atari, Interplay og Ubisoft. Ettersom butikken fokuserte på retrospill hadde de også den fordelen at en stor del av utgivelsene deres var eksklusive. Om du ville ha tak i disse spillene, hadde du ingen andre lovlige valg enn Good Old Games. Spill som ikke hadde vært tilgjengelige på både ett og to tiår fikk med ett nytt liv. Jeg elsket Good Old Games.
Fra Good Old Games til GOG
Men så skjedde det noe. I fjor endret de navn til GOG, som ikke lenger står for Good Old Games, og begynte å selge moderne spill i tillegg til klassikerne. I starten virket balansen mellom nye og gamle spill okay, men jo mer tid som gikk, jo mer kom den snikende følelsen av at de rett og slett ikke brukte like mye energi på å sikre seg nye «gamle» spill lenger. Og nå? Vel, nå hører det faktisk til sjeldenhetene at GOG lanserer et spill som er mer enn ti år gammelt. Det synes jeg er utrolig trist.
Nå er GOG ikke særlig mye mer enn en hvilken som helst digital nettbutikk. De selger de samme indie-spillene som alle andre selger, og de to eneste fordelene deres er at de priser spillene sine i dollar og fortsatt ikke bruker DRM. Akkurat det samme som Humble Store, med andre ord, bare at Humble Store ofte gir deg Steam-nøkler i tillegg til den DRM-frie versjonen – og gir utviklerne en større bit av kaka.
Det som gjorde Good Old Games spesielt for meg var ikke først og fremst at de ikke hadde DRM eller at de priset ting i dollar. Det var at de solgte spill man ikke lovlig kunne få tak i andre steder. Det var det som var spennende. Det var det som gjorde tjenesten deres verdifull. Hver uke fulgte jeg spent med på hvilke spill de hadde plukket frem fra historiens skraphaug og pusset opp for moderne operativsystemer. Hvilken klassiker har fått nytt liv i dag? Har de klart å sikre seg en avtale med en ny utvikler eller utgiver, slik at de kan bevare enda flere spill?
I dag bryr jeg meg knapt om å sjekke GOG. Jeg kunne ikke bry meg mindre om det finnes enda et sted å kjøpe Papers, Please eller Dragon Commander. En sjelden gang blir jeg positivt overrasket, som da de lanserte en (riktignok ikke GOG-eksklusiv) nyversjon av Mike Singletons glemte klassiker Lords of Midnight denne uken. Men stort sett møtes lanseringsnyhetene deres kun med et stort «meh». De interessante indie-spillene kjøper jeg fra utviklerne selv, ikke GOG.
Fra klassikere til fyllmasse
Endringen har selvfølgelig ført til en viss ergrelse hos en betydelig del av butikkens originale tilhengere. I diskusjoner med den gamle garden forsvarer representanter for GOG seg stadig med at de fortsatt lanserer like mange gamle «klassikere» som før, bare at de nå lanserer masse nye spill i tillegg. Det er i stor grad tull. Jeg skal være enig i at det er vrient å definere hva en «klassiker» er, hva alder angår. Men jeg vet at et spill fra dagens konsollgenerasjon ikke kvalifiserer. Det GOG ser på som en «klassiker» i dag ser ut til å være den typen spill de lanserte som fyllmasse mellom godbitene for et par år siden. Sist gang de lanserte et DOS-basert spill var for mer enn to måneder siden.
Det finnes selvsagt en betydelig mengde mennesker som misliker DRM og ser på GOG som en del av kampen mot Steam og alt det der. Greit nok. Men butikken het altså ikke Good DRM-Free Games da den lanserte. Den het Good Old Games. «Old» var det sentrale ordet, og det er det de har gått bort fra. Om ikke annet skulle jeg ønske GOG hadde hatt vett til å holde gamle og nye spill separat, og ikke lansere alt sammen i et eneste stort sammensurium slik de gjør nå, men den gang ei.
Jeg skjønner at det er vanskeligere å sikre seg rettighetene til nye klassikere enn det er å få indie-spill til tjenesten. Jeg skjønner også at det involverer mye mer arbeid å få disse klassikerne til å fungere på moderne operativsystemer. Jeg skjønner hvorfor det er fristende å la det være. Men jeg liker det ikke. Jeg satte pris på Good Old Games fordi de gikk lenger enn alle andre for å sikre et unikt og verdifullt spillbibliotek. Jeg vet selvsagt ikke hva som skjer bak kulissene – men lanseringshistorien deres tyder i alle fall på at de i mindre og mindre grad prioriterer gamle spill.
Det får uansett bare være. Jeg forventer ikke endring hos GOG. Jeg forventer ikke at de plutselig skal skjønne at de har gitt opp det som gjorde dem interessante i utgangspunktet for å appellere til et bredere marked. Jeg vet at pengene rår, og at de ikke skylder meg eller de andre som deler min oppfatning noe som helst. De har åpenbart en viss suksess med det de gjør nå, og det er åpenbart mange som liker å kjøpe nye spill hos dem. Jeg kan bare håpe at arven etter Good Old Games fortsatt vil være med å prege butikken i noen år til – helst i litt større grad enn i de siste månedene. Det skal egentlig ikke så veldig mye til for å gjøre meg fornøyd, men de må i alle fall satse mer på klassikerne enn de tilsynelatende gjør nå.
I mellomtiden tillater jeg meg i alle fall å felle en liten tåre for gode, gamle Good Old Games. Du var den mest interessante spillbutikken på nettet, og jeg savner deg.
