Jeg liker L.A. Noire. Det er litt viktig å si, fordi dette er ikke en tekst hvor jeg forsøker å gi noe helhetlig bilde av hvordan jeg oppfatter spillet. Det er ikke noen anmeldelse. I stedet har jeg tenkt å fokusere på noe helt spesifikt – noe jeg virkelig ikke liker ved L.A. Noire. Men altså: Jeg liker spillet. Helhetsopplevelsen er god, og jeg er generelt helt enig i Mikaels syver (kanskje jeg til og med hadde gitt det en åtter).
Uansett. Denne teksten er full av «spoilers», fordi det er umulig å diskutere det jeg vil diskutere uten å røpe handling. Så du er herved advart: Fortsett på eget ansvar.
Jeg skrev forresten størsteparten av denne posten like etter at spillet kom ut, men siden vi på det tidspunktet ikke hadde noen mulighet til å legge inn et klikk-deg-videre-for-å-lese-hele-saken-skille gjorde spoilerne at jeg lot den ligge, slik at ingen skulle få ødelagt spillopplevelsen av å skrolle seg nedover profilsiden min. Og så glemte jeg hele greia bort. Men bedre sent enn aldri, eh?
L.A. Noire er at det er et utrolig lineært spill. Du får en viss illusjon av valgfrihet, men når alt kommer til alt følger du en fastsatt handling fra start til mål. De individuelle kapitlene lar deg kanskje gjøre en og annen ting i den rekkefølgen du velger selv, men uansett hva du gjør ender du opp på akkurat samme sted. Dette er ikke nødvendigvis negativt i seg selv - det finnes massevis av lineære spill som fungerer som bare julingen - men måten L.A. Noire fungerer på gjør at den lineære skaper trøbbel.
I starten tror du kanskje at målet for hvert kapittel er å finne gjerningsmannen i den saken du etterforsker. Det er imidlertid feil. Målet ditt er å sikte en person. Og her kommer den første spoileren: Den personen du sikter er, ved ganske mange anledninger i spillet, ikke gjerningsmannen.
Men akkurat dette er egentlig ikke en særlig stor spoiler, fordi spillet legger selv opp til at du skal tvile på om du har siktet riktig fyr eller ikke. Hovedperson Cole Phelps klager støtt og stadig over at han tror han har tatt feil mann, og partnerens mange forsøk på å overbevise er like troverdige som en narkoman som ber om penger til kaffe og et måltid mat.
Men det bringer oss til spørsmålet: Hvis det er åpenbart at mistenkte ikke er skyldig, hvorfor tvinges jeg til å sikte ham? Hvorfor er han i det hele tatt mistenkt?
Helt ærlig: Jeg skjønte hvem BD-morderen var det øyeblikket jeg hørte ordet «temp barkeeper» for andre gang. Det er ikke en overdrivelse eller et forsøk på å skryte på meg Hercule Poirot-kred. Det er nemlig ikke noe jeg har særlig stor grunn til å være stolt over: Spillet bruker mer enn nok tid på å etablere at fellesnevneren til alle BD-mordene er barene og måten ofrene oppførte seg når de var der til at alarmbjellene før eller siden må begynne å ringe hos de fleste.
Og selv om intuisjonen min hadde vært feil angående nøyaktig hvem morderen var, var det jo fullstendig åpenbart at etterforskningen burde ha vært rettet mot barene på et mye, mye tidligere tidspunkt.
Men samme hvor mye jeg prøvde, kunne jeg ikke lede etterforskningen inn på det mest åpenbare sporet av dem alle. Jeg måtte gå etter feil mann igjen og igjen, vel vitende om at det var nettopp feil mann jeg var etter. Jeg fikk aldri lov til å etterforske de sporene jeg oppfattet som viktige, jeg fikk aldri lov til å spørre om det jeg ville spørre om, og hver bidige siktelse fortonet seg som et nederlag, etter som jeg visste like godt som spillet at det var feil. Og det irriterte.
Ikke bare det, men etter at spillet endelig avslørte at du hadde rett hele tiden og morderen var den du trodde men aldri fikk lov til å etterforske, hadde det frekkhet nok til å gjøre akkurat samme greie en gang til, i pyromanjakten på slutten. Jepp, la oss sikte en haug av åpenbart uskyldige folk en gang til bare for å skvise ut noen ekstra timers spilletid.
Dette er et problem jeg for så vidt er godt kjent med fra mange eventyrspill. Det å skjønne mer enn spillfiguren skjønner, og dermed irritere seg over at man ikke får lov til å gjøre det riktige før man på et eller annet tidspunkt trigger noe slik at spillfiguren også forstår hva han eller hun må gjøre er noe jeg har opplevd flere ganger. Men det har aldri vart like lenge eller vært like graverende for handlingens troverdighet som her.
Dette fikk også konsekvenser for et annet element i spillet. En av de tingene Team Bondi og Rockstar skryter av med L.A. Noire er systemet hvor du må avhøre folk og se på ansiktsuttrykkene deres om de snakker sant eller lyver. Kort sagt: Ansiktsanimasjonene er ekstremt imponerende. Virkelig fabelaktige. Men avhørssystemet? Det er ikke like godt.
Et av problemene her er at du ikke får noen tid til å forberede deg. Du får ikke mulighet til å småsnakke med vitner og siktede, eller stille kontrollspørsmål for å danne deg et inntrykk av dem og hvordan de oppfører seg når de eventuelt har noe å skjule. Du kastes rett ut i det, og allerede fra første spørsmål av må du være i stand til å si om personen lyver, snakker sant eller holder noe viktig tilbake.
Hvis du bestemmer at personen lyver, må du bevise det - men det er heller ikke lett. Ofte er det vanskelig å vite hva det egentlig er du skal bevise; at personen lyver, eller at personen vet mer enn han eller hun sier. Det er to vidt forskjellige ting.
I tillegg har vi Cole Phelps, som er uforutsigbarheten selv. Han klikker ofte totalt under avhørene, og det du tror er et ganske moderat valg ender gjerne opp med at han eksploderer i trynet på vitnet slik at man blir rent flau over fyren. Det er umulig å vite hva han skal si eller gjøre når man skal velge mellom de ulike interaksjonsmulighetene, og om det passer med det du egentlig ønsker å komme frem til.
Og midt i dette kommer det faktum at du sitter der og avhører en siktet du skjønner er uskyldig, og må presse frem en siktelse likevel. For min del var resultatet først at jeg ble sint og frustrert på spillet, og siden at jeg rett og slett sluttet å bry meg. De innovative avhørene ble et pliktløp, noe jeg måtte slite meg gjennom for å komme videre.
Synd. Men igjen. Jeg likte faktisk spillet veldig godt. Jeg synes det gjorde mye spennende, og jeg satte pris på at en stor aktør som Rockstar tok et lite steg nærmere de gode, gamle eventyrspillene. Alt i alt er jeg glad for at jeg tok meg tid til å fullføre det, selv om det ikke er noen «årets spill»-kandidat.
