Til slutt ble jeg rett og slett engasjert. Jeg følte meg til og med såpass knyttet til fru flørt at jeg ble direkte trist av dette forferdelige øyeblikket. Jeg ble nysgjerrig på hva som kom til å skje med Cloud og den lille gjengen med både spillbare og ikke spillbare kumpaner. Midgars endelige skjebne er også, uten å spoile for mye, fortsatt tragisk å tenke på.
Jeg kan til og med huske et konkret øyeblikk der det slo meg om det kanskje er nettopp slik det er å bli omvendt. Er dette en omvendelse? tenkte jeg. Er det slik det føles?
Deretter, i det jeg begynte å nærme meg slutten, kom jeg plutselig på at det jo er nettopp denne samme prosessen Cloud selv har gjennomgått. I begynnelsen av spillet var han drevet av penger, emosjonelt distansert, opptatt av å få betaling for reaktorene han saboterte. Deretter ble han etterhvert engasjert i sine kamerater og i skjebnen til denne ganske sjarmerende virkeligheten. Akkurat slik som meg selv. Vips var det oppstått en liten nydelig slags parallell mellom spiller og protagonist. Det er ikke ofte.
Kunst og håndverk
Likevel hadde jeg litt vansker med å falle totalt pladask. Det er spesielt èn type element som setter en stor og konstant stopper for den helt store innlevelsen.
Jeg og mine to kumpaner skulle ut og utforske et slags gangsystem. Etter å ha stått stille og pratet en stund ble vi enige om å sette igang, og så går plutselig de to personene bort til meg for så bare å forsvinne, som om jeg har dem i baklomma. Deretter, når jeg blir sendt inn i en slåsskamp slik spillet har for vane, dukker de opp igjen.
På et punkt døde faktisk fru flørt i kamp, og jeg tenkte at nå hadde jeg virkelig driti meg ut, og at nå var hun borte for godt. Men neida, for neste gang det var programmert inn en samtale, hoppet begge to ut av lomma mi, friske som fisker, og pratet som om ingenting var skjedd. Så våknet hun vel til live igjen da, tenkte jeg.
Dermed inntraff det en viss overraskelse da jeg spaserte inn i neste kamp, og fru flørt lå der livløs på bakken i nøyaktig samme stilling som før. Jeg og Mr. T vant selvfølgelig kampen, og ble etterpå stående å juble med en død jente liggende på betongen ved siden av.
Disse tingene fortsatte, og de ødela innlevelsesfaktoren ikke bare en smule.
Pussig
For jeg forstår jo at disse to kompisene ikke egentlig hopper ned i baklomma på Cloud, på samme måte som jeg forstår at det egentlig ikke står en gigantisk, rød, steilende hest midt i Argentina når jeg spiller Risk.
Hesten er bare en informativ representasjon av troppene mine, og det var nettopp det jeg mange ganger fikk inntrykk av at også var tilfelle med Cloud. Når jeg styrer ham rundt omkring styrer jeg ikke egentlig Cloud selv, men en grafisk fremstilling av hele det samlede teamet – Mr. T, fru flørt, og Cloud. Cloud blir en stor, rød, steilende hest.
Den samme greia skjer under de turbaserte kampene. Jeg er ute og går, for eksempel inne i en av reaktorbygningene, og plutselig blir jeg kastet inn i en slags arena der det for eksempel står fem stativmonterte maskingevær i en pen og pyntelig formasjon og venter på meg.
Jeg forstår at denne kampen egentlig ikke foregår på en arena, men at denne arenaen kun er en representasjon av det stedet jeg befant meg i det kampen startet. Jeg forstår at disse maskingeværene sannsynligvis ikke egentlig står naglet rett i betonggulvet i slike pyntelige formasjoner, men at dette kun er en representasjon av scenarioet som gjør gameplayet mer praktisk. Jeg forstår også at hver enkelt fiende ikke egentlig angriper hver for seg og i rekkefølge, men at dette nok en gang er en praktisk fremstilling av slåssingen. Slik som i Risk.
Final Fantasy VII føles dermed som en eneste lang rekke informative fremstillinger. Akkurat som i Risk får jeg liksom aldri se faktisk action, bare en praktisk orientert fremstilling av hvem som vinner og ikke vinner.
Kanskje skyldes dette valget begrensninger i maskinvaren de hadde på den tiden, eller kanskje det bare er følging av sjangerkonvensjoner. Uansett årsak blir spørsmålet det samme – føles det kjipt i lengden? Undertegnedes høyst subjektive fem cent er at ja, det føles kjipt i lengden.
