KÖLN (Gamer.no): Som spilljournalist streber jeg alltid etter å se så mye som mulig av et spill før jeg skriver en artikkel og gjør meg opp en mening om det aktuelle produktet. Av og til kan dette være vanskelig, enten det er fordi deadline nærmer seg eller fordi man ikke har nok split-screen kompiser i nærheten.
En ytterst sjelden gang er spillet rett og slett for vanskelig. Dette er en av de gangene - jeg har prøvd å spille Dark Souls II.
Nedbrutt og forbedret
Et blaff av fotsvette og desperasjon siver over meg idet jeg trer inn i lokalene til Namco Bandai. Spillstasjoner med både Rigde Racer, Tekken og F1 står klare, men det er bare ett spill jeg har øyne for. Jeg ser raskt hvor det bærer, for Innerst i rommet sitter det en rekke sammensunkne skikkelser, hvorav to av fem stirrer på teksten «You Died».
Beskjeden er klar og tydelig, og det er denne direkte, konfrontale tonen som er kjennetegnet til Souls-serien. Det originale Demon's Souls satte standarden for hva vanskelighetsgrad og sjefsfiender angår allerede i 2009, og to spill senere har utviklerne tilpasset formelen ytterligere. Vi fikk snakke med en av de ansvarlige for spillets utgivelse på besøk i Köln, og han hadde følgende å si:
– Målet har hele tiden vært å beholde kjerneelementene fra Dark Souls - da snakker vi først og fremst om vanskelighetsgraden, utfordringene og den påfølgende mestringsfasen. Samtidig ønsker vi å bygge videre på disse elementene, slik at våre mål og vårt fokus kommer enda tydeligere fram når spilleren setter seg bak spakene.
Dette er vel og bra, men det første jeg legger merke til idet jeg tar spakene fatt er hverken utviklernes fokus eller målsetninger. Nei, for det er nemlig dødsangsten.
Stein, saks papir
Til tross for at jeg aldri spilte det første Dark Souls i mer enn ti minutter for et par år siden drar jeg øyeblikkelig kjensel på den grafiske stilen og spillefølelsen i Dark Souls II. Jeg tok meg tross alt gjennom store deler av Demon's Souls, og idet jeg våkner opp i et glissent fangehull, klatrer ned en stige og ruller inn i en gjeng med vandøde er det et herlig stikk av deja vu. Når undertegnede følger dette opp med å bli hugget ned av de selvsamme monstrene gjentatte ganger er øyeblikket fullkomment.
For ja, Dark Souls II er en like brutal opplevelse som de andre spillene i Souls-serien. Selv den minste fiende kan vise seg å bli din banemann, og når man omsvermes av tre skjelett-aktige krigere i løpet av sitt første spilleminutt blir man lett overveldet.
Styringen er derimot svært velkjent, og etter et par dødsfall har jeg tilnærmet stålkontroll over figuren min, en smidig kar med kniv i hver hånd. I mørk kappe ruller jeg fram og tilbake mellom fiender som gyver løs i min generelle retning med ujevne, men delvis forutsigbare mellomrom.
Som i alle lignende spill følger fiendene i Dark Souls II bestemte angrepsmønstre, og det er opp til spilleren å tolke og utnytte hvert monsters svakheter. Det er en anelse av stein, saks, papir under overflaten her, hvor kombinasjonsangrep må dukkes unna og kontres med millimeters presisjon. Millimeterne legger man godt merke til, spesielt når man bommer på utyskene, og flere ganger stusser jeg litt ved hvorvidt dette skyldes min egen udugelighet eller en upresis treffregistrering.
Skjelettene hadde riktignok ingen overdrevent kraftige angrep, men jeg hadde likevel vansker med å takle flere om gangen - hvordan skal man beseire tre fiender i stein, saks, papir?
Skrekk og gru
Jeg skal ikke skryte på meg noe som helst når det kommer til Souls-spillene, hverken av mot eller ferdigheter, for det er lite å spore av begge. Til syvende og sist tar jeg halen mellom beina og legger på sprang forbi skjelettene - turen bærer nedover i fangekjelleren, og plutselig befinner jeg meg i et bekmørkt rom. Jeg rekker å nøle i et par sekunder, men lyden av stavrende skritt og ralling i gangen jeg nettopp kom fra sender meg videre nedover i mørket.
