De godes kamp mot de onde. En klassisk setting for bøker, film og ikke minst spill. Som regel vinner de gode, og du står selvsagt på deres side. Slik sett er Infernal et friskt pust. Du spiller som engelen Ryan Lennoxx, med to x-er for ekstra tyngde, en overløper som har gått fra å være lysets til mørkets engel. Som vi alle vet er de ondes triks brutale og herlige for det morbide øye. Det kan trygt slås fast at dine kristne fiender sent vil glemme dine eskapader.
Historisk overdose
Bibelen er kjent for å levere utrolige historier, slik sett kunne det kanskje vært en tanke å gi Infernal et kapittel eller to i denne internasjonale bestselgeren. Uten at jeg skal avsløre for mye; historien i dette spillet er helt ute å kjøre. Selv om fortellingen har en interessant vri, makter jeg ikke å leve meg inn i det som utspiller seg på skjermen – klisjéonaniet blir litt i overkant massivt, og troverdigheten forsvinner som dugg for solen. Spillets "utrolige" fortelling er dessuten alt for forutsigbart, og karaktergalleriet er i beste fall akseptabelt. Til gjengjeld får du servert masse action i dette tredjepersons skytespillet; Ryan dreper og konsumerer sjeler over en lav sko.
Etter en intens innledning, der du blant annet blir offisielt ansatt i de ondes tjeneste, starter vårt sorte fårs eventyr. Topptrente munker med høyteknologiske ninjastjerner blir din første utfordring. Når disse drepes kan du dra nytte av én av de mange nye kreftene Ryan har fått. Han kan nemlig spise sjelene til sine falne fiender, noe som gir deg mer liv, i tillegg til ammunisjon og eventuelle andre gjenstander. Dette er en herlig vri på den sedvanlige medisinskrinjakten, men det store antallet fiender gjør sitt til at døden sjelden blir et faktum. Dermed surfer du gjennom store deler av spillet uten bekymring, Ryan er nesten udødelig.
Jakten på nøkler og sikkerhetscomputere er sentral i Infernal. Selv om flere av brettene virker relativt frie, avsløres den lineære tvangstrøyen relativt raskt. Det er ofte slik at du møter en låst dør på din ferd, og denne kan selvsagt ikke åpnes med dine superkrefter – du må ha nøkkel. Denne finner du blant annet ved å lokalisere et rom fylt til randen av skjermer og datamaskiner. Disse sikkerhetssentrene er imidlertid på langt nær så avanserte som de vi finner i for eksempel Splinter Cell: Double Agent. I Infernal fungerer de som regel bare for å åpne en enkel dør, intet mer. Nøkkelkort kan også finnes på falne fiender, så pass på at du spiser alle sjeler du kommer over.
Ryan er spesiell, og én av grunnene til dette er superkreftene han har fått fra mørkets lakeier. Du lærer stadig nye triks utover i spillet, og enkelte ganger er disse helt essensielle i forhold til din fremgang i Infernal. I kamp er flammekasting svært hendig, et herlig spesialvåpen som sender mengder av fiender til de evige jaktmarker. Ellers er teleportering interessant, og kan blant annet brukes for å komme seg forbi sikkerhetsinnretninger. Teleporteringen fremstår som en ut-av-kroppen-opplevelse med tidsbegrensning. Dermed må du handle raskt før du sendes tilbake til din virkelige kropp, slik som når du må hacke en datamaskin for å komme forbi for eksempel laserståler.
Ryan blir også usynlig et lite øyeblikk når han tar en forlengs rulle, en hendig liten detalj. Det som skuffer mest er likevel hvor veike disse kreftene egentlig er. Du kan ikke blåse dører til småbiter eller ødelegge vegger mens du spyr ut en rå Dr. Evil-latter. Nei, det legges hele tiden føringer på når disse kreftene skal være mektige, noe som grenser til latterlig.
For å ta i bruk sine elleville triks, er vår ferskonde venn avhengig av mana. Dette får han først og fremst av å drepe folk, så tilførselen er god. Du kan også bruke såkalt "Infernal vision" for å finne skjult mana og helse. For å finne slike godbiter går du over i en annen dimensjon, uten fysisk forflytning. Dette hadde kanskje vært mer imponerende hvis mana og helse var noe du virkelig trengte, men i store deler av Infernal er som sagt tilførselen allerede svært sjenerøs. Vår venn liker for øvrig mørket, da kan han bruke sine onde superkrefter til det fulle. I ekstremt lys faller derimot manainnholdet til null, og du kan kun bruke dine tradisjonelle våpen. Enkelte steder er dette en utfordring, slik som i boss-kamper, men som regel holder skytevåpen og ninjastjerner i massevis.
