Med noen av de best modellerte karakterene i et sportsspill noensinne støttet opp av noen stilbevisste nyvinninger bør Konami for alvor kunne lokke til seg nye kjøpere fra FIFA-leiren. Her vartes det opp med fantastiske finter og susende taklinger i 90 minutter pluss overtid. Som vanlig dukker problemene opp etter noen timers spilling, og tilhengere av stallkameraten vil irritere seg over noen tilbakesteg. Her er det full pupp og utvisninger til fløyta går!
Endelig
Det første som slår deg med International Superstar Soccer 3 (heretter ISS3) er skippertaket Konami har tatt med tanke på presentasjonen. Grums og slurv har vært nøkkelord i tidligere utgivelser, men nå har en tydeligvis bestemt seg for å gjøre noe med dette. Menyene er enkle og stilrene, med et elegant moderne preg. Tonen holder seg gjennom hele spillet, fra smånervøse spillere ventende på å entre banen eller de diskré annonseringene speakeren kommer med under kampen. Detaljene bygger en stillfaren, men behagelig tone til kampene. Her er ingen overdådige videosekvenser videosekvenser, men realistiske hendelser som naturlig blir inn i spillet.
Konami har aldri før vært de du tenkte på i sammenheng med hauger av lag og lisensierte spillernavn. Nå har de snudd på flisa og leverer nærmest fotorealistiske representasjoner av lærkulas største navn. Brasil-tilhengere kan trøste seg med at Ronaldo virkelig ser ut som Flode i kyllingdrakt. Den vanvittige mengden lag FIFA kan skilte stiller fortsatt i særklasse, men de fleste fotballfolk kommer til å sette pris på Konamis utvalg. Alle de store fotballnasjonene er her, og Norge er representert med en tålelig oppdatert stall. ISS3 varter opp med noe av den beste grafikken noensinne i et sportsspill, til og med linjedommerne er troverdige. Med nye kommentatorer som ikke instinktivt fører til avslått lyd er faktisk rammen rundt kampene rimelig fornøyelig. En kan bare håpe at dette er hva vi også kan forvente fra Konami i fremtidige oppdateringer av Pro Evolution Soccer-serien. Selve spillbarheten i ISS3 henger dessverre et par 16-metere bak.
I den tredje installasjonen av ISS-serien innføres et spillelement vi ikke så ofte ser. Dette er action-modusen gamle arcadespillere kan huske fra fotballspillene i hine dager. "Close up"-modusen fungerer slik at når det blir hett rundt ørene på ballbehandleren begynner det å blinke "L1" over det overbetalte hodet hans. Følg din skapers ord, eller Konamis, og trykk tasten for å bli belønnet med en umiddelbar fokusering på spilleren. Deretter kan du utføre ville manøvrer og lett passere motstanderen. Etter det kan et mål være i emning og en spektakulær replay fylle minnekortet ditt. Å se Roberto Carlos ta seg forbi en stakkars svenske på kanten for så å dundre ballen gjennom feltet til Rivaldos skotupp er definitivt diggbart for alle med et uavklart kjærlighetsforhold til Arne Scheie.Mangel på kontroll
Det største ankepunktet er en nagende følelse av mangel på kontroll. Det er små pauser fra du gir dine kommandoer til spilleren utfører de, og det er ikke alltid det skjer på den måten du ville ønsket. Responsiviteten i Pro Evolution Soccer 2 var noe av det som gjorde det til det beste fotballspillet på markedet, og det er beklagelig at ISS3 ikke fortsetter i samme retning. Riktignok satser spillet på en annen målgruppe enn den simulatororienterte Pro Evolution Soccer-gjengen. Selv nybegynnerne kan få oppleve rimelig spektakulære mål, men de som har pløyd alle fotballspill det siste tiåret kommer neppe til å sette pris på nybegynnervennligheten. Etter noen kilometers løping begynner frustrasjonen å bre seg, og jakten på motstanderen blir mer og mer intens. Noen aggressive taklinger senere og du er belønnet med et par røde kort. Dommerne deler nemlig ut gule kort for hver bidige takling. Det er ikke måte på hva som skal til for å bli sendte av banen. Etter hvert finner en ut at det rett og slett ikke er mulig å takle motstanderen på grunn av den overhengende utvisningsfaren. Motstanderen kan derimot slakte deg ned til de pussigste tider uten å få så mye som et fiendtlig frispark. At det ser stilig ut der spissene klippes ned for så å vri seg i smerte blir en mager trøst.
Som vanlig i et fotballspill kan du velge mellom forskjellige spillemoduser. Den gode gamle vennskapskampen er der, sammen med en internasjonal cup og en liga du kan sette opp etter din egen preferanse. I tillegg til dette kan du spille i to forskjellige verdensligaer og naturligvis innta treningsbanen. Nytt er "Mission"-modusen hvor du konkurrerer om poeng som du kan bruke til å låse opp nye godbiter. Dette foregår slik at det ikke nok å vinne, men du må oppfylle visse kriterier. Noen ganger må du for eksempel vinne matchen ved å score på et direkte frispark eller et innlegg fra siden. Nye trøyer, stadium og spesialmanøvrer kan alle låses opp. Riktignok er det ikke alltid like greit å skjønne hvorfor utviklerne velger å gjemme bort de morsomste bitene i spillet. Hvorfor ikke gi deg alle triksene til å begynne med? Hvorfor ikke imponere med en haug kule stadioner? I stedet velger man å tilby en heller kjip samling anonyme plasser å spille fotball på, for så å skvise ekstra levetid ut av å låse opp inntil 343 biter med ekstramateriale.