Åh, kom igjen, værsåsnill!
Og når vi først er inne på ting som er kjipe i lengden: Det å løpe inn i slike plutselige kamper sånn uten videre er så fantastisk irriterende at jeg blir rent fascinert. Allerede etter de tre første kampene (og det er ikke en overdrivelse) er forventningene man har til resten av trefningene omtrentlig på tannlegetime-nivå.
Hvis du trykker her så kan du se noen som har kåret slike vilkårlige sammenstøt til seriens mest irriterende ting, noe som leder meg til å tro at dette problemet gjelder hele serien som sådan. Og for å være helt ærlig visste jeg at akkurat dette kom til å bli dritirriterende allerede før jeg begynte.
Jeg er for eksempel på vei opp en trapp et eller annet sted, når jeg plutselig bestemmer meg for å snu og heller prøve en dør jeg nettopp gikk forbi. Jeg snur meg, tar tre skritt, noe som med de små polygonbeina til Cloud ikke er spesielt langt, og vips sendes jeg rett inn i nok en slåsskamp. Dette var altså bokstavelig talt det nøyaktig samme stedet jeg nettopp hadde vært på for tre små polygonskritt siden.
Slike ting får meg til å tenke på hvilken mekanikk det er som ligger bak og med hvilken forkvaklet logikk den fungerer. Er det en stoppeklokke som bestemmer disse greiene?
Visse problemer
Den medrivende historien er dermed egentlig ikke helt nok til å snu meg alle de hundre og åtti gradene som trengs for en real, fullblods omvendelse.
For det er også en del småting som heller ikke hører helt hjemme i min gate, som for eksempel det at alle uttrykker seg via små tekstbokser. Eller det at de stillestående omgivelsene gir meg følelsen av å gå rundt oppå et maleri. Eller bare Clouds utrolig upraktiske sverd, som ikke engang den ordentlige Mr. T hadde klart å holde ut i luften, og som dermed ser teit ut i hendene på en jypling som Cloud.
Og til tross for at all den usmakelige kitschen som preger de nyere utgivelsene var tonet kraftig ned, kommer jeg nok til å fortsette med å lempe Final Fantasy i samme kategori som Dragonforce, tribal-tatoveringer, harpe, Gert Nygårdshaug, og sånn country-gitar – det vil si kategorien av ting som bare er dårlig smak.
På engelsk har de et godt ord for nettopp dette, philistine, som kanskje er den mest treffende diagnosen av denne serien som hvertfall skal ha for å prøve.
Oppsummert
Likevel er opplevelsen av mitt aller, aller første Final Fantasy engasjerende og langt fra bortkastet, og det drivende historien rykket definitivt i noen av hjertestrengene. Spillet begynner å dra på årene, men har fortsatt mye å komme med selv for meg, en Final Fantasy-skeptiker fra Peter Pan-generasjonen, som mot slutten ble pent nødt til å innrømme en gryende forkjærlighet for spillets univers.
Derimot dukker det opp urenheter ikke bare i overflaten, men i selve kjernemekanikkene som er vanskelige å hoppe over. At noen skal komme seg gjennom et helt Final Fantasy uten for eksempel å la seg irritere til blods av alle de milliardene av vilkårlige slåsskamper som dukker opp når og hvor du minst venter det kan jeg verken fatte eller begripe.
Det er også noe med selve konseptet, selve strukturen eller oppskriften, som ikke helt treffer meg i hjertet. Den litt sære rollespillformelen av den gamle skolen; den turbaserte slåssinga, sånne vilkårlige sammentreff, svære sverd – det er bare ikke helt min greie, og det må jo være lov.
Jeg vet ikke hvilket romersk tall Square Enix er på nå, men når den neste utgivelsen i rekka kommer i butikkene blir jeg kanskje sittende hvertfall litt nærmere gjerdet, selv om jeg nok likevel befinner meg godt inne på "trukke det ass"-sida.
Og bare for å virkelig minne deg på hvorfor: Se på dette greiene her og fortell meg at du ikke blir litt flau inni deg. Helt ærlig nå.
Sjekk hvordan det gikk da GTA-hateren Øystein utfordret Grand Theft Auto V eller da redaksjonens selvutnevnte reddhare prøvde seg på Amnesia: The Dark Descent.
