Jeg kommer nok aldri til å forstå hva det er med japanerne. De har en merkelig evne til å snu opp ned på det vi i den vestlige ser på hverdagslig. Hvor ellers enn Japan finner man en animasjonsserie som handler om brødbaking? Eller tennis? Eller kanskje fotball?
Inazuma Eleven Strikers baserer seg nettopp på en slik animasjonsserie, der vi får se europeisk fotball gjennom japanske øyne. Alle i serien tar selvsagt sporten sin meget seriøst og har diverse overnaturlige evner som de bruker i spillet. Animen inneholder enorme mengder galskap, noe som går igjen i spillversjonen. Her snakker vi spark så kraftige at de maner frem ildsprutende drager, og målvakter som kan projisere kraftfelt ut av hendene. Er du ute etter et realistisk fotballspill ala FIFA eller Pro Evolution Soccer må du nok lete andre steder.
Det ser i det minste pent ut
Det første som slo meg da jeg startet opp spillet for første gang var den gjennomførte måten Level 5 har overført den grafiske stilen fra animasjonsserien. Det er et kjent faktum at Wii ikke har verdens beste maskinvare, men utvikleren har kommet seg rundt dette ved å gå for en fargerik grafikkstil som er trofast mot originalverket. Figurene er lett gjenkjennelige, både på og utenfor banen, og superangrepene hentet fra animen ser ut som forventet.
Pen grafisk stil gjør dog ikke opp for at spillet i bunn og grunn er ganske kjedelig og intetsigende. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har vært en særlig stor tilhenger av fotball, men kan absolutt like spill som forsøker å skille seg ut fra de mer realistiske sportsspillene og heller fokusere på ren og skjær moro. Det er mulig jeg hadde for store forventninger til Inazuma Eleven Strikers, men spillet mangler en del elementer for å gjøre det til en skikkelig morsom spillopplevelse.
Du gjør nemlig ikke annet enn å spille fotball i Inazuma Eleven Strikers. «Selvfølgelig gjør du ikke det!» sier du kanskje, «det er jo et fotballspill». Joda, det er sant, men du har heller ingen incentiv for å spille fotball. Spillet gir deg en kjedelig tekstbasert veiledning får du slippes løs i en like kjedelig hovedmeny. Herfra er det opp til deg hva som skal skje videre, men du kan ikke velge en treningsmodus eller noe slikt for å bli vant til spillets systemer.
Fotball og vennskap
Fra hovedmenyen kan du hoppe inn i en treningskamp der du velger et allerede sammensatt lag for å konkurrere mot et annet et. Du kan også delta i en fotballturnering, igjen med et valgfritt ferdigskapt lag. De fleste lagene er låst opp fra starten av, men du kan også låse opp nye ved å delta i turneringer og treningskamper.
Spillets hovedfokus, og det nærmeste det kommer en slags historiedel, ligger i muligheten til å skape ditt eget fotballag og utfordre de beste lagene hentet fra animasjonsserien. De som er slaviske fans av Inazuma Eleven vil få et gjensyn med kjente og kjære figurer, men du trenger ikke være fan for å nyte spillet. Alle figurene har med seg drøssevis av spesielle evner og ferdigheter som du kan slippe løs på matta. Når ditt lag bekjemper et annet i en fotballturnering kan du rekruttere medlemmer fra dette laget til ditt eget.
Teamet du begynner med er satt sammen på forhånd, og det er meningen at du skal starte på bunnen og jobbe deg selv oppover. Akkurat her hadde jeg foretrukket at Level 5 integrerte en historie i spillet slik at jeg kan lære meg de ulike figurene å kjenne. Et sentralt element i animasjonsserien er at underdogen, de som ikke forventes å vinne, klarer å stå imot oddsen og tar hjem seieren. Ikke noe av dette er reflektert i spillet, noe som gjør det til en ganske dårlig adaptasjon. Gi meg i det minste litt bakgrunnsinfo jeg kan lete opp selv. Da hadde jeg også hatt et bedre incentiv til å ville spille mer. Uten noen som helst form for introduksjon til figurene blir de for anonyme. Det eneste jeg får vite er hvilken posisjon de spiller og hvilke ferdigheter de innehar.
