Langdryg gåteløsning
Indiana Jones og gåteløsning hører sammen som egg og bacon. Når Indy legger ut på eventyr er det alltid mysterier å løse og gåter å knekke. Vi har sett at dette kan fungere utmerket også i spillform – LucasArts pek-og-klikk-klassiker Indiana Jones and the Fate of Atlantis er regnet som et av de beste eventyrspillene gjennom tidene, så Staff of Kings har en mektig storebror, som man ikke klarer å leve opp til.
Gåteløsningen bygger på enkle prinsipper – trykk på knapper, skyv på kasser og plassér gjenstander for å komme deg videre. Har du spilt ett tempelnivå i et tilfeldig valgt Zelda-spill har du egentlig opplevd det som er av gåter i Staff of Kings, bare bedre. Der Zelda fortsetter å overraske med smarte variasjoner over sin egen spillogikk blir Staff of Kings både ensformig og lite utfordrende. Her er det ingenting å finne for de som vil bryne de små grå.
Utforskingen av spillområdene er heller ikke særlige givende. Å bevege seg på en lineær sti kan strengt talt ikke kalles utforskning, her gjelder å komme seg fra start til slutt. Noen ganger må du slenge deg over raviner med pisken, andre ganger må du klatre sidelengs med fingertuppene. Variasjonen er sårt tiltrengt i et ellers enformig spill, men det blir fortsatt ikke variert nok.
Spillet fungerer best når Indiana legger fra seg pisken og drar fram revolveren. I sekvenser som minner mest om gameplayet vi finner i lyspistolspill må vi peke på skjermen med Wiimoten for å sikte og trykke på B for å trekke av. Indy er limt til faste posisjoner og du må bli kvitt bøllene før du får bevege deg videre, gjerne med å sprenge en kasse eksplosiver eller ta ut en vanntank strategisk plassert over hodet deres. Det er enkel moro, men det fungerer.
Helvete på jord
Avslutningsvis er jeg nødt til å trekke fram et parti i spillet som for alltid vil stå som en av de verste spillsekvensene jeg har pint meg gjennom noensinne. Indiana befinner seg i lasterommet i et luftskip når en bølge med nazister stormer inn. Istedenfor å ta i bruk revolveren, som han har benyttet gjennom hele spillet med stor suksess, bestemmer han seg for å bruke en heisekran med et flygel på kroken. Ved å holde Wii-kontrolleren loddrett som en spake skal du styre kranen og denge pianoet i de fremadstormede nazistene før de rekker å klatre opp til en høyde de kan skyte deg fra.
Det som i utgangspunktet virket som en morsom idé viste seg snart å være helvete på jord.
Styringen er upresis til det ekstreme og i flere tilfeller løper tyskerne uberørt videre etter å fått det massive pianoet i fleisen. Hadde jeg ikke vært nødt til å spille igjennom spillet for anmeldelsens skyld hadde jeg gitt opp og knust både disken og coveret til spillet med en trykklufthammer. Jeg brukte over 30 forsøk og minst 30 minutter på å komme meg gjennom sekvensen som i utgangspunktet skulle vare toppen 3 minutter, og jeg klarte ikke engang dra på smilebåndet over ironien i at Indy for hvert forsøk sa: «Det er ikke ofte man får denge nazister med et piano».
Når jeg endelig fullførte sekvensen var jeg nedbrutt og svak, tom for energi, tappet for livsglede. I dette svake øyeblikket forbannet jeg spill som helhet og var sikker på at jeg aldri kom til å nyte et spill igjen. Kjære Dr. Jones, hvordan kunne du gjøre noe slikt med meg?
Sett under ett inneholder Staff of Kings en fin dose småfeil. Noen kan man se gjennom fingrene på fordi de fremkaller smil og latter, som når Indiana utbryter «Jeg må komme meg ut herfra!» før døren har lukket seg bak han. Andre er mer graverende som det at du for all del ikke må slåss i bakker eller skråninger. Her går slagene dine ut i løse luften som om du skyggebokser. Den mest dramatiske feilen jeg opplevde var da jeg i basketak med en gruppe bøller slo pisken etter en av dem. Jeg bommet og pisken smalt i et glassbord som resulterte i at bildet frøs og en høyfrekvent pipelyd som gav meg øresus i timer i etterkant. Slikt skal ikke forekomme 2009.
Konklusjon
Indiana Jones and the Staff of Kings er på ingen måte et godt spill, men på tross av store mangler var gjensynet med en barndomshelt nok til å sjarmere meg i noen lite årvåkne øyeblikk. Da jeg først fikk åpnet øynene for hva jeg faktisk drev med innså jeg hvor lite givende spillet i realiteten er. Svakhetene er mange og i noen tilfeller så graverende at jeg ville foretrukket å bli pisket av Indiana selv framfor å kontrollere han i denne uengasjerende spillverdenen. Historien er døll, slåsskampene er generiske, gåtene er uengasjerende og utforskningen er tafatt. Alt er gjort bedre før, så her er det ingenting å hente for selv den mest svorne Indy-entusiast.
Eller jo, det er faktisk noe å hente her: Indiana Jones and the Fate of Atlantis er en del av det opplåsbare materialet. Spillet fra tidlig 90-tallet regnes som en klassiker innenfor eventyrsjangeren og anbefales på det varmeste til enhver som ikke har prøvd det tidligere. Om det er verdt å kjøpe Staff of Kings for å teste det skal jeg ikke spekulere i.
Indiana Jones and the Staff of Kings er i salg for Wii (testet), PlayStation 2, PSP og DS.
