Hasbros roboter i forkledning er i vinden som aldri før, med storslått film på kino som selger tonnevis av billetter til tross for laber mottakelse av kritikerne. Dermed er det nesten en selvfølge at leketøysgiganten nok en gang slår seg sammen med spillgiganten Activision for å presse nok et Transformers-basert spill ut i butikkene.
Rise of the Dark Spark velger å gjøre ting litt annerledes enn de gode, om ikke litt mangelfulle, War for Cybertron og Fall of Cybertron. Vekk er utvikler High Moon Studios, skaperne av fjorårets Deadpool-spill, og uavhengige Edge of Reality har tatt over styringen. Store deler av handlingen har også blitt flyttet til Jorda, i et forsøk på å forene Cybertron-spillene med historien fra Michael Bays noe omstridte filmserie.
Resultatet er et produkt som føles altfor trygt og identitetsløst til at det gjør særlig inntrykk. Kjemperobotene er like kule som de alltid har vært, men Rise of the Dark Spark gir oss ikke noe vi ikke har sett, eller gjort, før.
Dithen og tilbake igjen
Historien i spillet deler seg i to, og begynner på Jorda for å knytte det hele opp mot kontinuiteten til kinofilmene. En lilla komet faller mot Jorda og krasjlander i en anonym, amerikansk storby. Kometen inneholder den myteomspunnede «Dark Spark», antitesen til Optimus Primes «Matrix of Leadership». Mens matrisen skjenker brukeren visdom og intelligens til å lede, kan den som besitter den mørke gnisten bruke den til å bøye fysikkens lover og slavegjøre andre vesener. Idet den lander blir den øyeblikkelig snappet opp av leiesoldaten Lockdown, som selvsagt skal bruke den til diverse ulumske foremål.
Denne delen av handlingen blir dermed lagt på vent til fordel for et tilbakeblikk som forklarer den mørke gnistens opphav på planeten Cybertron. Dette var forsåvidt det smarteste valget utvikler Edge of Reality kan ha gjort. Alle kapitlene som foregår på Jorda er nemlig dørgende kjedelige skytegallerier mot anonyme fiender i like anonyme og uorginale omgivelser.
Cybertron, på sin side, fremstilles nok en gang som et dystopisk maskinhelvete, med glødende neonlys og enorm, fremmedgjørende arkitektur. Det er fortsatt et spennende sted skapt for å utforskes av nysgjerrige spillere. Brorparten av spillet foregår på Cybertron, og det er her den virkelige sjelen i opplevelsen ligger. Planeten er utrolig godt realisert og har et klart visuelt uttrykk som passer inn i Transformers-universet, uten at det hele blir for bombastisk og overdådig.
Etter omtrent ti kapitler flyttes historien tilbake igjen til Jorda for et siste oppgjør mellom Autobot-ene og Lockdowns leiesoldater. Problemet er bare at oppdragene som foregår på Jorda føles enda mer intetsigende og begivenhetsløse nettopp fordi Cybertron er et såpass visuelt stilig sted. Omgivelsene du løper rundt i på Jorda mangler et skikkelig særpreg og føles i tillegg overraskende tomme og befolkningsløse. Det gir inntrykk av at Rise of the Dark Spark har hatt begrenset med utviklingstid, noe som har resultert i at spillomgivelsene på Jorda har blitt kraftig nedprioritert. Filmversjonene av robotene er også infernalsk stygge. Ikke fordi de ikke ligner på designet fra tegneserien, men fordi de ser ut som en overdesignet smørje av metall, farget lakk og krom.
Historien er heldigvis godt fortalt, med profesjonelt gjennomført stemmeskuespill over hele fjøla. Peter Cullen er alltid fantastisk som Optimus Prime, og leverer selv de kleineste replikker med mer gravitas og alvorlighet enn de faktisk fortjener. Selve handlingen i spillet er ikke mye å skryte av, da den føles ganske oppstykket og lite gjennomtenkt. Det virker som om manus fra to mindre spill har blitt klemt sammen for å lage ett større spill, og dette bærer gjenklang i avslutningen på spillet, som er et makkverk av en ny dimensjon.
