Det er ikke hver dag vi får muligheten til å heise seilene og dra til sjøs på et krigsskip i kolonitidens Karibia. Kanskje litt mindre sjeldent er det å få en simulator som har som mål å la deg gjøre det samme, men i spillverden er det ganske så enestående. I Naval Action er målet å bygge den mektigste skuta på de syv hav. På et massivt kart får vi seile fra Venezuela i sør til USA i nord, og alene eller på lag tar man opp kampen mot samtidens stormakter.
Kuler og kanoner
Naval Action er noe av det nærmeste vi kommer et realistisk krigsskipsspill fra 1700-tallet. Er du fan av de klassiske skutene som hjalp det britiske imperiet opp og frem i verden har du antageligvis ikke kommet over et mer passende spill siden Empire: Total War fra 2009. Der sistnevnte er et strategispill som lar deg styre skipene ovenfra, ligner Naval Action mer en krysning av strategi og simulasjon. Vi får full kontroll over vårt eget skip samtidig som vi kan leie inn andre skuter til vår egen lille armada.
Tradisjon tro begynner man med det minste skipet i flåten. Ved å fullføre leiekontrakter og andre oppdrag mottar man penger og erfaringspoeng, og begge trengs for å etter hvert kunne investere i sterkere skip. Ikke bare koster de penger, men de større skutene krever også at du har nok mannskap til å bemanne dem. Mannskap får man ved å øke nivået man er i, noe man ikke overraskende gjør ved å komme seirende ut av væpnede konflikter.
Naval Action er dog mer enn bare penger og erfaringspoeng. Har du materialene, kan du bygge dine egne skipsdeler og bedre kanoner, og en stor del av spillet handler dermed om å sanke ressurser fra kaprede skip man har tvunget til å overgi seg. Det tilbys mye innhold her, men enn så lenge er det ingen ordentlige opplæringsmanualer eller innledningsmoduser. Spillet kaster deg inn i sin kompliserte verden uten å nøle, og enn så lenge er det derfor ikke utenkelig at Naval Action blir litt for vrient for den som vil ha det gøy fortest mulig.
Et massivt nettrollespill, sier du?
Det er kanskje vanskelig å ta inn over seg, men Naval Action føyer seg inn i rekken av spill som tilbyr en massiv åpen verden befolket av mennesker som deg og meg. Utenom et og annet skip bemannet av den kunstige intelligensen, er den klare majoriteten av aktørene laget av kjøtt og blod. Hundrevis av spillere deltar som deg i denne sanntidssandkassen, noe som gjør det ekstra spennende å patruljere i uutforskede farvann. I min tid som kaptein har jeg utelukkende møtt på hjelpsomme folk, noe som tyder på at spillersamfunnet rundt Naval Action ønsker tittelen vel.
Ikke bare er Naval Action vakkert, men spillområdet er enormt. Riktignok befinner man seg på bøljan blå til enhver tid, men de tropiske øyene, de realistiske værforholdene og et deilig blått hav gjør opp for at man ikke kan traske rundt på de mange havnebyene man sverger til når man har gått tom for reparasjonssett. Som i Assassin’s Creed: Black Flag og The Legend of Zelda: The Wind Waker er det noe magisk ved å seile uten restriksjoner og være vitne til en vakker solnedgang. Så lenge du vet hvor du har satt kursen kan du ofte lene deg tilbake, lukke øynene, og nyte lyden av bølgene. Jeg vil dog ikke anbefale å holde øyene igjen for lenge. Ettersom man alltid befinner seg i en verden sammen med andre, vet du aldri når et fiendtlig skip skulle dukke opp, og er du riktig uheldig blir du bydd opp til en kamp du ikke makter å komme seirende ut av.
Som i andre nettrollespill er det et stort fokus på såkalt «grinding» i Naval Action. Det tar lang tid å klatre oppover rangstigen, og det skal godt gjøres å tilegne seg et krigsskip man ikke har fått gratis før man har passert ti timers spilletid. Akkurat denne delen er jeg litt usikker på om fungerer godt nok. Det er morsomt at man må jobbe for å tilegne seg nye og bedre skuter, men burde det virkelig ta et halvt døgn med spilling før man får sin første selvkjøpte balje? Kanskje er det mangelen på ordentlig opplæring i økonomi- og ressurssystemet som gjorde at jeg brukte såpass med tid, men for de som ønsker å se forandring i en akseptabel fart, er det enn så lenge ikke mye å skryte av her.
Til tross for at Karibia er et vakkert sted å utforske er det dessverre for lite forskjellig å gjøre. Oppdragene er for det meste helt like, og handler ofte om å jakte ned piratskip. Spørsmålet blir dermed hvor variert et spill som handler om å holde skipet sitt over vannoverflaten klarer å bli når det kommer til oppdragstyper og spilling utenfor slagscenene. Det betyr imidlertid ikke at det som er her allerede ikke er gøy.