Før kampstart velger du hvilken formasjon dine spillere skal bruke og hvem av dem du tar med deg ut på banen. Dette kan du selvsagt også gjøre om på når halve kampen er ferdigspilt. Det ble dog aldri noen markant forandring på utfallet av en kamp om jeg byttet formasjon eller ikke, og valg av formasjon virket ofte vilkårlig og uvesentlig. Når dine lagmedlemmer spiller sammen vil deres vennskapsbånd blir sterkere. Dette gjelder kun for de som spiller sammen på banen, ikke de som sitter på benken. Sterkere vennskapsbånd lar deg låse opp nye ferdigheter du kan bruke på banen. Spesielle typer spark og forsvarsteknikker kan også kombineres om vennskapsnivået er sterkt nok mellom to spillere.
Teite minispill, forvirrende fotball
Vennskapsnivået mellom to spillere kan i tillegg øke sjansen for at de samme deltar i ett av spillets fem minispill. Disse er nesten fornærmende enkle og består stort i at du må hamre på A- eller B-knappene fortest mulig til riktig tid. Hva dette har med å spille fotball å gjøre aner jeg ikke, men jeg regner med at minispillene skal påberope minner om lagarbeid og ulike aktiviteter et idrettslag gjør utenom trening.
Så var det selve fotballkampene, da. Grunnet mangelen på skikkelig veiledning om hvordan de ulike systemene i spillet fungerer var de første par kampene en prøvelse i forvirring og latterbrøl. Jeg skal innrømme at det er veldig morsomt å se de ulike måtene dine spillere dribler, stjeler ballen og skyter mot mål. Akkurat som i animasjonsserien lar ikke spillerne seg stoppe av noe så trivielt som fysikkens lover, og skaper blant annet jordskjelv, kloner seg selv, tryller frem eksplosiver, og maner frem demoner og drager. Det er ren og skjær galskap, men til tider ganske morsomt og underholdende. Som alltid kan du også spille mot eller med en venn, både i fotballkampene og i minispillene.
Underholdningsfaktoren synker dessverre betraktelig når det viser seg at disse sekvensene vil gjentas utallige ganger i samme kamp og aldri kan hoppes over. Min forsvarsspiller stjeler motstanderens ball gjennom en femten sekunder lang mellomsekvens, men ballen blir stjålet tilbake igjen av en like lang og overdrevet mellomsekvens. Slikt skjer ofte i hver eneste kamp og med mindre du er kjapp med stikka blir det ofte til at ballen fyker fram og tilbake mellom begge lag i det tilnærmet uendelige.
Når du vinner fotballkamper tjener du «Inazuma Points» som du kan bruke på mat, sportsdrikke og andre produkter som kan øke ferdigheter som hastighet, kondisjon og skuddstyrke. Dette blir etter hvert en essensiell del av spillet når du møter de ulike topplagene til turnering. Har du ikke et lag som er topptrent kommer du til å bli rundspilt ganske raskt.
Konklusjon
Med Inazuma Eleven Strikers har Level 5 hentet elementer fra de mer realistiske fotballspillene og forsøkt å gjennomføre dem på en overdrevet og teatralsk måte for å gjenspeile animasjonsserien. Dessverre fungerer dette ganske dårlig, og det vi sitter igjen med er et meget tynt spill der det skjer veldig lite. Spillmekanikken er aldri dyp nok til at taktikk og valg av formasjon har særlig mye å si. Så lenge dine angrepsspillere kan sette inn et superskudd er det lite som må til for å vinne kamp etter kamp.
Jeg hadde likt å se en mer arkadefokusert spillmekanikk, ikke ulikt det som ble gjort i Mario Strikers Charged, med flere galskapsmomenter og færre systemer å måtte holde styr på. En historiemodus hadde i tillegg gitt spilleren en større grunn til å faktisk gjennomføre de ulike kampene, da det aldri føles som om noe står på spill, selv når du spiller med et lag du har skapt selv. Inazuma Eleven Strikers er ikke et dårlig designet spill, men det famler for bredt, og klarer ikke gjøre noe for å engasjere meg på noen som helst måte.
Inazuma Eleven Strikers er kun i salg for Wii.
