For en gammel gamer som meg er det ikke alltid like lett å henge med på de årlige Call of Duty-spillene. Noen ganger er det ikke tid, andre ganger prioriteres andre spill i en travel hverdag.
De senere årene har det også vært litt varierende kvalitet og ikke alltid spillene har truffet helt det jeg har vært i humør til eller på jakt etter. Jeg har en ekstra forkjærlighet for blant annet Advanced Warfare, som har 10-års jubileum i år. Fjorårets Modern Warfare 3 var rett og slett ganske uinspirert og skuffende. Men det er Treyarch som er hovedutviklerne i Call of Duty: Black Ops 6, og det gir meg i hvert fall håp om en bedring.
Høyoktans action
Det blåses i gang, og som seg hør og bør i Call of Duty er det bare å ta fart på jobben med å huke av alle flerspillermålene. Prestige skal oppnås, og det skal låses opp nye utseender til alle våpnene. Og det er, etter farlig mange timer spilt, rett og slett dritkult – i mangel på et bedre uttrykk.
Treyarch vet hva folket vil ha, og de har levert på nesten alt. Her er det høyt tempo, det sklis, hoppes og dukkes, du skyter, dreper, dør, og skyter igjen alt i løpet av fem sekunder. Hvis du er i live i over 30 sekunder så har du enten gjemt deg i et hjørne, eller du er mye bedre enn det jeg noen gang kommer til å bli.
Litt overdrevet kanskje, men jeg vil anbefale deg et annet spill hvis du vil ha rolige, taktiske skytekamper. Black Ops 6 er raskt, intenst og kaotisk, og det er helt herlig. Den kanskje største nyvinningen i årets spiller det utviklerne kaller «omnimovement». Dette gjør rett og slett at du kan sprinte og hoppe i alle retninger. Det kan føles uvant i starten, men med litt øvelse kan du utføre imponerende Max Payne-bevegelser mens du nedkjemper fiender.
Tempoet er høyt og det skjer til tider ekstremt mye på samme tid, men det er et kontrollert og underholdende kaos, selv for en aldrende mann med dårlig reaksjonsevne. Litt skuffeende er det dog at det er de nye kartene i spillet som trekker totalopplevelsen ned. Noen av kartene er skikkelig bra, med god variasjon av trange og åpne plasser. Andre fungerer rett og slett ikke like godt i denne typen spill, som setter en demper på den totale opplevelsen. Den generelle følelsen er at litt for mange av kartene er litt for små og trange, spesielt med tempoet og bevegeligheten som er i årets iterasjon.
Mye å velge mellom
Jeg liker den nye Kill Order-modusen, der én spiller på hvert lag utpekes som høyverdimål, som gir ekstra poeng. Det fører tidvis til mer strategisk spill, der man passer på sin egen mens man samtidig jakter på fiendens utvalgte. Ellers er utvalget av spillmodi som forventet, der det er smak og behag som avgjør hva man liker og ikke liker.
Skytefølelse og våpenvariasjon er akkurat så bra som forventet, og her har jeg lite å utsette. Etter hvert som du går opp i nivå, låses nye våpen og modifikasjoner opp, og det er alltid godsaker å sjekke ut. Den reviderte våpenmekkingen i spillet er vesentlig bedre sammenlignet med fjorårets versjon. Jeg skal riktignok ikke påstå at jeg har alt låst opp, så hvor mye alle deler og modifikasjoner har å si kan jeg ikke uttale meg om enda.
Jeg synes også utviklerne har truffet bra med den generelle progresjonen og hva som låses opp når du går opp i nivå, samt hvor fort det skjer. Du får nye våpen og modifikasjoner hyppig nok til at jeg har lyst til å svinge innom og sjekke etter noen matcher. De har også forenklet hele prosessen med å låse opp «skins» og «camoer» – absolutt en forbedring etter mange obskure utfordringer fra tidligere spill. Jakten på nye våpenutseender er jo noe mange setter som førsteprioritet, og jeg tror de aller fleste vil like hvordan dette er balansert nå.
Av det tekniske i spillet er det ikke veldig mye å utsette på min opplevelse så langt. Det har vært periodevis problemer med «packet loss» under noen spilløkter, men ikke på det nivået at det har vært nevneverdig plagsomt for min del.
Jeg spiller på en relativt kraftig PC, og med små justeringer på grafikken her og der – uten å gjøre mange kompromisser på kvalitet – så kjører spillet mer eller mindre stabilt på den bildefrekvensen jeg ønsker å ha. Grafikken er det lite å utsette på, med detaljrike kart og masse godsaker å hvile øynene på. Lydbildet er alltid viktig, og til tross for at spillet holdt på å drepe trommehinnene mine første kampen (det var mye høyere enn all annen lyd på PC-en) så er dette også meget bra. Alle våpnene har sin unike klang og lyd, og det er en deilig trøkk i eksplosjoner og tyngre skytevåpen. Fotspor og perifere lyder er bra balansert, som er strengt tatt essensielt for å henge med i flerspilleren.
Konklusjon
Alt i alt så er flerspillerdelen i Call of Duty: Black Ops 6 en suksess, og en enorm forbedring på nesten alle mulige måter sammenlignet med fjorårets spill. Progresjonen mot og etter hvert forbi Prestige er forbedret og kjennes mer tilfredsstillende. Våpenmekkingen er også bedre, det samme med alt av «skins» og «camoer».
Det frenetiske tempoet og den nye bevegeligheten med «omnimovement» er noe jeg liker veldig godt, og som jeg håper blir brukt videre. Det er ikke alltid like nyttig, men du verden så fett det er å dra av et par fiender mens du stuper bakover i velkjent Max Payne-stil. Flerspilleren går i høyt tempo, der du kommer til å dø ofte, men hvis du bare omfavner det og kaster deg inn igjen er det sjelden lenge til neste skuddveksling.
En av spillets skuffelser, med noen unntak, er kartutvalget. Her har ikke utviklerne levert like godt som på andre elementer i spillet, som ender opp med å trekke det endelige inntrykket litt ned. Det fungerer, men det er ikke helt optimalt med bevegelsesfriheten og farten du har.
Totalt sett er dette en bunnsolid flerspiller, med masse ulike modi du kan velge og vrake mellom, du kan spille alene eller med venner, og det er uendelig timer med moro. Et stort steg i riktig retning for flerspillerdelen til serien. Det er i hvert fall helt sikkert at jeg har mange timer med moro foran meg enda.
Call of Duty: Black Ops 6 er ute nå, for PC (testet), PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One og Xbox Series X/S. Vår anmeldelse av kampanjen og zombiemodusen er enda på vei.
