Hva gjør du om du plutselig kan styre elektrisitet med viljen? Jeg ville i første omgang utløst jordfeilbryteren til naboen i det han setter på "Fairytale" på full guffe for ørtende gang. Men hva om du også med letthet kan klatre til topps i hvilken som helst bygning? Da begynner vi å snakke om skikkelig superhelt-materiale.
Utvikleren Sucker Punch er fra før av kjent for de populære Sly Cooper-spillene til Playstation 2. Denne gangen har de dristet seg til å prøve noe helt annet – et sandkassespill spekket med gnistrende superkrefter og akrobatikk. Infamous tar etter Crackdown og innleder det som etter forventningene vil bli en god sommer for fri utfoldelse på hustak, med konkurrentene Bionic Commando og Prototype hakk i hæl.
Smeltet stål og ødelagte biler
Infamous handler om sykkelbudet Cole – en helt vanlig fyr som det naturligvis skjer noe høyst uvanlig med. En leveranse eksploderer i hendene hans og utsletter flere kvartaler av byen i samme slengen. Overraskende nok overlever Cole hendelsen, og når han kommer til bevissthet igjen har han fått en rekke gnistrende superkrefter som raskt viser seg å bli nyttige. Empire City, som byen heter, er nemlig blitt satt i karantene etter at en epidemi har brutt løs. Deler av byen er overlatt til totalt anarki, og kriminelle grupperinger har vært raskt ute og tatt kontroll over områdene. Restene av politistanden kjemper forgjeves mot plyndringer, voldtekter og drap, mens myndighetene glimrer med sitt fravær, bortsett fra ved blokadene som sørger for at ingen forlater byen.
Skildringen av den ruinerte Imperiebyen holder et ganske høyt nivå, selv om de dunkle fargene og livløse urbane bygningene gjør at den kan føles litt ensformig. Vi har sett noe mer detaljerte og varierte byer i andre sandkassespill, men Infamous skinner når man kommer til de stedene der utviklerne har gjort seg ekstra flid, gjerne i forbindelse med hovedhistorien. Dessverre er kontrasten stor til de masseproduserte, anonyme delene av byen der de samme mursteinsformede bygningene står på rekke og rad.
Folkene som bor i Empire City bidrar til å skape litt liv med forespørsler om hjelp og kommentarer på det du foretar deg, på høyst Fable-inspirert vis. Om du hjelper dem blir du tiljublet, og om du skuffer dem kaster de steiner etter deg. I bunn og grunn er byen en eneste stor lekeplass der du fritt kan utfolde deg med de nye superkreftene dine. Cole har full frihet i alle retninger på grunn av ekstreme klatreferdigheter og evnen til å tåle fall fra store høyder. Sett i forhold til de streiteste sandkassespillene er det veldig befriende å ikke være begrenset til landjorden. Å klatre til topps i et høyt tårn og myse utover byen gir en deilig følelse, selv om spillet ikke klarer å skape helt det samme suget i magen som Assassin’s Creed ga meg.
Siden Cole tåler fall fra store høyder er man naturligvis ikke så redd for å miste fotfestet, noe som uansett skjer sjelden. Vår helt tar automatisk tak i vinduskarmer, rør og alle slags kanter, og så lenge veggen ikke er helt glatt handler det for det meste om å trykke hoppeknappen igjen og igjen, så ender du til slutt på taket. Klatringen kunne kanskje vært hakket mer utfordrende og litt mindre assistert, men jeg følte meg likevel som en god blanding av edderkopp og flaggermus der jeg gled over hustakene. Cole kan nemlig etter hvert også seile langsomt gjennom luften, og gli langs strømledninger og bybanelinjer. Dette er effektive, og helt nødvendige transportmidler. Det finnes mange biler i byen, men Cole nekter å sette seg inn i dem og hevder bilene ikke ville overlevd hans strømførende natur. Akkurat det lukter det muligens ugler i mosen av, men etter å ha opplevd følelsen av å seile fra strømledning til strømledning vil uansett de færreste savne bilkjøring.
Krefter i høyspenn
De nye superkreftene har ikke bare gjort Cole til en ellevill friklatrer, men har også forvandlet ham til en moderne tordengud, om enn en noe mindre muskuløs utgave. Han kan manipulere strøm nesten fullstendig etter eget ønske: Ikke bare kan han kaste små lyn, han kan også sende store sjokkbølger og helbrede seg selv ved å tappe strømkilder han finner rundt i byen. Utover i spillet får han stadig nye evner, den ene mer tilfredsstillende enn den andre, og til slutt har han et respektabelt arsenal å boltre seg med. Et eksempel er de deilige sjokkgranatene som er tydelig inspirert av Master Chiefs plasmagranater. De kan både sprette av vegger (og rundt hjørner), og feste seg til fiendenes kropper, og blir etter hvert et av de viktigste angrepene.
Coles våpen er ikke spesielt nyskapende i seg selv, annet enn at det er elektrisitetsbaserte utgaver av tradisjonelle spillvåpen, men det er vel så viktig å nevne at man har alle kreftene tilgjengelige samtidig, slik at man kan avgjøre hver kamp med en ulik serie raske angrep. Variasjonen i kampsystemet er såpass stor at det er spennende å utforske mulighetene når man blir stilt overfor en utfordring. Noen av fiendene reagerer ulikt på forskjellige angrep, som for eksempel fiender med politiskjold som tåler vanlige skudd, og dermed krever at man løser kampen på en mer oppfinnsom måte. De krabbelignende smådjevlene som senere kommer mot deg i grupper håndteres best med en velplassert sjokkbølge, men forskjellene kunne vært større: Det er litt i overkant mange av de mest kjedelige fiendene, og spesielt i starten av spillet faller man inn i en velkjent rutine for hvordan oppdragene løses.
