Jack Keane kommer fra skaperne av Ankh-spillene, og er et humoristisk pek-og-klikk-eventyrspill i samme stil som LucasArts' klassiske Monkey Island-serie. Handlingen foregår i det britiske imperiets dager, og vi følger den mislykkede skipskapteinen Jack Keane, som får i oppdrag å frakte en hemmelig agent til en tropisk øy utenfor India. Den eneste grunnen til at Keane har fått dette oppdraget er at han har et så elendig rykte at ingen noensinne vil mistenke han for å ha noe med et viktig oppdrag å gjøre.
Imperiet må reddes
Agentens mål er å infiltrere basen til en mystisk vitenskapsmann, som ikke ser ut til å ha særlig mye til overs for det britiske imperiet. Jeg skal ikke røpe for mye av historien her, men det holder vel å si at «superagenten» viser seg å være like inkompetent som hovedpersonen selv, og det ikke tar lang tid før Keane får et større ansvar på sine skuldre enn det opprinnelig var ment.
Jack Keane er et helt standard pek-og-klikk-eventyr, hvor alt virker akkurat slik som forventet. Ved hjelp av musepekeren beveger du Jack rundt i de mange omgivelsene, hvor han kan undersøke, manipulere og plukke med seg en rekke små og store ting. For å komme videre må han løse en serie gåter, snakke med en haug av merkelige folk og utforske massevis av mystiske (og ikke fullt så mystiske) steder.
Gåtene har den samme typiske tegneserielogikken som vi kjenner fra Monkey Island, Runaway, Sam & Max og andre titler i denne sjangeren, og få av dem er særlig avanserte. De fleste involverer å finne og plukke med seg en eller annen sak som du enten kombinerer med noe annet du har plukket opp, eller brukes direkte for å komme deg forbi en vanskelig situasjon.
Jeg kan illustrere dette med et hypotetisk eksempel jeg har kokt opp helt selv, men som er ganske beskrivende for nivået på gåtene i Jack Keane. La oss si at du skal komme deg forbi en sint elefant. Alle vet at elefanter er livredde for mus. Tidligere i spillet har du kanskje plukket med deg en brun sokk, en tråd og noe pynt som kan se ut som museører. Kombinerer du disse tingene får du en falsk mus festet til en tynn tråd, som du kan bruke til å skremme elefanten med. Og vips, er gåten løst.
(Hm, jeg tror jeg skal søke om jobb som eventyrspilldesigner. Dette er jo kjempelett!)
Gåtene i Jack Keane er som regel ikke supervanskelige, og hvis du klarer å venne deg til spillets til tider merkelige logikk, tar det ikke veldig lang tid før du synes selv den mest utrolige løsningen virker fornuftig. Og det er heldigvis ikke slik at logikken er helt tilfeldig – man kan tenke seg at de fleste løsningene hadde fungert i virkeligheten også, hvis man legger godviljen til. Dessuten får du en del hint underveis, for både Jack og personene han møter er ganske glade i å snakke.
Mange gulrøtter underveis
Spillet er også flink til å gi deg belønninger underveis. Hver gåte som løses bringer deg som regel ett skritt nærmere målet ditt, samtidig som noe interessant skjer i spillet. Jack Keane er altså ikke slik som for eksempel Runaway 2, hvor det føltes som du tok to skritt tilbake for hvert skritt du tok fremover, og utviklerne koste seg veldig med å hive inn nye og uforutsette hindringer akkurat i det du trodde du var på vei mot løsningen.
I og med at du må plukke med deg et helt lastebillass med ting i løpet av spillet, har utviklerne lagt inn en litt snedig funksjon som skal gjøre det lettere å få med seg alt av interesse. Om du trykker X-knappen på tastaturet vil nemlig alt som kan manipuleres (eller bare undersøkes) markeres på skjermen, slik at du slipper å saumfare omgivelsene med musepekeren for å sikre at du har fått med deg alt. I eventyrspill er det lite som er så kjipt som å sitte fast i evigheter fordi du misset et lite kronestykke gjemt i et hjørne av skjermen, og slikt unngås elegant i Jack Keane.
