En populær kombinasjon
Kombinasjonen av akrobatikk, hjernetrim og kamp førte til at Prince of Persia på mange måter skapte en helt ny sjanger, hvor vi også finner klassiske utgivelser som Delphine-spillene Another World og Flashback, og Blizzards Blackthorne. I dag ser vi samme type spillmekanikk i populære spill som Tomb Raider, God of War og, selvfølgelig, Ubisofts nye spill i Prince of Persia-serien.
Prince of Persia startet livet sitt på Apple II, men fant raskt veien til andre formater. Først ut var Amiga, Atari ST og MS-DOS, og siden fikk spillet versjoner til datidens populære konsoller (som Sega Master System, Nintendo Entertainment System og Game Boy). Senere kom det også til SNES og Apple Macintosh, og sistnevnte versjon var også tilgjengelig som en skjult bonus i Prince of Persia: Sands of Time (som vi kommer tilbake til senere).
DOS-versjonen av spillet fikk også nytt liv, takket være en russisk hobbyutvikler som ble forelsket i spillet. Hans Prince of Persia 4D var basert på originalversjonen, men inneholdt nye nivåer designet for å utfordre selv de mest erfarne Prince of Persia-tilhengerne. Sist, men ikke minst, har vi Prince of Persia Classic – en nyutviklet versjon av originalspillet, som er tilgjengelig på Xbox Live Arcade og Playstation Network. Her har man tatt gameplayet fra Prince of Persia, modernisert det litt og gitt det en kraftig grafisk oppgradering.
Den originale trilogien
Prince of Persia ble en fortjent suksess, og fem år etter at det debuterte på Apple II, fikk det en fullverdig etterfølger. Prince of Persia 2: The Shadow and the Flame foregikk elleve dager etter hendelsene i originalspillet. Den onde Jaffar hadde blitt vekket til live av en ond heks, og nå ville han hevne seg på prinsen. Ved hjelp av mørk magi fikk han lurt hele hoffet, og til og med prinsessen selv, til å tro at han var den ekte prinsen. Vår kjære helt måtte flykte, og legge ut på en lang reise for å redde seg selv – og Persia – fra ondskapens makter.
Etterfølgeren til Prince of Persia kom med en betydelig grafisk oppdatering. Bakgrunnene var nå fargerike og detaljerte, samtidig som historiesekvensene ble langt mer avanserte. Ellers minnet spillet veldig om sin forgjenger, både i forhold til de lekre figuranimasjonene og det intelligente gameplayet. Som før fikk vi en blanding av kamp, plattformhopping og hjernetrim. Prince of Persia 2 fokuserte imidlertid langt mer på kamp enn forgjengeren, og virket dermed et lite hakk mer konvensjonelt.
Det tredje spillet i Prince of Persia-serien kom i 1999. Dette het Prince of Persia 3D, og var et tredjepersons actioneventyr i full 3D. Men selv om synsvinkelen og teknologien nå var helt annerledes, var målet å lage et spill som var så trofast mot seriens røtter som mulig. Dermed fikk vi nok en gang navigere oss gjennom persiske palasser fulle av feller, og bekjempe vakter og andre fiender på veien. Gameplayet minnet generelt mye om det vi fant i Tomb Raider – et spill som mange så på som en tredimensjonal utgave av Prince of Persia da det først kom ut.
Uheldigvis ble aldri Prince of Persia 3D noen klassiker. Spillets utgiver, Red Orb Entertainment (en del av Brøderbund, som på det tidspunktet hadde blitt kjøpt opp av The Learning Company), hadde ikke råd til å sørge for den siste finpussen, og som resultat ble spillet lansert med massevis av småfeil og irritasjonsmomenter. I manges øyne representerte det dermed spikeren i kisten på Prince of Persia-serien.
Ubisoft kommer inn i bildet
Red Orb og Brøderbund gikk ut av spillmarkedet kort tid etter lanseringen av Prince of Persia 3D, og rettighetene til spillene i serien ble etter hvert solgt til franske Ubisoft. Rettighetene til navnet forble imidlertid hos Jordan Mechner, som i utgangspunktet var skeptisk til å gjenopplive serien (kanskje ikke uten grunn, med tanke på hva som skjedde med Prince of Persia 3D). Etter å ha fått se en prototype hos Ubisoft Montreal, som på det tidspunktet var mest kjent for Splinter Cell, lot han seg heldigvis overbevise. Dermed kunne vi se frem til nok et Prince of Persia-spill.
Historien og figurene fra de første spillene i serien ble strøket ut – Prince of Persia: Sands of Time startet en helt ny trilogi, med en helt ny prins i hovedrollen. Det hadde imidlertid også viktige likhetstrekk med de gamle spillene, slik som en Tusen og én natt-aktig historie, og et gameplay med både plattformspilling, kamp og litt hjernetrim. I tillegg hadde det en spennende og nyskapende funksjon som lot spillerne spole tilbake tiden om de gjorde en tabbe.
Sands of Time fikk en svært god mottakelse av anmelderne, men det ble ikke noen gigantsuksess på markedet. Heldigvis lot ikke Ubisoft seg stoppe av de litt skuffende salgstallene. Prinsen fra Sands of Time fikk to nye eventyr, før også han ble pensjonert. Den første etterfølgeren skapte debatt da den tok en litt mørkere og mer actionpreget stil enn sin forgjenger, mens det tredje spillet i serien ble sett på som noe mer trofast. Alle tre regnes imidlertid som moderne klassikere.
Etter at seriens skaper, Jordan Mechner, hadde hatt en integrert rolle i utviklingen av Sands of Time, forlot han spillindustrien for denne gang. I tillegg til spill har han alltid hatt en sterk interesse for film, og han har blant annet stått for den kritikerroste dokumentaren Chavez Ravine: A Los Angeles Story. Nå arbeider han med en Hollywood-film basert på Prince of Persia, som etter planen skal komme ut i 2010.
Det ser med andre ord ut som Prince of Persia-serien og alt som hører til kommer til å være i svært god form når den feirer 20-årsjubileum neste år.
