Hva er virkelig?
Ved å veve inn e-post og Internett i spillopplevelsen har utviklerne klart å oppnå noe svært spennende. De har brutt barrieren mellom spill og virkelighet. I normale spill har du en avatar - uansett om han eller hun er på skjermen eller ikke - og denne karakteren eksisterer i spillets verden. Du styrer med andre ord en karakter som befinner seg på andre siden av skjermen. Når du tar øynene bort fra skjermen, så ser du virkelighetens verden, den du eksisterer i og er en del av. Dette er ikke den samme verden som du får ta del i når du titter tilbake på skjermen.
I In Memoriam styrer du deg selv. Opplevelsen du får når du spiller er akkurat den samme som du ville fått hvis du faktisk satt der i virkeligheten og prøvde å løse et virkelig mysterium. Programvaren på CD-plata blir bare ett av verktøyene du bruker for å løse mysteriet, og du kan når som helst lete etter spor uten å ha programvaren gående. På denne måten skapes det et mer personlig forhold til gameplayet. Det er du som kjemper mot denne psykopaten, og du skal bevise at du er den smarteste av dere.
Det at Internett er fullstendig integrert i spillopplevelsen fører imidlertid også til noen problemer. Et av disse er at hvis du ikke har bredbånd kan spillet bli en dyr opplevelse, da du må bruke nettet mye. Et annet problem er at etter hvert som spillet har vært ute en stund har det også kommet ut noen løsninger ("walkthroughs") på nettet, og disse dukker ofte opp når du søker. Dette ødelegger litt for innlevelsen. Det siste og mest alvorlige problemet er at for å i det hele tatt kunne løse spillet er du avhengig av å få e-post og kunne studere på nettsidene. Den dagen Ubisoft slutter å støtte dette spillet vil det dermed ikke være spillbart lenger.
Spillet inneholder ikke noen mulighet for å gå tilbake til tidligere lagrede spill. Fremgangen din autolagres når du slutter å spille, og når du starter spillet igjen kommer du tilbake dit du slapp. Heldigvis er det ikke mulig å "dø" i spillet (av naturlige årsaker, i og med at du spiller deg selv), og det skal heller ikke være mulig å komme inn i en situasjon hvor du ikke kan komme videre. Du kan starte spillet på nytt, men hver gang du starter må du registrere deg med en ny e-postadresse. Dette er tungvint, men nødvendig.
Spillets struktur
CD-en er strukturert slik at gåtene og oppgavene kommer i grupper. Du må løse alle oppgavene i en gruppe før du kan gå videre til neste, men ellers har du mulighet til å løse de tilgjengelige oppgavene i hvilken som helst rekkefølge. Dette er en god ting. Hvis du får problemer med en oppgave kan du bare hoppe over på en annen. Ofte inneholder oppgavene ledetråder som igjen kan hjelpe i forhold til andre oppgaver, slik at når du til slutt går tilbake til de vanskeligste oppgavene vil du ha litt mer kunnskap enn du hadde forrige gang du prøvde på dem.
Gåtene og oppgavene du må løse er svært varierte, og holder generelt en høy kvalitet. Vanskelighetgraden er også ganske høy. I en oppgave må du for eksempel lære deg et fremmed tallsystem for å komme videre. God allmennkunnskap er ikke en nødvendighet for å komme noen vei i In Memoriam, men det hjelper så definitivt. Du bør også være åpen for å lære nye ting, og hvis du er nysgjerrig av natur vil du dessuten få mye mer ut av spillet, da nettstedene du besøker inneholder tonnevis med fascinerende informasjon om de mange historiske emnene spillet berører.
Spillet inneholder også en del små arkadesekvenser. Disse har det fått mye kritikk for, rett og slett fordi mange av dem er svært vanskelige, og fordi at målgruppen til et slikt spill ikke alltid har de beste arkadeferdighetene. Undertegnede hadde aldri noen store problemer med arkadesekvensene, og synes de var med på å skape variasjon i spillopplevelsen, men det kan virke som flertallet av spillets kjøpere er uenige. Problemet med arkadesekvensene er at du må fullføre dem for å komme videre. De andre oppgavene kan du alltids spørre om hjelp til på diverse fora på nettet, eller slå opp i "walkthroughs", men arkadesekvensene må du klare på egenhånd, uansett hvor vanskelige du synes de er.
Kvaliteten på gåtene og oppgavene er jevnt over høy. Det er generelt et godt tegn at du føler deg smart etter at du har løst en oppgave ("tenk at jeg kom på dette helt på egenhånd!"), og spillet inneholder absolutt noen flotte øyeblikk av denne typen. Det er imidlertid ikke alle oppgavene som er like gode, og enkelte ganger blir du ikke hjulpet med nok informasjon før du slippes ut på nettet. Dette fører til frustrasjon når du prøver å lete etter noe som du ikke helt vet hva er.
Når du har løst en oppgave belønnes du med noen ord fra The Phoenix, som kidnapperen kaller seg (grunnen til at han har valgt akkurat det navnet kommer frem etter hvert), samt en filmsnutt fra Jack sin filmdagbok hvor han forteller hvordan det går med etterforskingen. Slik legges brikkene sammen en og en, og du forstår mer og mer av hva det er som har hendt. Mot slutten av spillet får du også se filmsnutter tatt opp av kidnapperen selv.
