Som spillanmelder lever jeg et forholdsvis priviligert liv. Jeg har fått en unik mulighet til å gjøre jobb ut av en hobby, og kan tjene penger på noe jeg i flere år har gjort gratis bare fordi jeg syntes det var moro. Skal jeg anmelde et spill får jeg det tilsendt. Drar jeg på pressetur til spillmesse eller -presentasjon i utlandet blir utgiftene mine dekket av enten Gamer.no eller de som arrangerer opplegget.
På sett og vis lever jeg det som for mange er guttedrømmen. Jeg får, i overført betydning, betalt for å spille spill. Derfor innser jeg at det jeg kommer til å fortelle kan framstå som overpriviligert sutring fra en fyr som ikke vet å sette pris på det han får lov til å gjøre. Samtidig er det noe jeg må få ut.
De siste par månedene har jeg merket at jeg har begynt å gå litt lei dataspill. Den store spillgleden var der liksom ikke lenger, og jeg begynte å tvile på om dette er noe jeg faktisk vil drive med.
Åtte års erfaring
Jeg har jobbet som frilanser for Gamer.no i snart tre og et halvt år, men jeg har skrevet om dataspill lenge før jeg fikk betalt for det. I 2008 var jeg med på å etablere nettstedet The Gaming Vault sammen med et par stykker jeg hadde blitt kjent med gjennom et spillforum. Her skrev jeg nyheter, anmeldelser og én og annen feature-sak hvis jeg kjente at inspirasjonen streifet meg. Totalt sett har jeg snart skrevet om dataspill i snart åtte år.
Før Gamer var spilljournalistikken på hobbybasis, noe jeg gjorde litt for moro skyld i et håp om å bygge opp nødvendig erfaring som kunne føre til relevant jobb. Arbeidet var lystbetont. Det er det forsåvidt fortsatt, men måten jeg konsummer, bearbeider og tenker om spill har forandret seg.
Så hva skjedde, egentlig?
Fra hobby til arbeid
Når det du brukte fritiden på plutselig blir en jobb skjer det noe. En liten del av livet ditt har plutselig vokst og blitt større. Det du før brukte til å koble av med har nå ofte en deadline, et tidspress, knyttet til seg. Du bruker langt mer tid til å tenke på hva du skal gjøre og hva du burde ha fått gjort. Både fritid og arbeidstid blir brukt på de samme tingene.
Se for deg at du er glad i å stelle i hagen. Den ledige tiden du har etter jobb og i helgene brukes til å plante blomster, lese om plantestell og koordinere hvordan den lille hageflekken bak huset skal se ut. Du er stolt av det du driver med, det gir deg personlig glede og får deg til å slappe av etter en stressende hverdag. Kanskje begynner du å blogge om det du driver med. Stort sett er det for din egen del, men det ville jo også vært hyggelig å få noen lesere.
Se deretter for deg at bloggen får en del lesere. Folk liker det du skriver. Du får jobb som spaltist i et magasin for hagestellentusiaster. Plutselig begynner du å bruke mer og mer tid på alt som skjer rundt det du likte å holde på med. I tillegg til å skrive nok artikler til å holde deg økonomisk flytende må du også holde deg oppdatert på hva andre spaltister skriver om og om alt som kan krype og gå innenfor din sfære. Før viet du tid og krefter til denne delen av livet ditt fordi du hadde lyst. Nå gjør du det fordi du føler at du må.
Venner eller dataspill?
Det blir en form for brakkesjuke. Jeg føler meg innestengt, tvunget til å kutte vekk andre ting til fordel for å spille dataspill hele tiden. Det var lett å leve et sånt liv da jeg var yngre, men det kan jeg ikke gjøre lenger hvis jeg skal klare å holde på en deltidsjobb og et sosialt liv i tillegg til spillinga.
Jeg tenker stadig over spill jeg «må» spille, men som jeg aldri synes jeg får tid til. Bokhylla på hybelen er stappfull av uspilte spill. Det samme er Steam-kontoen. At jeg fullstendig fullfører et spill har blitt en sjeldenhet, og jeg spiller aldri ett spill om gangen lenger. Det er bare for mange av dem som kommer ut.
Nå som 2015 begynner å gå mot slutten, og kåringen av årets spill nærmer seg, har jeg begynt å stresse enda mer over hva jeg burde ha spilt. Jeg tenker også mye over hvor mange timer jeg kunne brukt på spill som heller har blitt brukt på andre ting. Når dataspill blir noe jeg føler meg tvunget til å tilbringe tid med har det skjedd noe galt et sted.
Jeg får dårlig samvittighet for å dra på kino, se TV-serier eller tilbringe tid med venner og kjente fordi jeg kunne brukt den tiden på å spille dataspill. Når jeg faktisk setter meg ned for å spille noe tenker jeg over minst fem andre spill jeg også burde ha brukt tid på. Jeg er enda ikke ferdig med Metal Gear Solid V, har knapt rundet tosifrede timer i Fallout 4, og har en lang rekke med spill som kom ut i år jeg burde ha prøvd.
Det skal da søren meg ikke være sånn! Jeg burde ikke gå rundt og tenke at jeg er en dårlig spilljournalist fordi jeg ikke har spill hele Uncharted: The Nathan Drake Collection eller ikke har lastet opp 15 selvlagde nivåer i Super Mario Maker. Men jeg gjør det likevel.
Å fortsette eller ikke
Så hva gjør jeg nå, egentlig? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg vet at jeg ikke har lyst til å slutte å skrive om dataspill helt enda. Derimot må jeg innfinne meg med det faktum at ingen kan gjøre alt. Tanken om at jeg ikke er en god nok spilljournalist fordi jeg ikke spiller samtlige spill under solen må vekk. Det kommer strengt tatt ikke noe godt ut av å tenke sånn.
Jeg må også prøve å finne tilbake til spillgleden. Paradoksalt nok kan kuren for å føle seg lei av spill være å spille flere dataspill. Hvem hadde trodd? Ett tips jeg har fått av forhenværende spilljournalist Jon Cato Lorentzen er å søke tilbake til de enklere opplevelsene, til spillene uten kompliserte mekanikker og over ørten timer innhold. Jeg hører at Downwell er både stilig og enkelt, så kanskje jeg skal gi meg i kast med det når jeg synes jeg har tid.
Det kan nok også være lurt å ta seg en aldri så liten pause. La tida bli brukt på andre ting, og heller konsumere spill en tanke mer perifert. Ikke la det oppsluke alle døgnets tider. Det er jo snart juleferie. Kanskje dette blir juleferien der jeg lar spillkonsollene hvile en stund? Jeg må bare bli ferdig med Xenoblade Chronicles X først.
