Hjelp i mørket
Jeg hadde nå evner til å styre en Gallante-krysser av andre klasse, men hadde ingen anelse om hvilke av skipene som passet best for mine formål. Jeg måtte lete en stund i hjelpekanalen etter noen som hadde peiling, og traff endelig midt i blinken med en som var enda mer snakkesalig og kunnskapsrik enn mitt første bekjentskap i Eve.
Han tipset meg om skipet Vexor og om hvordan jeg burde utstyre det. Han styrte selv et kjempestort slagskip og lot meg bli med på et av hans tredjegradsoppdrag. Hans skip var gigantisk men også svært tregt. Han skøt på sine fiender fra lang avstand og hans skokk med droner pulveriserte det meste av motstand. Etter alle fiendene var døde brakte han inn en karakter og et skip fra hans andre konto, som brukte spesielt utstyr til å trekke alle fiendevrakene til seg for så å grundig fjerne alt utstyr fra dem.
Han hadde litt av en operasjon gående, og jeg var veldig imponert. Han tjente gode penger, og jeg sugde til meg alle hans tips som en svamp. Han hadde spilt Eve i åtte uker, men selv med et svært velutstyrt slagskip turte heller ikke han å reise til mer utrygge områder i fare for å bli angrepet av andre spillere. Det var nesten med vantro jeg hørte han fortelle meg om hvordan en av hans kamerater i en stor slagkrysser ble angrepet av en annen person i en bitteliten fregatt, og var fullstendig sjanseløs i kampen som fulgte.
Det er en både deilig og skremmende følelse på samme tid å merke hvor raskt en lærer ting i et spill som Eve, og samtidig innse at en egentlig ikke vet noe som helst. Det beste tipset jeg fikk av min nye kamerat var om programmet Evemon, som lot meg både planlegge hvilke evner jeg skulle trene og hvordan jeg skulle utstyre mine skip.
Etter at jeg hadde kjøpt min nye krysser Vexor og utstyrt den så best jeg kunne, var jeg klar for å gjøre oppdrag av andre grad for et nytt selskap. Mitt nye skip var fryktelig mye større enn mitt gamle, tålte mange ganger mer og hadde mye mer energi til rådighet, men det var også utrolig mye tregere enn min lille raske Tristan. Dets største styrke var likevel dets kapasitet for droner. Det var først i kamp jeg merket hvor mektige mine droner var. De svermet rundt mine fiender og reduserte deres romskip til pukk før jeg viste ordet av det. Nå kunne jeg virkelig gjøre vei i vellinga, ta andregradsoppdrag og tjene gode penger.
Mitt neste treningsmål var å få meg evner til å bruke samme det utstyret min nye Eve-venn brukte til å saumfare vrakene etter kamp og trekke dem til seg. Ettersom dagene gikk skjønte jeg mer og mer om evner og skip, og om hvordan best kombinere utstyr med taktikker. Jeg tjente greie penger og trente opp evner av alle slag.
Mine to uker nærmet seg slutten og jeg visste fremdeles ikke om jeg hadde lyst til å fortsette med Eve etter gratisperioden. Dets dybde var veldig forlokkende på meg, jeg følte at min Vexor var utstyrt på en grei måte, og kanskje kunne jeg ha litt å tilby et av de mange spillerstyrte selskapene som det krydde av i Eve. Jeg visste at det var kun i slike fellesskap at spillet virkelig begynte, og det stedet jeg på ordentlig kunne lære ting.
Tålmodighet nok?
Jeg ville likevel fortsette å trene evnene til min Vexor før jeg tok min avgjørelse om spillerstyrte selskaper, og neste kritiske treningsmål omhandlet droner. Det var nå jeg fikk mitt aller største sjokk så langt i spillet. Det ville ta meg over sju dager å trene min neste drone-evne så jeg kunne ha fem droner ute i kamp i stedet for fire.
Herregud. Sju dager. Det var brutalt. Piffen gikk ut av meg. Jeg visste at Eve hadde så vanvittig mye å by på som jeg enda ikke hadde begynt å oppdage, men jeg kunne ikke unnslippe det bildet som festet seg på hjernen av min Eve-fremtid. Dagevis, ukevis og månedsvis med venting på evner. «Farming» av penger igjen og igjen, og likevel så lang tid med spilling før jeg sluttet å være et lett bytte for andre spillere i kamp.
Jeg er fullstendig klar over at det er dette systemet med evnetrening som har hjulpet å holde Eve i live og voksende alle disse årene, men med så mange andre spill jeg har lyst til å prøve, frister dessverre Eve ikke nok for øyeblikket. Kanskje jeg kommer til å vende tilbake en gang i fremtiden, men akkurat nå er en smakebit nok for meg.
Jeg føler jeg har lært mye av Eve, men jeg føler meg ikke motivert nok akkurat nå til å fortsette affæren med henne. Jeg vet at to uker er ingenting for en ekte Eve Online-spiller, men for meg var det nok for denne gang. Jeg kommer likevel aldri til å glemme mitt morsomste øyeblikk i Eve: Den gangen jeg så en lysende container flytende i rommet rett ved en tungt trafikkert romport. Skrevet i store bokstaver på den var «Vinn 100 millioner!» Det var ikke før jeg så den truende gjengen med krigsskip rundt containeren jeg skjønte hva som foregikk, og jeg skynte meg så raskt jeg kunne unna den dødelige lokkematen.
Mitt favorittuttrykk i Eve: «Noen der ute har bedre evner enn deg, er smartere enn deg, har flere venner enn deg og kan være online lengre enn deg. Alt du kan gjøre er å håpe at han ikke er ute etter å ta deg».
Vår to-ukers prøveperiode fant sted i begynnelsen av februar, før den siste tilleggspakken Apocrypha kom.