Svak oversettelse
Et svært sentralt element i spillet er humoren. Både dialoger, situasjoner og beskrivelser av det du finner rundt om i verden er preget av humor, og utviklernes mål har tydeligvis vært at spillerne skulle le både titt og ofte. Det kan godt være de har oppnådd dette målet i originalversjonen av spillet, som er på tysk. I den engelskspråklige versjonen er imidlertid situasjonen litt mer deprimerende. Dårlig oversettelse ødelegger nemlig mye av moroa, og selv om noe av humoren har overlevd oversettelsen er Jack Keane en langt mindre lattermild affære enn en skulle tro.
Det hjelper heller ikke at skuespillerne generelt gjør en slapp jobb, og at veldig få av figurene egentlig er spesielt interessante. De fleste er så todimensjonale som de kan få blitt, og dette inkluderer dessverre Jack Keane (og spillets andre hovedperson, som du stifter bekjentskap med senere i eventyret). Historien er også mer tåpelig enn den er morsom, og resultatet er dessverre at det er veldig vanskelig å bry seg om verken historien eller figurene i den. Det var nesten aldri slik at jeg gledet meg til å komme videre fordi jeg ønsket å finne ut hva som skjedde, og den eneste vellykkede motivasjonsfaktoren i spillet er selve gåtene.
Men heller ikke her skinner spillet veldig sterkt. Gåtene er som regel artige å løse, men få av dem er spesielt minneverdige eller intelligente. Ofte løses de ved hjelp av en blanding av eksperimentering og flaks, og selv om du vet hva du ønsker å få til er det ikke alltid så lett å faktisk gjøre det i praksis. Og mens du ofte hintes litt på rett vei, slik at du vanligvis har en viss peiling på hva du skal gjøre, er «feilmeldingene» du får når du prøver alternative løsninger stort sett helt unyttige, og gir ikke noen hjelp i forhold til å finne ut hva det er du gjør galt.
Ingen klassiker
Jack Keane er altså langt fra noen ny klassiker, og er egentlig en rimelig forglemmelig affære. Spillet er hyggelig nok å jobbe seg gjennom, og det er både langt og variert, men Deck 13 har fortsatt en del å gå på før de når opp til nivået vi blant annet finner i Sam & Max-spillene fra Telltale Games. Det skal imidlertid sies at spillet har en rekke høydepunkter, både i forhold til gåtedesign og humor, som gjør opplevelsen bedre.
Grafikken bruker en tegneserieaktig og karikert stil. Spillet er fargerikt og ikke uten en viss sjarm, men samtidig får jeg en følelse av at det er mye hastverksarbeid her. Jeg er litt usikker på om det litt røffe og uferdige inntrykket spillet gir er intensjonelt eller ikke, men selv er jeg ikke så begeistret. I motsetning til mange eventyrspill er grafikken i Jack Keane i full 3D, og rent teknisk sett fungerer det hele ganske godt. De som liker «bloom»-effekten har i tillegg mye å glede seg til her.
Hva lyden angår, har jeg ikke så mye å si. Bakgrunnsmelodiene er trivelige, og utviklerne har lagt inn nok effekter til at de ulike områdene du utforsker føles som mer enn bare tomme kulisser. Det eneste som ikke fungerer så godt er samtaler mellom ikke-spillende figurer – her er det utrolig mye repetisjon, slik at du hører de samme frasene om og om igjen hvis du står i nærheten av en samtale.
Konklusjon
Jack Keane er et uspektakulært, men hyggelig eventyr med god lengde og mye variasjon. Spillets største problem er egentlig oversettelsen fra tysk til engelsk, som ødelegger mye av humoren samtidig som den utvilsomt er med på å hindre at verken figurene eller historien i spillet engasjerer spesielt mye. Gåtene er jevnt over heller ikke av den ypperste sorten, men de fleste fungerer ganske greit. Løsningene er kanskje ikke spesielt intelligente, men de er ofte morsomme og det er alltid artig å finne dem.
