LOS ANGELES (Gamer.no): Nå er det kanskje en anelse teit å påstå at pek og klikk-sjangeren er død, ettersom Telltale Games og visse andre utviklere har utført heroisk hjertemassasje de siste årene. Det er likevel ikke til å komme bort fra at disse spillenes glansalder har vært over i mange år, og at de nå har krøpet mer inn i båsen for de spesielt interesserte.
Dette trenger likevel ikke å hindre kvaliteten, og det faktum at en del av ringrevene bak de virkelige klassikerne i sjangeren holder koken enda skal ha litt av æren for det. Nylig har vi sett Monkey Island-karene Dave Grossman, Tim Schafer og Ron Gilbert gi ut sine respektive spill, og nå er det Jane Jensen, hjernen bak den klassiske Gabriel Knight-serien, som forsøker på et eventyrspillcomeback.
Det var slettes ikke noen dum idé, for Gray Matter er noe av det meste spennende i sjangeren på flere år.
Spenstige tema
Jane Jensen har for vane å ta opp en del eksotiske tema i spillene sine, og Gray Matter er intet unntak. Her benyttes tematikk som tryllekunst side om side med mer innfløkte emner som nevrobiologi for å fortelle historien til de to hovedpersonene. På veien møter vi også avstikkere til en hel rekke uortodokse tema.
Historien begynner med at amerikanske Samantha, en radikal sjel og gatetryllekunstner, er på motorsykkeltur i Europa. På vei gjennom England ender hun opp i styggvær, noe som fører til at hun tar feil valg i et veikryss. Dermed går hun glipp av sin opprinnelige destinasjon, London, og ender opp i universitetsbyen Oxford. Her søker hun ly i det digre herskapshuset til en viss doktor Styles, som er en anerkjent nevrobiolog.
Det viser seg at herr Styles har en jobbåpning for en assistent, og siden Samantha tross alt fartet rundt på jakt etter en jobb så tar hun den. Deretter utfoldes et intrikat spindelvev av mystikk, gjøgleri, vitenskap, humor og sorg. Det er ingen hemmelighet at Gray Matter tar opp overnaturlige tema, i det minste menneskets oppfatning av dem, og det føles forfriskende i en sjanger hvor seriøse konsepter har vært fraværende en god stund stund.
Etter hvert viser det selvsagt seg at Styles er en særs belastet mann, og ble tøvete i hodet etter at kona gikk bort. Dette fører til en fornøyelig stemningsdeling, ettersom man får spille både lett naive men sterke Samantha og den depressive dog intelligente doktoren. Det betyr nemlig at det er en klart annerledes opplevelse å veksle mellom å spille de to hovedfigurene.
Lekker presentasjon
Hva presentasjonen angår så er Gray Matter noe av det mest tradisjonelle jeg har spilt på en stund, men tolk det for all del på positivt vis. Her navigerer man seg gjennom lekre og sirlig tegnede 2D-bakgrunner i moderne 3D-vis, og spillet ser regelrett knallbra ut. I stedet for polygonjag og masse svinete filter er den grafiske stilen og utførelsen nemlig godt gammeldags artistisk håndverk.
De grunnleggende mekanismene er til PC slik som de «alltid» har vært i sjangeren. Det vil si typisk pek og klikk på ulike interessepunkter som man selv må finne. Disse kan man igjen behandle med ulike kommandoer. Xbox 360-versjonen har et litt annet system, hvor man holder inn en knapp og får fremvist en diger sirkel med en drøss med punkter. Etter hvert som du drar stikka rundt til de ulike punktene så vil eventuelle interessepunkter avsløres, slik at du slipper å måtte flytte pekeren manuelt med analogstikka.
Dette ser ut til å funke greit, selv om det kanskje fjerner mye av gleden med såkalt «pixelhunting» og jakten etter godt gjemte interessepunkter.
For presentasjonens del er det selvsagt også et poeng at Gabriel Knight-komponist Robert Holmes (som også er ektemannen til Jane Jensen) står bak musikken. Vår gjennomgang av spillet var såpass fragmentert at vi aldri rakk å få et ordentlig helhetlig bilde av hans arbeid, men det er i hvert fall noe å bite seg merke i, med tanke på hvor mye ros Gabriel Knight-spillene fikk for musikken.
Kreative mekanismer
Til tross for at det er uvanlig tradisjonelt, har Gray Matter selvsagt noen finurligheter å by på også. Samantha, som er den du hovedsakelig styrer i starten av spillet, er jo som kjent tryllekunstner. Dette er unnskyldningen for en kreativ spillmekanikk som noen ganger benyttes i gåteløsningen. Det har seg jo slik at ikke alle folk er like samarbeidsvillige, og evnen til å kunne bytte ut noens lommeinnhold ubemerket er for eksempel noe med en klar praktisk nytte.