Skyt og vær glad
Skyting er nemlig hverdagskosten for vår anti-helt. Våpenutvalget er som vi kjenner det fra de fleste skytespill, med ninjastjernen som det mest spennende krydderet. Flere brett er merkelig nok proppet fullt av eksplosiver, og dette kan du dra nytte av. Fiender liker nemlig å henge rundt disse når det skal kjempes, og et lite sleivskudd fra deg blåser idioten i lufta. Enkelte ganger inviteres du til å snoke litt rundt for å lure fiender, men dette er bare tøys. Du kan like godt fylle dem proppfulle av godt, gammeldags bly – det enkle er faktisk ofte det beste.
Når du er en skikkelig slemming, er det mange som helst ser deg død. Slik er det også i Infernal. Problemet for fienden er imidlertid at de helst oppfører seg som lobotomerte sjøstjerner i kamp. Når de får øye på deg, elsker guds menn å ta en baklengs salto. Pent å se på, men en sikker dødssøknad. Andre ganger hender det at fienden bare står der, uten å reagere på ditt nærvær. Kampene reddes heldigvis litt inn av at enkelte har lært seg hva det betyr å ta dekning. Da kan du gjøre det samme, og dra nytte av din mulighet for å skyte blindt fra skjulte posisjoner – slik vi blant annet har gjort det i Gears of War. Dessverre blir slike spennende kamper alt for sjeldent et faktum, dine "banemenns" intelligens setter en effektiv stopper for det.
Nøkkeljakten i Infernal er kanskje repeterende, men den har ingenting å stille opp med mot musikken. Hver bidige gang du kommer i kamp, kjører man på med et gitarriff fra helvete. Kanskje passende, men ikke en hyggelig opplevelse for øret. Enkelte spill makter å innlemme en slik "angrepsmusikk" i spillopplevelsen, i denne tittelen blir den alt for forstyrrende til at integrasjonen blir vellykket. Stemmegivningen til spilles hovedrolleinnehavere er stort sett god, men birollene gjør en uhyre slett jobb. Dette bidrar til å punktere fremdriften i historien, du hører rett og slett at skuespillerne gremmes over det de forsøker å formidle.
Den første utescenen i Infernal er virkelig vakker. Snøen faller, geiter beiter og du dras inn i en ukjent, men likevel autentisk verden. Det grafiske inntrykket er ijevnt over solid, men det er synd at det ikke serveres mer av disse flotte uteområdene. Rent teknisk er det lite å klage på i de mørke korridorer og kjellere, men vi har sett det meste før. Spillet er i sin grunnform veldig spennende, så hvorfor ikke utnytte dette i brettdesignet? Småfeil, slik som at Ryan liker å sette seg fast her og der, trekker også ned.
Infernal har for øvrig en fin fysikkmotor, selv om det ofte blir litt i overkant åpenbart at utviklerne vil vise frem at du kan krasje i objekter og knuse tønner. Dessuten virker det som om dine fiender blir frarøvet skjelettet sitt når de dør – nifst. Spillet har støtte for Ageias PhysX-brikke, noe som blant annet åpenbarer seg når du skyter vinfat. Da flommer rødvinen ut i et voldsomt tempo, noe som ikke ser annet enn latterlig ut. Jeg vet ikke hva det er munkene har lagret på disse fatene, men hvis det vitterlig er rødvin vil ikke jeg komme på fyllefest neste gang invitasjonen detter ned i postkassa.
Konklusjon
Det blir feil å påstå at Infernal er et duggfriskt pust i skytespillsjangeren, til tross for at du spiller en engel som kjemper for mørkets hersker. Noen av detaljene, slik som å bruke lik som batterier og teleportering for å løse gåter, har kanskje vært lite brukt i spill tidligere. Likevel er ikke Infernal noe annet et helt greit skytespill i tredjeperson. Spillet har et pent ytre og en tilfredsstillende fysikkmotor, men faller på voldsom repetisjon, lineære brett og alt for åpenbare løsninger på "gåter". Dessuten burde superkreftene vært enda mektigere. Ja, det er herlig å være ond – men det kan være så mye, mye bedre.