Intet nytt under robotsolen
Delene av historien som foregår på robotenes hjemplanet befinner seg midt mellom War for Cybertron- og Fall of Cybertron-spillene. Konflikten mellom de to Transformer-faksjonene holder på å gå mot slutten, men ikke før Megatron forsøker å finne den mørke gnisten i et forsøk på å vokse seg enda mektigere. Dermed må Optimus Prime og hans Autobot-er hindre oppdagelsen av Dark Spark før det er for sent. Måten de gjør dette på er å gjøre som de alltid har gjort: skyte så mange fiendtlige roboter i fleisen som overhodet mulig.
I kjernen av Rise of the Dark Spark ligger det samme tredjepersonskytespillet vi har sett tidligere. Du bytter mellom å kontrollere både kjente og ukjente roboter utifra hvilket kapittel du spiller og forsøker å skyte deg gjennom så mange anonyme motstandere som mulig med en rekke ulike våpen. Dette er et problem mange av Transformers-spillene har, for du føler aldri at innsatsen din gir deg særlig lønn for strevet. Du kjemper sjeldent mot de faktisk navngitte figurene, og selv da overlever de etter at de er slått, mens de vanlige fiendene er anonyme fotsoldater som er klin like på tvers av fraksjonene. Transformers har alltid handlet om individer som spiller på lag, og det er synd at dette aspektet dessverre må overses til en viss grad når det kommer til spillene.
Skytingen i Transformers-spillene har aldri vært mye å skrive hjem om, men det har aldri vært et spillmekanisk mareritt heller. Dette vedvarer i Rise of the Dark Spark, og fungerer helt greit i de omtrent åtte timene det tar å komme seg gjennom robotbruduljene. Figuren din er overraskende skjør, og det skal ikke mer enn et par fulltreffere til før du eksploderer i et hav av gnister. Likevel er det ikke et dekningsystem i spillet, noe som virker mot sin hensikt med tanke på hvor lite du faktisk tåler. Jeg sier ikke at man skal være en vandrende stridsvogn heller, men når jeg spiller et Transformers-spill vil jeg føle meg som en tøff og stridsklar Transformer.
Våpnene i seg selv er ganske stilige, spesielt de tyngre av dem som kommer med unike funksjoner. Selv ble jeg meget glad i en granatkasteraktig sak som lot meg slynge ut elektriske bolas med høy effektivitet. Det finnes også såkalte «T.E.C.H.»-funksjoner som kan gi deg en liten fordel i kamp ved å lade opp skjoldene dine, sende ut angrepsdroner, eller gi deg økt våpenkraft.
Det er mange våpen å finne og eksperimentere med, men de faller alle stort sett under kategorier vi kjenner igjen fra andre skytespill. Kall det gjerne en «Path Blaster» for å få den til å virke kul og futuristisk, men det er fortsatt en forvokst halvautomatisk pistol. De kreativt spennende våpnene er det langt mellom.
Jern, bronse og sølv
For hver sekvens du kjemper deg gjennom gir spillet deg spesielle utfordringer du kan fullføre for å låse opp såkalte «Gear Boxes». Disse utfordringene kan være alt fra å bekjempe et bestemt antall fiender med et spesifikt våpen, eller å komme deg gjennom et område uten å ta skade fra feller. Gear Boxes åpnes for å låse opp nye våpen, T.E.C.H.-funksjoner, oppgraderinger, eller spillbare figurer i flerspillermodusen. Kassene kommer i tre ulike nivå: jern, bronse, og sølv, og sjeldenheten i det du får avhenger av kassens nivå.
Som belønningssystem synes jeg Gear Boxes fungerer ganske bra. Det får flerspillerdelen til å virke litt mer integrert i spillet. Hva du får i dem er dessverre fullstendig tilfeldig, så om du mangler en spesifikk oppgradering eller favorittfiguren din kan du ikke gjøre stort annet enn å kverne de samme utfordringene om igjen helt til du får det du vil ha.
De individuelle utfordringene er også et godt tillegg til spillets sekvenser, da det kan oppfordre deg til å gjennomføre et gitt nivå på en ulik måte enn ellers. Informasjonen om dem kunne dog vært bedre kommunisert. Det vises nemlig aldri noen varsel om hvilke utfordringer du kan gjennomføre, med mindre du leter etter dem i pausemenyen. Spillflyten lider dessverre av at man hele tiden må inn i pausemenyen for å finne neste utfordring du kan gjøre.
