Maskindans, populært kalt Dance Dance Revolution, kan sies å være nerdenes nasjonaldans. Men den har ikke blitt en like naturlig del av 17. mai som is, pølser, korpsmusikk og skrikende unger, og den ble heller ikke danset under grunnlovsfeiringen i 1814. Interessen for dette dansefenomenet er nemlig forholdsvis ny. Personlig håper jeg riktignok at denne nye nasjonaldansen vil danses både morgen, kveld og natt – helt til Dovre faller.
Enkelt, men genialt
DDR så først dagens lys i Japan, i 1998, og siden har fenomenet spredd seg som skrubbsultne termitter både til Nord-Amerika og Europa, hvor det har gjort stor suksess. I sistnevnte verdensdel ble det markedsført under navnet Dancing Stage, og det norske navnet er maskindans. Per i dag finnes det mange dansemaskiner plassert rundt om i vårt langstrakte land, og maskindans har også blitt tatt opp som en del av Norges Idrettsforbund. Hva slags spill er det som kan skape en slik interesse?
Det som sikkert kan sies er at ideen bak er såre enkel, men mange vil likevel betrakte den som en genistrek av de rent sjeldne. Øverst på skjermen presenteres du for fire statiske og delvis gjennomsiktige piler, henholdsvis en opp, en ned, en til venstre og en til høyre. Fra bunnen av skjermen glir tilsvarende piler oppover i takt med musikken, og idet pilene ligger over hverandre er din jobb å plassere foten på feltet for den aktuelle pila på dansematta. Det høres kanskje enkelt ut? Vel, i begynnelsen vil det nok gå rimelig greit, men forvent frustrasjon og rennende svette når du prøver deg på de vanskeligere låtene som spillet har å by på. Der står nemlig utfordringene i kø.
Hvis du nå sitter med hevede, skeptiske øyenbryn fordi dette ikke høres så forferdelig spennende ut, kan jeg forsikre deg om at beskrivende ord slett ikke rettferdiggjør konseptets underholdningsverdi. Maskindans er rett og slett fryktelig gøy når man først kommer i gang, og avhengighetsfaktoren er faretruende stor. Dessuten er lite som slår den fantastiske følelsen av endelig å fullføre en vanskelig sang man har trent i ukevis på. Det er nesten som om Ivar Dyrhaug skulle ringt og invitert deg med på Beat for Beat. Sånn cirka.
I In The Groove-pakken følger det med en dansematte. Erfarne maskindansere vil ved første øyekast legge merke til at matta er litt liten og en smule skjør, og dessuten er overflaten litt for glatt, så det anbefales på det sterkeste å spille barbeint. Men selv om den ikke er en matte for profesjonelle, så er den absolutt dugelig til vanlig bruk for nybegynnere, så frykt ikke. Likevel bør det sies at om man har ambisjoner om å spille mer aktivt, bør man definitivt vurdere å investere i en matte av høyere kvalitet.
Flere ulike modi
Etter at du forventningsfullt har plugget til dansematta i USB-porten, og starta opp In The Groove for første gang, vil det være naturlig å starte med spillets opplæringsdel, som er godt gjennomført. Den både geleider deg gjennom dine første nervøse steg på matta, og serverer deg mer avanserte og teknikkforbedrende tips, som på god vei vil hjelpe deg til å bli en betraktelig dyktigere maskindanser. Erfarne spillere vil selvfølgelig ikke ha bruk for denne opplæringen, men maskindans er ment å være tilgjengelig for utøvere på alle ferdighetsnivå, så det er flott å se at In The Groove inneholder en slik god instruksjonsdel som kan gi famlende nybegynnere et velplassert spark i riktig retning.
Når da den første barrieren er brutt, står spillets hovedmodus for tur. Denne inneholder tre ulike undermodi: dans, kamp og maraton, hvorav førstnevnte sannsynligvis vil ta opp mesteparten av spilletiden din. Dette er den klassiske modusen kjent fra andre dansemattespill, hvor du velger blant en drøss ulike sanger, stiller inn en vanskelighetsgrad ("novice, "easy", "medium", "hard" eller den umenneskelige "expert") og lar beina ta fatt. Etter hvert som du spiller og mestrer sanger vil du åpne opp flere nye låter som opprinnelig er skjulte, og In The Groove skryter av å inneholde over 80 sanger – eller over to timer basspreget dansemusikk, om du vil.