Slik løper jeg panisk rundt en stund før veien foran meg fylles av et digert troll som dukker opp fra det store intet. En kakafoni av skvetting og sverting henger tungt i lufta idet jeg blir klubbet til døde, og det går ytterligere to turer ned til dødskammeret før jeg oppfatter at det henger en fakkel på veggen foran trappen. Mot alle mine formodninger kan den også tas ned fra veggen og bæres rundt, og selv om det blir på langt nær lett å ta seg forbi udyret er det ikke lenger umulig.
I Dark Souls II lærer man av feilene sine, og på denne måten lærte jeg fort at det ikke nødvendigvis lønner seg å stresse. På samme måte lærer jeg et par minutter senere at man ikke skal kødde med karer som kaster ildbomber, at røde fiender er dårlige nyheter og at det enkle ofte er det beste.
Juks og vranglære!
Et godt stykke ut i demonstrasjonen reiser jeg gjennom en portal forkledd som et sverd, og plutselig befinner jeg meg i helt andre omgivelser. Lettere konfliktsky beiner jeg plutselig rundt på innsiden av en diger katedral som lyser opp i takt med lynnedslagene utenfor.
Med ett får jeg øye på en uggen skikkelse i enden av hovedrommet, og det hele ligner litt for mye på en sjefsfiende til at jeg føler meg komfortabel. Med blikket festet på skikkelsen legger jeg knapt merke til det som skjer rundt meg, og jeg har labbet gjennom halve rommet før jeg oppdager en rekke marmorstatuer som har våknet til live langs midtgangen. Som begge de tidligere installasjonene i Souls-serien er det tydelig at Dark Souls II ikke er redd for å kaste en blår i øynene på spilleren, eller regelrett lure de.
Skapningen i enden av rommet begynner uansett å slynge magiske prosjektiler i min retning, og slik har jeg plutselig nok å gjøre. Stein, saks, papir fungerer enda dårligere mot fem motstandere, og det er urovekkende lett å bli trengt opp i et hjørne og grisebanket. Etter det som nærmer seg tjue dødsfall bryter en av representantene fra Namco Bandai inn:
– Hva om du prøver å løpe forbi statuene og skynder deg gjennom sløret i enden av rommet?
Dette går imot alt jeg har lært i løpet av mitt tjue minutter lange opphold i Dark Souls IIs univers, og halvveis overbevist om at han driver gjøn med meg lar jeg det likevel stå til. Et par forsøk og noen ubeskjedne italienske utbrudd til høyre for meg senere, og jeg klarer med nød og neppe å penetrere det hvite sløret.
Nå befinner jeg meg på en åpen gårdsplass hvor regn og lyn braker ned om hverandre, og foran meg står en massiv, hvit ridder. Dette er den virkelige sjefsfienden, og magikeren jeg nettopp løp forbi blir bare barnemat i forhold. En helsemåler av dimensjoner røper at dette er den såkalte «Speilridderen», og jeg hakker og slår mot vedkommende uten å lage så mye som en ripe i lakken. Elektriske sverdslag, speil-kloner og himmelhøye hopp sender meg i graven igjen og igjen og igjen, og til slutt gir jeg rett og slett opp. Nå har jeg fått nok.
Konklusjon
Dark Souls II er, som man kanskje kunne forventet, mer Dark Souls. Dette høres kanskje bra ut, men samtidig er et tveegget sverd, hvor man på den ene siden får akkurat det man blir lovet og på den andre siden få nyheter. I praksis blir man presentert for utfordringer og mestringsfølelser som bare et spill i Souls-serien kan gi deg, mens du samtidig ikke får så altfor mye nytt.
Merk at dette bare er mitt inntrykk etter å ha prøvd en halvtimes lang demo. Det er vanskelig å skulle dømme et så omfangsrikt rollespill basert på ett område og én forhåndslagd figur som man ikke får løpe rundt med i mer enn tretti minutter, men det jeg fikk prøve falt paradoksalt nok i smak uansett.
Med litt bedre grafikk, litt mer smidighet og litt mer av det utviklerne ser på som «et tydeligere fokus» lover dette godt for fans av serien, og for nykomlinger er vel dette et like godt sted å starte som noe annet.
Dark Souls II kommer i salg for PlayStation 3, Xbox 360 og Windows i løpet av mars 2014.
Les også: PC er hovedplattformen for Dark Souls II Les også: Anmeldelsen av Dark Souls: Prepare To Die Edition