Noe annet som lider i Rise of the Dark Spark er selve flerspillermodusen, som dessverre har blitt nedskalert fra de foregående spillene. De fire modiene fra Fall of Cybertron har blitt byttet ut med «Escalation», en standardisert, bølgebasert overlevelsesmodus der du bekjemper stadig tøffere motstandere. De samme motstanderne du nettopp har tilbrakt timesvis på å plaffe ned i kampanjemodusen.
Tidligere kunne du også lage deg din egen robot, men du må nå velge en ferdiglaget en fra et enormt galleri av spillbare figurer. Selv de litt mer obskure Transformers får være med på moroa, noe jeg som gammel fan forsåvidt setter pris på. Hadde det bare vært flere flerspillermodi enn Escalation ville det vært enda bedre.
Latskap
Det er mye i Rise of the Dark Spark som tyder på at utvikler Edge of Reality enten har sovnet bak rattet eller forsøkt å kopiere High Moon Studios' tidligere innsats så hardt at de har glemt å stake ut sin egen kurs. Aller først er det de tidligere nevnte omgivelsene på Jorda, som ikke bare blir anonyme og innholdsløse, men også for store.
Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men spillet trenger færre åpne slagmarker og flere trangere omgivelser. Det er frustrerende å måtte løpe rundt på et svært åpent industriområde på jakt etter den siste gjenlevende motstanderen, eller vente på at den datastyrte partneren din skal få summet seg forbi en eller annen hindring.
For det andre er det fryktelig irriterende å høre motstanderne dine skrike ut nøyaktig samme rop for hver gang du skyter dem ned. Uansett våpen, fraksjon eller omstendigheter, de samme ropet hver gang. Dette gjelder også det som skal ligne kommunikasjon motstanderne imellom, som er de samme tre setningene gjentatt i det uendelige.
Min siste frustrasjon kommer av implementeringen av Grimlock, lederen av de fryktinngytende Dinobot-ene. Disse robotene kan omforme seg til mekaniske dinosaurer og var i animasjonsserien beryktet for sin enorme styrke i kamp. Grimlock kan transformere seg til en enorm t-rex, noe som i og for seg er kjempetøft. Å skulle styre Grimlock er dessverre ikke spesielt kjempetøft. Han er altfor treg og klønete, har null personlighet, og faller like lett som alle de andre spillbare figurene. Sekvensene der du løper rundt som en kjempedinosaur er bare en dårlig blåkopi av lignende sekvenser fra Fall of Cybertron, et spill jeg har fått langt større verdsettelse for enn tidligere.
Konklusjon
Rent mekanisk er ikke Transformers: Rise of the Dark Spark et håpløst spill. Skytingen, om ikke en revolusjon for sjangeren, fungerer helt greit. Våpnene er for det meste ganske kreative, og å få løpe rundt på Cybertron igjen er til tider relativt moro. Dessverre er alt som kretser rundt spillmekanikken en stor skuffelse og sluttproduktet føles generisk og fullstendig identitetsløst. Jeg sitter igjen med inntrykk av at spillet har blitt utviklet utelukkende for å kunne tjene på markedsverdien til kinofilmen.
Å sette deler av handlingen på Jorda er ikke nødvendigvis et dumt valg, men da må man gjøre noe mer enn å kjempe seg gjennom anonyme juv og fabrikker i jakt på en like anonym antagonist. At omgivelsene på Jorda er så kjedelige blir bare ytterligere underbygget av at sekvensene som foregår på Cybertron er stappfulle av visuell teft og en distinkt grafisk stil.
Flerspillerdelen er dessverre også ganske mangelfull. Jeg setter pris på at antallet figurer du kan velge mellom er kjempestort, men det er ingenting ved flerspilleren jeg ikke har sett i andre spill. Akkurat det oppsummerer Rise of the Dark Spark på en god måte: det gjør fint lite du ikke har sett før. Det er for likt forgjengerne til at jeg gidder å bry meg om hva jeg gjør eller hva som skjer, og jeg opplever aldri noe nytt. At spillet er et såpass generisk og trygt utviklet produkt gjør opplevelsen enda mer skuffende.
Er du ute etter et skikkelig Transformers-spill kan vi anbefale War for Cybertron og Fall of Cybertron, to spill vår anmelder nå verdsetter langt høyere enn før.
