Forundringen var stor da jeg hørte at 007: Blood Stone ikke bare skulle lanseres uten drahjelp av en Bond-film, men også skulle få en helt original historie. Dette har ikke skjedd siden Everything or Nothing, som ble utgitt i 2003! Nokså forfjamset satt jeg med ned og var klar for å bli bergtatt av storsjarmøren i hemmelig tjeneste.
Rista, ikke rørt
Denne kjente frasen fungerer overraskende smidig på norsk. I spillet møter vi en iskald og urørt Bond portrettert av ingen andre enn Daniel Craig, som blir sendt til alle verdens hjørner av gode gamle M, med opptreden av selveste Judi Dench (som forøvrig ser ut som en uttørket gammel rosin i spillets filmklipp). Det er altså en troverdig og autentisk Bond-fremstilling vi møter her, og slik føles det fra første stund.
Hvis du har fått med deg en eneste Bond-film i løpet av ditt liv, har du antageligvis også observert at filmene gjerne drar på med en knallåt i anslaget (med unntak av de senere filmene). Det får du også servert i spillet, og gliset satt omtrent fra øre til øre til intromusikken laget av Joss Stone. Stone låner forresten også likheten sin til spillets Bondpike, som kanskje er hakket for lysten på håndvåpenet i forhold til filmenes piker. Tett akkompagnert av et ellers utrolig godt lydspor setter spillet deg virkelig i stemning til å spionere litt.
Når du får kontrollere hovedpersonen finner du deg kjapt hoppende ut av et fly over Athen, bare for å få adrenalinet til å pumpe. Det klarer Bizarre Creations ganske godt også, og det tar ikke lange tiden før man kjører båt i rundt fire hundre tusen kilometer i timen langs Hellas’ vakre kyst. Båt- og biljaktene er forøvrig godt utført; det går forbanna fort, og det skjer en rekke artige ting mens du kjører, gjerne i sakte film. Det blir veldig cinematisk, veldig 007 og det føles herlig.
Artig, men enkelt
Det har seg ofte slik med spill, at de ofrer vanskelighetsgraden sin i bytte mot tilgjengelighet. Slik er det her også, og du skal ikke bli forundret om du plukker med deg et par “headshots” i løpet av spillet. Blood Stone har nemlig en siktefunksjon som spretter til hodet hvis du er sånn cirka i omkrets av det, og ett skudd i hodet dreper alle fiender - bortsett fra de som tenker trygghet og går med hjelm. Disse dør tradisjonelt nok på to skudd, først fyker hjelmen av gårde, og så trekker de sitt siste åndedrag med kule nummer to.
Det er lett, og det er samtidig gøy, i hvert fall i starten. Jo lengre man kommer ut i spillet jo mer repetitivt føles den enkle håndteringen av pistolen. Det finnes også en del andre standardvåpen, men i all hovedsak tviler jeg ikke på at man enkelt kan komme seg gjennom hele enspillerdelen kun med pistol. Det er kanskje den kuleste måten å gjøre det på også, når jeg tenker meg om.
Coversystemet gir deg naturligvis dekning, og er veien ut av enhver real knipe. Effektivt nok kan du bevege deg kjapt fra dekning til dekning, hoppe over kasser og liknende og generelt sett holde deg overraskende mobil fra dekning. Ikke at dette er et nevneverdig stort problem når den kunstige intelligensen er på nivå med en gjennomsnittlig brødrister. Fiendene er vel mer passivt-aggressive og lider kanskje av et ørlite tilfelle vegring mot å avansere i din retning. Det fåtallet som bestemmer seg for å gjøre nettopp dét, går som regel rett i Bonds takedown-felle.
“Ævve!”
Disj, dunk, brekk! Et uvær av dramatiske lyder slenges din vei når mannen med løyve til å kløyve utfører sine karakteristiske takedowns i spillet. Angrepene spiller faktisk en svært stor rolle, og fordi de igangsetter en kul animasjon hver gang er de veldig morsomme å bruke også. Hvordan angrepene utføres kommer an på miljøet rundt, hvis det er snakk om en “stealth takedown” kveler gjerne Bond soldaten, mens han holder for munnen til offeret. Hvis en vakt står og slapper av ved et rekkverk derimot, er det godt mulig at kroppen hans tar luftveien ned ved kontakt med Bonds dødelige never.
Snike-spillestilen er stort sett ganske fremtredende i spillet, helt til utviklerne vil at det skal bli litt mer action. Skriptede hendelser er visuelt kule, men fryktelig åpenbare og iøynefallende. I en av spillets kjøresekvenser sakner plutselig den jaktede opp, på åpen gate. Først trodde jeg de skulle slippe over passerende skoleelever eller at de plutselig oppdaget en fartsdump, men så innså jeg at her var det meningen at jeg skulle gripe inn. Så beleilig!
Konklusjon
Jevnt over er Blood Stone 007 er relativt artig spill, men jeg sitter allikevel igjen med en følelse av at i en tid med drøssevis av AAA-skytespill skal det mye til for å hevde seg blant mengden.
Blood Stone gjør mye bra, og spillet klarer definitivt å vinkle seg som et Bond-spill, selv uten støtte fra film eller kjent historie. Spillet er forholdsvis lett, men det hadde kanskje ikke vært like mye 007 hvis man ikke kunne skyte fiendene like enkelt. Blood Stone klarer i hvert fall det aller viktigste: å føles ut som James Bond.
Blood Stone 007 er å finne til DS, Windows, Playstation 3 og Xbox 360. Spillet er testet på sistnevnte.
- Les også: Anmeldelse: Call of Duty: Black Ops
- Les også: Anmeldelse: Football Manager 2011
- Les også: Anmeldelse: Rock Band 3