Hakk i platen
Spillet har en oppdragsstruktur som er velkjent for sandkassespill: Det er delt opp i obligatoriske hovedoppdrag og valgfrie sideoppdrag. Hovedoppdragene driver historien videre, men er av litt varierende underholdningsverdi. Det tar seg heldigvis drastisk opp utover i spillet, og mot slutten blir det til en lang rekke velregisserte spilltekniske høydepunkt. Når det gjelder sideoppdragene derimot, går Infamous i en velkjent felle. En del av sideoppdragene har omtrent like mye sjarm som Kongens nyttårstale, og kan knapt sies å bidra til spillopplevelsen i noen større grad enn å forlenge spillet. Flere av dem går ut på å dra et sted og hente noe eller å drepe en gruppe med fiender, og sjeldent innebærer det noen unik utfordring. Bedre blir det ikke av at de samme oppgavene gjentar seg gjennom en lang rekke oppdrag, og at en haug av dem i tillegg er regelrette kopier av tidligere hovedoppdrag.
For hvert fullførte sideoppdrag blir en liten del av byen frigjort fra grepet til de kriminelle, og man blir belønnet med erfaringspoeng. Dette er hovedgrunnen til å ta på seg jobben med å fullføre dem. Når ikke sideoppdragene i seg selv er det helt store overlates underholdningen til spillets grunnkonsept. Heldigvis er det tilfredsstillende å være en levende trafostasjon, men det er ikke mulig å komme unna det faktum at spillet hadde vært så uendelig mye bedre om flere av oppdragene var like gjennomarbeidede som hovedoppdragene er mot slutten. De beste oppdragene foregår i unike omgivelser og inneholder gjerne vanskelige klatrepartier, mange og varierte fiender, utfordrende boss-kamper og krever at man er litt mer nevenyttig enn det som behøves for å følge en prikk på minikartet.
Vær en ondskapsfull psykopat
Under spillets gang blir man belønnet med erfaringspoeng som brukes til å oppgradere de kreftene man allerede har fått. Erfaringspoengene gjør at det føles som om det man holder på med har en viss nytteverdi, men det er ikke snakk om karakterutvikling på linje med det man forventer fra et rollespill. Begrensninger på hva man til en hver tid kan oppgradere sørger for at det knapt nok er reelle valg å ta. Man ender til slutt opp med å ha oppgradert samtlige krefter uansett, med ett lite unntak: Som i Fable-spillene har Infamous en godhetsskala som påvirker Coles utseende, og tillater ham å få egne gode eller onde krefter. Spillverdenen er lagt opp til å gi Cole en rekke moralske valg der man må bestemme seg for heltemodig godhet eller meningsløs ondskap. Valgene er ukompliserte og temmelig uinteressante i seg selv, men de har en viss effekt både på historien og Coles utvikling. Unntaket er valgene man må gjøre i forbindelse med hovedhistorien, som faktisk oppleves som vanskelige valg med virkelige konsekvenser.
Hovedhistorien er i det store og hele interessant og engasjerende. Den holdes ved like av telefonsamtaler med ulike rollefigurer og en rekke stilfullt tegnede mellomsekvenser. Stemmeskuespillerne gjør for det meste en god jobb, og presentasjonen av historien er det ingenting å si på. Det er ikke et voldsomt stort fokus på fortelling, og vi kunne gjerne fått vite enda litt mer bakgrunnsstoff. Det kunne også vært viet noe større tid til hver rollefigur slik at vi fikk et forhold til flere enn Cole selv, men et par vendepunkter i plottet sørger likevel for at en viss spenning opprettholdes. Som oppdragene går også historien litt på tomgang i midtdelen av spillet, men tar seg betraktelig opp mot slutten.
Coles forhold til elektrisitet gir også en frisk vri på de tradisjonelle helse- og kraftmålerne: Han er et levende batteri som tappes av å bruke superkreftene. Om batteriet går tomt eller vår helt blir skadet gjelder det å finne en strømkilde å suge litt kraft fra, og de finnes det mange av. Skadene forsvinner av seg selv over tid, men det går fortere om Cole finner seg en stikkontakt. Det blir aldri nødvendig å trekke seg langt tilbake eller avbryte et angrep for å lete etter helsepakker, noe som bidrar til å opprettholde en god flyt i spillet. Lagringspunkter har utviklerne også vært rause med, så det blir sjeldent behov for å ta de tunge løpene gjennom byen på nytt fordi man døde.
Konklusjon
Med Infamous har Sucker Punch har levert et spill Sony kan være stolte av å ha eksklusivt til sin plattform. Det er svært lett å anbefale Infamous for Coles krefter og de solide hovedoppdragene alene. Spillet har mye godt håndverk, og mange timer god underholdning. Men selv om de regisserte delene av spillet holder et høyt nivå er det verdt å ta med seg at spillet definitivt kunne vært et par hakk mer gjennomført om alle delene av spillet hadde fått like stor oppmerksomhet. Infamous har definitivt et spennende grunnkonsept i Coles evner, selv om utfordringene ikke alltid står i stil med mulighetene.
Å kunne jage en venn eller to over hustakene mens man regner dødelige strømstyrker over dem er en spennende tanke, men dessverre har ikke utviklerne laget noen flerspillerdel denne gangen. Det trenger ikke å være negativt i seg selv, i og med at det gjerne gir utviklerne mer tid til å fokusere på enspillerdelen. Men på tross av dette føles Infamous dessverre litt unaturlig forlenget. Spillet har litt for få høydepunkter til at Cole klarer å komme helt til topps på skalaen, enda så dyktig han er til å klatre.