I dansemodusen kan man også spille to spillere på likt, på hver sin matte, eller alene på to matter. Når man spiller mot hverandre kan de to danseentusiastene velge ulik vanskelighetsgrad på pilene til sangen. Dette gjør at begge får noe å bryne seg på, og dermed bevares også spenningen, fordi begge har muligheten til å vinne selv om nivået deres kanskje er veldig ulikt. Kampmodusen lar ikke danserne regulere vanskelighetsgraden individuelt, men den introduserer imidlertid en del overraskelser som gir et friskt og humoristisk pust til den vante danseopplevelsen.
Etter hvert som kamphanene kjemper seg taktfast (forhåpentligvis) gjennom stegene, fylles hver sin beholder opp, og når denne er fylt til randen tømmes den for å angripe motspilleren med forskjellige negative effekter. For å nevne noe: pilene kan rotere vilkårlig, bli usynlige halvveis opp mot toppen, eller stige med ujevn fart. Alt dette blir i dansens hete fort meget distraherende, forvirrende og ikke minst veldig morsomt for både motspilleren din, og de som måtte stå i bakgrunnen og se på.
Uvanlig sangutvalg
Den siste undermodusen kalles maraton, og her er det innlysende nok utholdenhet som gjelder. I stedet for å velge en enkelt sang, velger du et sett som inneholder fire sanger i ulik vanskelighetsgrad, og spiller gjennom alle disse fortløpende. Mange av settene inneholder forholdsvis greie sanger, som ikke bør være for slitsomme å gjennomføre. Noen av de tøffeste settene burde imidlertid vært merket med alle tre nødnumrene, samt advarsler mot blodsmak i munnen og ekstrem utmattelse.
In The Groove er også tidsriktig, og inneholder en fitness-modus som glir rett inn i dagens sunnhetshysteri. Denne modusen kalkulerer selvfølgelig din kaloriforbrenning mens du spiller, ut i fra vekt og høyde. Du kan også sette deg mål for hvor mange kalorier du skal forbrenne i løpet av en danseøkt, slik at de ekstra sjokoladebitene i etterkant ikke skal legge seg som en ring av dårlig samvittighet rundt magepartiet.
In The Groove er ikke et lisensiert DDR-spill, og derfor er sangutvalget ganske annerledes enn hva de fleste maskindansere antagelig er vant til, både på godt og vondt. Man vil ikke finne gode, gamle DDR-klassikere her, og heller ikke særlig mange kjente hitlåter. Ved første øyekast var en remix av Natalie Imbruglias Torn den eneste kjente låta undertegnede la merke til, og det sier vel sitt. Når det er sagt bør det nevnes at selv om de er ukjente, så er sangene som finnes i In The Groove jevnt over gode, og det samme gjelder stegene (eller pilene, om du vil) som hører til.
Etter et par timer på dansematta viser det seg fort at det er pilene – og kun pilene – som opptar oppmerksomheten din. Alt av bakgrunnsbilder og animasjoner blir uinteressant, og i verste fall distraherende. Sistnevnte gjelder heldigvis ikke ofte i In The Groove, hvor animasjonene som oftest ikke er for glorete og fargesprakende. Utviklerne har i stor grad spart seg for overivrige fargespill og epilepsifremkallende blinklys (noe som kunne ha kommet til å stjele oppmerksomheten din), og slik sparsommelighet er i dette tilfellet utvilsomt en dyd.
Konklusjon
Det er begrenset hvor mye innovasjon som kan ligge bak maskindansspill, og In The Groove er intet unntak vedrørende dette. Spillet inneholder stort sett de samme ingrediensene som andre DDR-titler, og byr ikke på nevneverdige store overraskelser. Likevel er det et godt alternativ i kampen om din oppmerksomhet, enten du er grønn på dansematta eller en erfaren gammel traver. Her serveres vi gjennomført, polert og variert maskindans, ispedd noen kreative og ganske oppfriskende modi. Oppskriften på måltidet er helt klart stjålet fra naborestauranten, men hva gjør vel det når maten likevel smaker fortreffelig?
Merk: PC/Mac-versjonene av In The Groove ble lansert 23. august i år, men er foreløpig kun tilgjengelig via Positive Gaming sin nettbutikk. Fra midten av november vil spillet også være tilgjengelig i norske spillbutikker.
