Hvor mange liv jeg har på samvittigheten er det umulig å svare på. Jeg kan de fleste våpen ut og inn: Buen, sverdet, pistolen, maskingeværet og bomben. Nei, det er ikke en tidsforvirret terrorist som skriver dette - Det er en gamer. Jeg har spilt nok virtuelt blod til å fylle opp Mjøsa om den skulle tørrlegges. Musa er mine fienders største frykt og håndkontrollen deres Satan.
Det er ikke noe jeg ikke har tatt livet av. Blodtørstige fiskemenn i Call of Cthulhu, stakkarslige horer i GTA: San Andreas, og soldater med froskegener i Battlefield-serien. Andre ganger har sopp med bein (!) fått føle min vrede, deres kropper presset til en tynn pannekake. Tenk på alle stakkarene som er ute på søndagstur og aner fred og ingen fare. En familie på fire skal på hytta og slappe av, men deres bil blir brått knust av en villmann som kjører i alt og alle for å samle poeng og "boost" - for en verden.
Horder av orker, stygge edderkopper, irriterende rotter, og gigantiske kjemper - drapslisten er lang. Noen fortjener døden, andre er uskyldige ofre for min tørst etter blod. Snart kommer Defcon fra Introversion, et spill hvis mål er å drepe titalls millioner gjennom en verdensomspennende atomkrig. Hvem sa at alt liv er hellig? Ikke jeg, i hvert fall.
Selv om mine gjerninger taler for seg, føler jeg meg helt normal når hånden min har forlatt musen (datamusen, din pervo!) og håndkontrollen samler støv på hyllen. Jeg har sjelden med meg balltre når jeg skal ut. Edderkopper drepes ikke med kjøkkenkniven, men kastet lett ut vinduet. Sopp liker jeg ikke særlig godt, men jeg holder meg for god til å hoppe rundt i grønnsaksdisken på Meny. Dessuten er jeg et lam i trafikken, om så som fotgjenger.
Hva med deg? Har drap blitt en naturlig del av ditt liv? Eller sverger du til spill der du slipper å sende kropper i dørken?
