Med lanseringen av PlayStation VR unnagjort, er VR-bransjen nå for alvor ute av startgropa. Sonys virtuelle virkelighet er markant billigere og mer folkelig enn både Oculus og HTC, og denne perioden vil nok markere den aller første gangen med fremtidsbriller for mange potensielle spillere der ute.
Da er det viktig å stille med spennende, positive og morsomme spillopplevelser; opplevelser som engasjerer og bidrar til latter og hygge foran TV-skjermen.
Eventuelt kan man droppe alt dette, og gjøre nøyaktig det motsatte. Det er i hvert fall dette utviklerne av fjorårets fryktelig positive skrekkoverraskelse, Until Dawn, har gjort i anledning lanseringen av PlayStation VR. Resultatet er Until Dawn: Rush of Blood, en grusomt uhyggelig VR-berg- og dalbane, som rett og slett ble for mye av det gode (og det dårlige) for undertegnede.
Skudd i mørke
Allerede fra første sekund setter Rush of Blood standarden for resten av opplevelsen, når man prompte kastes inn i spillets interaktive tittelsekvens. Ombord i en berg- og dalbanevogn, triller man rolig gjennom det som minner om et sinnsykehus. Lyn, torden, blod og døde tenåringsjenter sitter løst, og jeg merker allerede her at jeg har lyst til å legge VR-brillene fra meg.
Spillet klarer likevel å lokke meg videre, og når jeg ankommer et snødekt tivoli via togsporet, blir jeg nesten litt oppstemt. På vakt, men likevel oppstemt. Omgivelsene er mørke og uhyggelige, men lyset fra sirkusteltet og berg- og dalbanen i det fjerne vekker et ørlite håp om at dette kanskje ikke blir så skummelt likevel.
Den gode stemningen fortsetter, idet en oppesen annonsør ønsker meg hjertelig velkommen, før han fort og galt lærer meg hvordan Rush of Blood egentlig fungerer.
Fargerike blinker skyter opp av bodene som omgir meg, og mine to Move-kontrollerne (forkledd som virtuelle lekepistoler) får straks bein å gå på. Siktingen er oversiktlig og god, og utstyrt med to lommelykter som visuell assistanse, er det lett å treffe målene. Det blir øyeblikkelig litt mer komplisert når både vogn og blinker begynner å bevege på seg, men jeg føler stadig en viss kontroll over spillopplevelsen.
Det er da til tross for at hele spillet faktisk foregår på skinner. Man sitter hele tiden fastlåst i berg- og dalbanevognen, noe som er helt greit for å unngå VR-kvalme; langt mindre greit for å unngå VR-monstre.
Utforbakke
For monstrene kommer, selv om det riktignok tar litt tid: Spillets første nivå tar ting i et relativt rolig tempo, med et stadig eskalerende spenningsnivå, som mesterlig bygger opp både stemning, angst og fartsfølelse.
De første par minuttene er rene barnematen, hvor jeg heroisk kommer seirende ut av skuddvekslinger med plastender, ballonger og pappklovner. Omgivelsene er formelig pepret med gjenstander man kan skyte på for å sanke poeng, og jeg merker tidlig at jeg begynner å få dreisen på lekepistolene.
Men så går det bare nedover, bokstavelig talt. Vel, aller først går det strengt tatt oppover, idet togsporet heller skarpt mot den månekledde nattehimmelen. Tidligere i nivået har jeg allerede rukket å merke et par krumspring nede i mageregionen, og jeg nærmer meg derfor kanten og nedoverbakke med beskjeden dødsangst og frykt for å bli øyeblikkelig uvel.
Til tross for mine mange innvendinger, bærer det likevel utfor, og i et lite sekund blir det rett og slett for mye for meg. Jeg har aldri kjørt berg- og dalbane i VR tidligere, og her blir jeg nødt til å ta en liten pause: Det er for mye å ta innover seg på én gang.
Det viser seg derimot fort at det ikke skyldes spillet, men heller min egen mangel på erfaring på dette punktet: De mange påfølgende utforbakkene går mye enklere for seg, og selv når jeg på ett tidspunkt kjører diagonalt, rett nedover og i «taket» i rask rekkefølge, oppstår det ikke nevneverdige VR-problemer. Det suger godt i magen her og der, men det er slik det skal være.
Da er det verre med de tidligere nevnte monstrene.
Drapsklovner og «jump scares»
For selvfølgelig går alt ad undas før eller siden i skrekkland. Ikke lang tid etter den første utforbakken, dukker psykopaten fra det første spillet i serien opp, hvorpå han får deg til å bytte spor og sender deg av gårde inn i høyfjellshotellet fra Until Dawn anno 2015.
Det er først og fremst omgivelsene som knytter berg- og dalbanen til fjorårets skrekkperle.
Herfra baller det bare på seg, med enda flere tenåringsjenter, hjemsøkte potteplanter og drapsklovner. Sistnevnte kommer mot deg i hopetall, og er den første fiendetypen man møter i Rush of Blood. Akkurat disse er ikke nevneverdig skumle, men de første gangene man får en innpåsliten klovn slengt i ansiktet er likevel uhyggelig.
