For et par år tilbake så jeg reportasje i nyhetene hvor en reporter var blitt sendt ut til en barnehage for å snakke med vår oppvoksende generasjon om hva de vil bli når de blir store. Innslaget hadde ikke noe ekstraordinært over seg, helt inntil en gutt på rundt fem år fortalte at han ville bli brannbil, for da kunne han fange skurker med kanonen sin.
Flott, tenkte jeg. Vi behøver virkelig folk som evner å tenke utenfor boksen på de aller fleste samfunnsområdene, og spillverdenen er intet unntak. Polske City Interactive ønsket nok å lage noe som ikke er helt som andre skytespill, og som tittelen indikerer, skal du spille som snikskytter.
Vi har ikke sett veldig mange snikskytterspill opp gjennom årene, og jeg har personlig ikke spilt et spill dedikert til denne ensomme militærjobben siden Sniper Elite til PlayStation 2 for knappe fem år siden. Hvorfor er det slik?
Ikke hærens morsomste jobb
En snikskytter venter og observerer mye, og skyter relativt lite. Dette er en kombinasjon som egentlig ikke passer spillmediet veldig godt, og stiller igjen større krav til de spillene som fokuserer på dette – med tanke på å opprettholde underholdningsverdien når man spiller.
Sniper: Ghost Warrior er et førstepersons skytespill satt i et fiktivt område i det som minner om Sør-Amerika med tanke på klima og språk, så vel som narkotikaproduksjon. Det er delt inn på akkurat samme måte som Call of Duty- og Battlefield: Bad Company-spillene, hvor enspillerdelen tar deg gjennom en rekke lineære oppdrag med deg i hovedrollen.
Man kommer ikke langt ut i spillet før det som tyder på en dårligere produksjon jamfør sine sterkeste konkurrenter avdekker seg. Jeg får med en gang følelsen av at jeg sitter med noe øst-europeisk mellom hendene. Dette er en følelse jeg får i flere spill fra tidligere østblokkland, uansett sjanger.
Ser ikke skogen for bare trær
Spillet kommer dessverre til kort når det gjelder både teknisk og designmessig utførelse av de grafiske aspektene. Underlige lyseffekter, manglende utglatting og noe merkelig fysikk gjør sammen med et kjedelig anonymt grensesnitt at spillet sjelden ser veldig bra ut.
Det er flere andre tekniske problemer, som en noe underlig kunstig intelligens på fiendtlige så vel som vennlige datastyrte spillere, samt en delvis svak våpenfysikk.
Alt dette er tiltalepunkter man også kan finne i ganske gode spill, og er ikke veldig skjemmende for spillet som helhet. Den eneste store brøleren Sniper: Ghost Warrior egentlig gjør, er at det enten ikke makter å gjenkjenne sine egne sterke sider, eller er for feig til å spille på disse.
Gjør det du kan best
Hvis jeg var ekstremt god til å spille fiolin, og jeg hadde valget mellom en karriere som fiolinist og en som ekspeditør på McDonalds, tilsier all rasjonell logikk at jeg skulle velge førstnevnte. Sniper: Ghost Warrior ville det annerledes, og spiller fele mens de tar mot ordrer i drive-in-skranken.
Problemet er nemlig at City Interactive ikke har laget et rent snikskytterspill, men en slags hybrid, hvor du i noen oppdrag løper rundt som om det skulle være Call of Duty: Modern Warfare 2. I disse oppdragene eksponeres spillets svake sider ekstra godt, og jeg regelrett kjeder meg gjennom dem.
Det er i oppdragene som snikskytter at dette spillet virkelig er i sitt ess. De halvautomatiske riflene har en god fysikk og kulebaner modelleres med tanke på både vind og avstand. Om ikke dette var nok er det også lagt inn element som pusteteknikk, for å ytterligere påvirke kvaliteten på skuddene dine.
Når du skal ta ned en fiende kan du ved et enkelt knappetrykk holde pusten i noen sekunder. Dette senker hastigheten på samme måte som den gode, gamle «bullet-time»-effekten i Max Payne. Du må samtidig kalkulere inn vind, avstand og målets bevegelse, og utvikler en skyteteknikk som du føler du mestrer bedre og bedre i din videre progresjon gjennom spillet.
Headshot i hodet!
Som seg hør og bør, setter også dette spillet pris på skudd rettet mot hodet. Disse er selve mantraet innenfor skytespillene, omtrent som et skudd i krysset er for en fotballspiller. City Interactive har skjønt dette, og gir en ekstra liten visuell påskjønnelse til spillere med gode treff.
Hvis kulen din er i ferd med å treffe målet i hodet, vil du ved de beste treffene få se kulens gang fra løpet ditt og inn i hodet på fienden. Det er en helt ubeskrivelig og morbid tilfredsstillelse å få til disse skuddene og se fienden fly bakover i sakte film mens hjelmen henger igjen i luften en skakke stund før også den deiser i bakken.
Det er likevel et «men» her. Du kan på langt nær spille gjennom hele spillet med den samme følelsen. Det kommer til et punkt hvor du føler at du har sett sekvensene før, og de tre-fire sekundene med mellomsekvens hver gang du treffer rent, kan på grunn av sin manglende variasjon snarere bli en plage enn en berikelse for spillet.
Ensformig
Den manglende variasjonen gjennomsyrer spillet, og er et langt større problem for spillbarheten som helhet enn det for eksempel grafikken er. Det skiller forholdsvis lite mellom de forskjellige våpnene innad i hver sin kategori. Man kan også enkelt si at det blir i overkant mye jungel, og når man kombinerer en rekke faktorer som varierer lite, blir følelsen av at spillet har liten variasjon mer pressende.
I tillegg til en enspillerdel kommer også spillet med mulighet for å spille mot andre over nettet. Ensformighet blir dessverre fort en fellesnevner her, og det er lett å se at det ikke er lagt mye tid eller ressurser i denne delen av spillet, ettersom den sjelden byr på interessante kamper.
Få spillbare brett, gammeldagse moduser og lite dynamikk blir stikkordene. Mange av kampene utarter seg som rene snikskytterbataljer hvor man i praksis venter hverandre ut. Den som først får kløe i ræva og beveger seg, er også den første som blir skutt.
Konklusjon
Det kommer mange spill med lavt budsjett som gir gode spillopplevelser, og det er ingen tvil om at lidenskap og godt spilldesign kan triumfere teknisk ekstravaganse på hvilken dag som helst. Sniper: Ghost Warrior er dessverre ikke et slikt spill. Det bærer preg av en dårlig produksjon som tilkjennegir seg ved et slapt og lite gjennomtenkt spilldesign.
Spillet byr på tidvis fine øyeblikk som snikskytter, men man blir stadig presset gjennom den heller flaue opplevelsen av å være elitesoldat med automatgevær på bakken. Det er ensformig, uinspirert og tidsvis uinteressant – med andre ord et spill ingen husker om en måned eller to.
Sniper: Ghost Warrior er i salg for Xbox 360 (testet) og PC.
