Det er ikke hver dag det kommer en ny generasjon pokémon, og det er alltid mange forventninger knyttet til hva enn Game Freak og The Pokémon Company har jobbet med. Særlig interessant er det selvfølgelig å se hvordan de nye monstrene ser ut, men de seneste årene har det også bygget seg opp mye spenning rundt hvordan hver nye region er utformet, hvilke nyheter utviklerne har på lur og hvordan hvert spillpar faktisk er å spille.
Tidligere i år fikk vi en liten forsmak på seriens vei videre, i det vidåpne og markant annerledes Pokémon Legends: Arceus, før vi sent i november fikk servert den niende pokémon-generasjonen i form av Pokémon Scarlet og Violet.
Nå har vi brukt de siste to ukene på å saumfare hver eneste krik og krok av Paldea-regionen, og til tross for tidvis hoderystende ytelse og fravær av en håndfull nyvinninger, er det såpass mye spennende her at det skal godt gjøres å ikke like det utviklerne leverer.
Kjent innhold i nytt format
Eventyret sparkes i gang som så mange ganger før, ved at man kastes ut hjemmefra, må velge seg en starter-pokémon og så ta beina fatt. Den nye regionen man får til rådighet går under tilnavnet Paldea, og er enda et skritt i retning den store åpne verdenen utviklerne har «teaset» oss med flere ganger nå.
Dette betyr at man etter en kjapp tur innom det lokale akademiet – hvor man plukker opp et par bekjentskap og litt nyttig bakgrunnsinformasjon – får «carte blanche» til å utforske universet i nøyaktig den rekkefølgen man selv måtte ønske. Det er selvfølgelig hint og naturlige veisperringer bakt inn i omgivelsene, men disse fungerer mer som forslag enn tvang, slik de har gjort tidligere.
I stedet får man en håndfull oppdrag, i form av tre «veier», som man kan takle på kryss og tvers av hverandre. Den ene veien lar deg bekjempe de typiske gymlederne, den andre lar deg hamle opp med en innpåsliten skurkegjeng, mens den tredje lar deg spore opp massive titan-pokémon i jakten på magiske ingredienser.
Det høres kanskje ikke ut som en enorm omveltning, men friheten til å takle disse i den rekkefølgen man ønsker gjør underverker for flyten og eventyrfølelsen. Aldri før har et Pokémon-spill hatt denne graden av valgfrihet, og fra start til slutt føles det som om det er jeg og jeg alene som velger hvor og hva jeg skal gjøre til enhver tid.
Mitt eventyr
For meg innebar dette at jeg nesten totalt overså de kjedelige kjeltringene, for å i stedet fokusere på gymledere og ingrediens-jakt.
Hvert av disse oppdragene lot meg i tur se flere deler av den massive spanskinspirerte regionen: Ved å beseire gymledere får man mer kustus på monstre på høyere nivåer, og de mystiske ingrediensene gir «ride»-pokémonen din flere måter å forsere omgivelsene på.
Slik vekslet jeg naturlig fram og tilbake gjennom den nærmere 30 timer lange reisen, og det føltes enormt befriende.
Underveis gjør spillet lite for å justere fiender og monstres nivåer og ferdigheter sammenlignet med deg, slik at man fort kan være altfor sterk eller svak avhengig av hvilken vei man går. Selv snublet jeg altfor tidlig over is-gymlederen Grusha; jeg klarte rett og slett ikke å finne veien til spøkelsessjefen Ryme; mens den antatt svakeste gymlederen, insektsdronningen Katy, var blant de aller siste fiendene jeg snublet over.
Dette føles likevel riktig i det store og det hele, og hver utfordring ble automatisk å regne som gåter som jeg selv måtte finne løsningen på. Svaret på den sterke ismotstanderen fant jeg for eksempel i form av en Eevee som jeg raskt utviklet til Flareon; veien til spøkelsesgymmen ble mye lettere når Miraidon lærte seg å klatre opp loddrette fjellvegger; mens bug-monstrene var et ikke-problem som løste seg helt av seg selv.
Variasjon fryder
Paldea er som sagt stort og spanskinspirert, og dette innebærer at man får servert en salig blanding pittoreske strandsoner, beskjedne landsbyer og shopping-glade metropoler. Det er likevel utkantområdene man vil tilbringe mest tid i, med tåkelagte fjellsider, langstrakte gressletter og elveleier man ikke får krysset før sent ut i spillet.
Disse er på ingen måte grafisk imponerende – til det er både detaljnivå og «draw distance» altfor svakt – og i stedet minner dette om de litt flate og teksturløse omgivelsene fra Pokémon Legends: Arceus fra tidligere i år.
Nå, som da, tjener Scarlet og Violet mye på god variasjon og gavmild bruk av farger, men noe visuelt mesterverk er dette virkelig ikke.
Nye og tilbakevennende pokémon gjør sitt for å tilføre verdenen liv og røre: Disse er sedvanlig flotte å se på og finnes nå i større omfang enn noen gang før. Små flokker med Mareep springer meg for eksempel i møte første gang jeg ankommer den sørlige provinsen; nede ved stranden kan man se klynger av Sandygast som svermer rundt en massiv Palossand; mens man høyt til fjells finner både is- og spøkelsesmonstre hvorhen man snur seg.
Det er som alltid både flotte og kjipe varianter blant de nye skapningene: Jeg falt raskt pladask for den snikende edderkoppen Spidops, Arboliva er et majestetisk skue og Bellibolt ble en øyeblikkelig ny favoritt idet jeg innså at klumpene på siden av hodet dens ikke var øynene.