Jeg lar meg rett og slett rive med av VR-illusjonen – at jeg ikke har et spesielt godt forhold til skrekkfilmer og -spill fra før av, gjør ikke situasjonen bedre.
Med dette i bakhodet, blir andre nivå et rent helvete for undertegnede. Her begynner man i en guffen kjeller, mens Fader Jakob og de tidligere nevnte tenåringsjentene erter deg i tussmørket. Med hodetelefoner på plass, er spillets bruk av surround-lyd svært virkningsfull. Man blir ofte sittende og se seg rundt i stummende mørke, mens ekle lyder lusker rundt i tomrommet.
Og så skvetter man til, idet spillet kaster satan selv rett i ansiktet ditt. Dette er en teknikk som brukes titt og ofte i løpet av de to snaue timene det tar å spille gjennom Rush of Blood – akkurat som i originalspillet, er disse såkalte «jump scare»-øyeblikkene noe som rett og slett brukes for mye.
Jeg lar meg skremme, men skrekken fremstår som billig, spjåkete og forutsigbar – grunnen til at jeg blir skremt er fordi det føles så nært i disse VR-omgivelsene, ikke nødvendigvis fordi utviklerne har gjort noe spennende, kløktig eller unikt.
Hit, men ikke lenger
Skrekken blir da svært så nærgående over tid. Faktisk så nærgående, at jeg på ett tidspunkt ikke har lyst til å spille mer. Dette vitner nok mer om mitt eget skranglete heltemot, og ikke nødvendigvis at spillet på noe tidspunkt rekker å bli dårlig. Rush of Blood er nemlig et nokså godt spill, og etter å ha gjennomført fire av syv baner, følte jeg at jeg hadde opplevd nok VR-skrekk for en god stund framover. De personlige inntrykkene var på plass, nå ville jeg bare se resten av spillet fra sidelinjen.
At jeg rett og slett ikke turte å vende tilbake til mitt virtuelle mareritt, vitner jo om at Rush of Blood har gjort noe riktig, og jeg ser ikke bort fra at de som liker å skremmes og plages på denne måten, vil kunne storkose seg med Until Dawn i VR.
Med tynnslitte nerver og ry og rykte på spill, gjorde jeg derimot det eneste fornuftige i min situasjon: Jeg ringte en venn.
Også han lot seg tidlig engasjere av spillets første nivå, før jeg sendte vedkommende av gårde på de tre siste brettene. Berg- og dalbaneturene fortsetter å by på spennende omgivelser også senere i spillet, og utvikler Supermassive Games tar et par spenstige grep for å holde opplevelsen frisk og interessant. Variasjonen skorter det likevel på, hvor både fiender og skrekkelementer bikker over i det forutsigbare.
Samtidig skal det sies at det å se noen andre spille og reagere like voldsomt på den virtuelle skrekken, antagelig er blant mine favorittøyeblikk med PlayStation VR så langt.
Konklusjon
Until Dawn: Rush of Blood er fryktelig skummelt og uhyggelig ubehagelig, spesielt hvis man har et litt anstrengt forhold til skrekkspill fra før av. VR-brillene legger øyeblikkelig til et ekstra fryktelement, og det å fysisk være fanget i helvetes forgård, med gjenferd, drapsklovner og vemmelige tenåringsjenter klistret på netthinnene, er ikke bare bare.
Sånn sett har Rush of Blood helt klart lykkes med å være en uhorvelig skummel spillopplevelse, men premisset for spillets skrekk og gru er langt fra en uforbeholden seier. Akkurat som i fjorårets Until Dawn er uhyggen rett og slett altfor simpel: Her får man slengt ufyseligheter i ansiktet igjen og igjen og igjen, og det blir utrivelig slitsomt og billig forutsigbart i lengden.
Originalspillet var jo en knallopplevelse, men det var til tross for de billige skrekkelementene – Until Dawn anno 2015 hadde interessante figurer, en spennende historie og engasjerende mekanikker. Rush of Blood er på sin side bare et godt skinneskytespill, satt i en rekke interessante omgivelser – utenom dette er det blottet for både figurer og handling som engasjerer på noen som helst måte, og oppskriften blir relativt tynnslitt mot slutten av spillet.
Det engasjerer veldig til tider, og gjerne sammen med venner og familie som sier seg villige til å bli utsatt for faenskapen, men likevel er berg- og dalbaneturen rett og slett litt i snaueste laget. Og det selv om jeg lot meg kraftig rive med av den inderlig uhyggelige stemningen – nå vet jeg i hvert fall at jeg aldri skal spille et skrekkspill i VR igjen, og det er jo noe.
Job Simulator er en bedre, og langt hyggeligere VR-opplevelse, mens Batman: Arkham VR blander stilfulle og skumle øyeblikk om hverandre.
