Ivy er en liten rød fugl som har forvillet seg i skogen og trenger din hjelp for å komme seg trygt hjem. Ditt verktøy er stylusen, og med denne skal du gi fuglen plattformer å gå på for å unngå spillets farer og komme seg i mål. Dette er en ny og spennende måte å spille plattformspill på, som gir både irritasjon og glede. Det er nesten synd at utviklerne ikke turte å være enda mer nyskapende og kreative.
Tegn veien videre
Et egg faller fra himmelen og ut av egget spretter Ivy, den lille kiwi-fuglen vi stifter bekjentskap med i løpet av spillet. Ivy har blitt borte fra mammaen sin, og det er din oppgave å hjelpe den lille stakkaren med å komme seg hjem. Fugleungen trasker konstant rundt omkring av seg selv, men man kan dirigere henne på veien. Dette gjør du ved å tegne lianer med stylusen, slik at du for eksempel endrer retningen eller sender henne som et levende missil mot fiendene.
Spillet består av 100 brett å komme seg gjennom, og i hvert brett skal man komme seg fra A til B ved å knuffe eller styre Ivy frem til mål. Ved å lage broer loser du henne trygt over en avgrunn med pigger. Broene kan også brukes til å sende henne opp i lufta for å unngå lurende farer. Man har mulighet til å ha tre lianer på skjermen til en hver tid; når det tegnes en ny etter den tredje vil den første du tegnet visne. Dette er altså et plattformspill hvor man kan lage sine egne plattformer, noe som er forfriskende og spennende å leke seg med. Det er bare fantasien som setter grenser her, og det finnes utallige måter å løse de ulike brettene på.
I konstant bevegelse
Denne måten å spille på minner om et annet spill til DS, nemlig Kirby: Power Paintbrush. I likhet med Ivy beveget også Kirby seg konstant, og endret kun retning om han kom i kontakt med en vegg eller et objekt. Likevel er det etter hvert ikke bare så enkelt som å styre Ivy over avgrunner for å få henne trygt fra start til slutt.
Når vanskelighetsgraden øker introduseres skogens skumle vesen, nemlig rotter og fugler. Ved å bruke lianer som sprettert sender du Ivy som en prosjektil for å få bukt med disse, Forsiktighet er viktig; plutselig har en rotte eller to lurt seg opp på lianen sammen med Ivy, og da er løpet kjørt. Skrøpelige Ivy tåler ikke så mye, så en enkel berøring fra et skummelt dyr eller en piggete avgrunn sender deg rett tilbake til start. Dette viste seg å være ekstremt frustrerende, og ga meg til tider lyst til å kaste DS-en ut av vinduet.
Som en eventyrbok
De ulike gruppene med brett har forskjellige temaer og enkle bevegelige bakgrunner som ligner håndtegnede sider i en gammel, slitt eventyrbok. Jeg har sansen for spill med vakre og annerledes design, men her hadde ingen hatt vondt av flere fargekladder. Det er nok meningen at ildrøde Ivy skal skille seg litt ut fra bakgrunnen, men hun er ikke fargesterk nok til at det fungerer.
Ivy er altså en spesiell liten kiwi, siden hennes fjærpryd er ildrød. På veien for å finne mamma kan Ivy samle røde fjær som er strødd rundt omkring på hennes vei. Å samle alle disse fjærene blir gradvis vanskeligere, og er nok en oppgave som forbeholdes de spesielt interesserte. Vanskelighetsgraden generelt i spillet økes gradvis og subtilt, men spillet føles likevel tidvis helt umulig. Å dø og måtte begynne på nytt er noe man rett og slett må venne seg til. Heldigvis fungerer stylusen veldig bra til denne måten å spille på, og det hele er en tilvenningssak som går bedre jo mer man spiller. Mestring av et vanskelig brett du har strevd lenge med gir stor følelse av tilfredshet!
Repetisjon, repetisjon, repetisjon!
På tross av den nye og spennende måten å spille på, føles spillet i det lange løp gjentagende og makter ikke helt å holde på interessen min. Det er pent å se på, har koselig musikk og morsomme lydeffekter, men jeg klarer ikke å engasjere meg i å skulle lose Ivy videre i lengden. Nye fiender og konsepter introduseres tidvis, men jeg skulle gjerne sett at de designet brettene annerledes eller introduserte nye måter å komme seg fra A til B på. I hovedsak går det ut på å knuse blokker, drepe fiender eller ta med seg steiner for å knuse blokker som er for harde for Ivy. I lengden føles spillet ganske repetitivt, og jeg må innrømme at kjedsomheten tok litt overhånd mot slutten.
Konklusjon
Ivy the Kiwi? bruker en måte å spille på som i seg selv er forfriskende og spennende. Spillet føles nytt, lovende og fritt i begynnelsen, og man fryder seg over mulighetene man har ved å skape egne plattformer og prøve å manøvrere Ivy rundt i de ulike brettene. På tross av dette klarte ikke spillet å holde interessen og entusiasmen min gående i de 100 brettene det har å by på. Om spillet hadde vært noe kortere, eller hadde bydd på litt annerledes måter å spille på eller nye og mer spennende utfordringer hadde det kanskje holdt meg interessert lenger. Ivy er en søt liten fugleunge, men hun oppfylte ikke potensialet sitt slik jeg innledningsvis trodde hun skulle gjøre.