Enkelt å lære, vanskelig å mestre
Til tross for at Naval Action er et dypt spill med mekanikker man kan bruke titalls timer på å i det hele tatt oppdage, er et av spillets store styrker hvor greit det er å sette seg inn i. Spillet bruker «W, A, S, D» for å bevege seg i retningen man ønsker, og trykker du W eller S heiser eller firer du seilene. Sistnevnte er det spesielt viktig å administrere når vinden ikke spiller helt på lag med deg. I kampens hete må man lære seg å posisjonere skipet sitt godt i forhold til motstanderens. Ofte ender man opp med å sirkle rundt hverandre slik at man oftest mulig får fyrt av en fulltreffer av en kanonsalve, og da er det kjekt å være dreven på seil. Den store moroa kommer likevel selvfølgelig ut av kampen selv. Det er lite som føles så godt som når man med herlig presisjon løsner ett og ett skudd, og følger med på avstand hvordan treplankene på fiendens skute fyker i alle kanter.
I kampens hete må man likevel prøve så godt man kan å holde hodet kaldt. Man blir ikke treffsikker ved å like lukten av krutt. Det er fult mulig å fyre av kulene sine fra et fugleperspektiv av skipet sitt, men da blir man nødt til å slave etter en konstant foranderlig siktelinje som gjør det vanskelig å være treffsikker. Hvis målet er å vinne flest mulig kamper, er det derfor å anbefale å gå ned på førstepersonsnivå. Når man har kameraet godt støpt blant kanonene får man nemlig opp et eget sikte – en rød strek – noe som gjør at kanonsalvens presisjon ender opp med å bli helt opp til deg. Skulle ikke det være nok, finnes det flere typer kanonkuler som brukes til forskjellige formål. Vil du senke motstanderen med ordinære kuler, ødelegge mastene deres, eller kanskje seile side om side og løsne antipersonell-ammunisjon, også kjent som skråskudd? Sistnevnte er den mest brutale måten å kvitte seg med motstanderen på, men hva gjør man ikke i spill og kjærlighet? Valget er opp til deg, og er du dyktig nok vet du når situasjonen krever et bytte av prosjektil.
Velg med omhu …
I begynnelsen av spillet får man mulighet til å peke ut hvilket kolonirike man vil seile for. Her har du slike kjente riker som Storbritannia, Frankrike og USA, men Naval Action lar deg også flagge med blant annet det dansk-norske, svenske, eller nederlandske flagget. Enn så lenge er det minimal forskjell på fraksjonene på et estetisk nivå. Skipene er de samme, men flaggene er forskjellige.
Der valg av fraksjon virkelig spiller en rolle er på det geopolitiske området. De forskjellige fraksjonene har kontroll over visse havner, og etter hvert som enkelte land har utmerket seg har disse ankerplassene kommet under deres kontroll. Det typiske er at Storbritannia, USA og Spania er gode nybegynnerland, mens Danmark-Norge og Sverige kan regnes som litt vanskeligere. Har du et realt ønske om å møte din skaper kan du også slutte deg til piratfraksjonen, men få overlever i en verden der alt og alle jakter på dødninghodet.
Fraksjonen du peker ut er karakteren din fastlåst til for resten av spillet. Naturligvis kan du skape flere karakterer, men viktig blir det å velge en fraksjon som passer for deg med tanke på utfordringsnivå. Det er trist å måtte innse mange timer inn at man faktisk må gi opp fordi den svenske flåten rett og slett er for enkel å knuse (eller kanskje det er en gladnyhet?). Sånn sett blir det spennende å se hvordan utvikler Game-Labs tenker å sikre at spillet forblir gøy og til en viss grad balansert i fremtiden. Da det enn så lenge er opp til spillerne selv hvor mye av kartet man kontrollerer, er det en fare for at de store nasjonene blir enda større. For noen er dette kanskje ønskelig, men for at det skal forbli spennende for alle burde det i det minste være noen mekanikker som til en viss grad balanserer et allerede skjevt fordelt Karibia. I det minste kan man ikke påstå at Naval Action ikke er dynamisk.
Konklusjon
Så langt lover Naval Action meget godt. Jeg har sjeldent godtet meg så mye på et åpent hav der venner som fiender kan dukke opp når som helst. Allerede er vi tilbudt en sjarmerende gigantisk åpen verden – rettere sagt åpent hav – der man faktisk kan bruke timer på å komme seg fra ett punkt til et annet. Spillet skinner dog aller sterkest i sine intense slag der dyktighet teller like mye, om ikke mer, enn størrelsen på kanonene man skilter med.
Naval Action har, ikke uventet, en del å rette opp i til den uannonserte lanseringsdatoen. For øyeblikket er menyene man oppholder seg i styggere enn pesten. Heldigvis er disse bare midlertidige, og det blir spennende å se hvordan sluttresultatet viser seg å bli. Hvis Game-Labs ønsker at spillet deres skal bli så tilgjengelig som mulig innenfor rimelighetens grenser, må det også bli innført opplæringsmoduser for de nyfrelste. Hvis ikke tenker jeg man fort mister en hel del potensielle spillere.
Alt i alt virker Naval Action som noe av det mer unike som har blitt sluppet til Steams Early Access-katalog i nyere tid. Splitte mine bramseil, landkrabber! Kanskje har vi oppdaget en uslepen diamant.