Når man navigerer denne delen av spillet må man selv velge riktig triks til riktig anledning, og utførelsen må være i henhold til en instruksjon du finner i trylleboka di. I sedvanlig stil har Jane Jensen gjort veldig god research på dette punktet, slik at triksene både er ekte og rimelig varierte. Dermed slipper man et gameplay som i stor grad sentreres rundt å stjele nesa til ulike rollefigurer.
Vi ble vist en rekke eksempler på ulike gåter. Selv om det er fryktelig vanskelig å si noe om deres gjennomsnittlige vanskelighetsgrad så var de i det minste kreative, og bød på interaksjon med interessante og varierte rollefigurer og nydelige omgivelser. Gåtene varierer også mye i stemning. Der Samanthas lystige gåter for det meste graver i personligheten til folk er det en sorgtunge turer inn i eget og andres hoder som preger Styles.
Noe av det jeg er aller best til her i verden er å sette meg fast i eventyrspill, særlig av den gamle sorten. For der spillutviklere i moderne tid har innsett at man kan gi subtile hint uten å ødelegge opplevelsen, var det ofte slik at gamle eventyrspill var ekstremt intrikate. Jeg synes Gray Matter byr på en herlig mellomvei på det punktet, med en hjelpeskjerm som kun viser deg hvor langt du har kommet i de ulike spillskjermene. Dermed vet du hvor du må pludre for å avansere til neste kapittel, uten at en eller annen irriterende hintfunksjon spolerer selve gåtene.
Gjennomarbeidet og detaljert
Som nevnt tidligere tar Gray Matter opp konsepter som er en del mer kompliserte enn å lage vin av eddik i Day of The Tentacle eller fornærme folk på stiligst mulig vis i Monkey Island. Det faktum at Dr Styles er professor i nevrobiologi er for eksempel særs relevant for mye av tematikken. Det er ikke dermed sagt at man må sitte med relevante universitetsgrader for å forstå materialet i dette spillet, for de utdragene vi har fått oppleve gir en flott innledning til akkurat det man trenger å forstå.
Utviklerne selv hevder at spillet skal ha en historie som strekker seg over førti eller flere timer, og det er svært mye for hvilket som helst spill. Det er klart at det er tilnærmet umulig å lage en totalt konsekvent opplevelse over så mye innhold, og varierende innholdskvalitet er gjerne noe man ikke greier å sette fingeren på før man har spillet mellom hendene selv. Likevel har jeg en mystisk tiltro til at dette blir særs bra saker.
Det kan skyldes detaljgraden Jane Jensen og kompani har valgt, som ble eksemplifisert med diskrete bøker, plakater og skilt som bød på digre mengder med relevant bakgrunnshistorie fra ekte områder. Det er kanskje å se litt smalt på ting, men når man vet at punkter mange spillere ikke engang enser tilegnes så mye dedikasjon så får man i det minste inntrykk av at utviklerne gjør sitt aller beste for å by på et unikt og bunnsolid produkt.
Konklusjon
Det er lenge siden tradisjonelle spillere har hørt fra godeste Jane Jensen nå, men ettermælet hennes har levd godt etter at hun gav ut de svært kritikerroste Gabriel Knight-spillene. Når spillutviklere plutselig kommer med store prosjekter ut av ingenting er det lett å bli skeptisk, og mange har kanskje vært litt skeptiske til comebacket hennes. Etter å ha fått en solid gjennomgang av ulike aspekter er jeg likevel ikke i tvil – Gray Matter blir et prima eventyrspill.
Den største grunnen til at jeg har såpass stor tro på dette prosjektet er at det hviler på akkurat det Jane Jensen gjør best. Her har vi en omfattende historie som tar opp alternative tema, og det gjøres med en presisjon og selvtillit som bærer preg av Jensens hang for gjennomført research. Samtidig er presentasjonen veldig tradisjonell, og prøver på ingen som helst måte å skape en ny standard for eventyrspill. Og det går slettes ikke på bekostning av stilen eller sjarmen, som begge er upåklagelige.
Gray Matter kan på mange måter være et viktig skritt både forover og bakover for denne sjangeren.
Vi fikk også sjansen til å ta en omfattende prat med Jane Jensen på årets E3-messe. Et fyldig intervju kommer om kort tid. Gray Matter planlegges utgitt i siste kvartal av 2010.