Nye varianter av gamle monstre er også et kjærkomment skue, slik som den knalltøffe spøkelsesutviklingen til Primeape, gressvarianten av Tentacruel og en helt ny utvikling for Wooper. Og hvem kan vel glemme de stadig like besynderlige, men enormt søte lokale versjonene av Diglett og Dugtrio.
Ellers er det dessverre færre nye monstre jeg virkelig liker denne gangen. Grisungen Lechonk og dens utviklinger er for eksempel bare fryktelig stygge, Maschiff-slekten virker litt vel stakkarslig og Gholdengo er rett og slett bare merkelig.
Men som vanlig er alt dette selvfølgelig helt subjektivt, og et par søk på internett gir meg lister og meninger som går fullstendig på tvers av mine egne.
Utviklerne burde ventet
De fleste vil nok dessverre være enige i én ting knyttet til disse nye spillene, og det er det faktum at de er fryktelig dårlig optimalisert. Allerede før spillets lansering begynte det å gå gjetord om at det var mye rusk under topplokket denne gangen, og det merker man raskt idet man setter seg ned bak spakene.
Ting går for så vidt greit når man er innendørs og sier adjø til gamlemor, men allerede ved dørstokken begynner det å hakke og skurre noe fryktelig. Ting blir mer utydelig, og alle skapninger som ikke er innenfor en radius på ti meter faller betraktelig i kvalitet. Ikke bare synes de dårligere, men de beveger seg også med færre animasjoner slik at det ser ut som om de hakker og spretter bortover grusveiene.
Bildefrekvensen lider også betraktelig, og spesielt i de større byene går tallet langt under målet på 30 bilder i sekundet. Andre spillere rapporterer i hopetall om «bugs» og grafiske feil, og selv har jeg både satt meg fast og krasjet helt ved to-tre anledninger.
Det føles ikke spesielt godt, og det er tydelig at Game Freak ikke har hatt tid og ressurser til å optimalisere spillet i forkant av lansering. Man kan godt legge noe av skylden på Nintendo Switch – som helt klart er moden for en oppdatert og kraftigere utgave – men samtidig har spill som Xenoblade Chronicles 3 vist at dette kan og må gjøres bedre enn dette.
I mine øyne burde Pokémon Scarlet og Violet aldri blitt sluppet i denne tilstanden. Her har julerushet blitt prioritert, og The Pokémon Company vet at dette er en av få spillserier som kan slippe unna med ytelse av dette slaget. Og det har de jaggu meg også gjort: De enorme salgstallene viser at folk tydeligvis ikke bryr seg så lenge den engasjerende Pokémon-magien er på plass.
Det er den for så vidt også, og nettopp derfor klarer jeg – og så mange andre – å se forbi en del av feilene spillparet har.
For spillet er som sagt enormt engasjerende: Den nye pokédex-en har tonnevis av flotte detaljer å oppdage; det er massevis å gjøre etter historiens slutt; og en bunnsolid flerspillerdel lar opptil fire spillere utforske hvert sitt hjørne av kartet på samme tid. Det er noe skuffende at ikke flere ideer fra Legends Arceus videreføres, men dette vil garantert dukke opp igjen et stykke nedover veien.
Konklusjon
Det er tydelig at Game Freak har hatt mange gode ideer i opptakten til den niende pokémon-generasjonen, og dette betaler seg ved at det er gjennomgående fornøyelig å spille Pokémon Scarlet og Violet. Den sedvanlige monsterjakten er stadig like givende, balansen mellom nye og tilbakevennende skapninger er meget god – selv om dette sett over ett kanskje er en av de svakere generasjonene på en stund.
Eventyrfølelsen er på sin side bedre enn noensinne tidligere, og muligheten til å kunne takle oppdragene i den rekkefølgen man selv ønsker gjør underverker for frihet- og mestringsfølelsen. Veien fram og tilbake på verdenskartet blir på nesten magisk vis til mens man spiller, og ting er lagt opp slik at man hele tiden oppdager noe nytt og spennende.
Flyten i kampene kunne med fordel vært enda litt bedre, og jeg savner en del av nyhetene fra Pokémon Legends: Arceus, men likevel storkoser jeg meg stort sett hele tiden. Det er også verdt å merke seg at spillets flerspillerdel fungerer utmerket, og som forventet er det stor underholdning i å legge ut på reise med tilsvarende Pokémon-frelste venner.
Alle de unike bestanddelene fungerer med andre ord utmerket, noe som gjør at det er desto mer synd at utviklerne ikke har hatt tid og ressurser til å yte disse ideene full rettferdighet.
Fra det sekundet man setter foten på verdenskartet merker man nemlig at her er det noe alvorlig galt, og det er hovedsakelig ytelse og grafikk som har de virkelig store problemene. Her snakker vi beintfram dårlig optimalisering, hvor figurer mer enn ti meter unna hakker seg bortover landeveien, skapninger forsvinner i løse luften og verdenen har et noe utydelig og slørete utseende over seg.
Selv om det er fort gjort å skylde på den tilårskomne Nintendo Switch for disse problemene, viser lignende spill at det kan gjøres bedre enn dette. Jeg mistenker at utviklerne rett og slett ikke har hatt god nok tid på seg – tre Pokémon-spill på et drøyt år er mye. Og det er veldig synd at den periodevis hoderystende ytelsen ødelegger for det som fort kunne vært blant de beste Pokémon-spillene på lang, lang tid.
At jeg likevel ikke får meg til å hate Scarlet og Violet, skyldes da at Pokémon-magien står så fryktelig, fryktelig sterkt: Den grunnleggende spill-loopen engasjerer enormt når man først setter i gang, og selv etter nesten 30 timer er jeg ikke i nærheten av å være lei.
Pokémon Scarlet og Pokémon Violet (testet) er tilgjengelig på Nintendo Switch.
