Jeg kan ikke tenke meg noen annen jeg heller ville hatt med meg i krigen enn Geralt of Rivia. Han er ikke nødvendigvis den hyggeligste fyren, og han smiler svært sjelden. Han veit imidlertid helt klart hvordan man skal svinge sverdet, og han er en tvers gjennom tøff jævel.
Om en ukes tid kommer CD Projekt RED sitt tredje spill om Geralt og hans kompanjonger. I The Witcher 3: Wild Hunt lærer vi enda bedre å kjenne hovedpersonen, samt får utforske en enormt imponerende verden.
Hvem jakter hvem?
Denne gangen er Geralt på leiting etter adoptivdatteren Ciri. Hun blir jaktet på av The Wild Hunt, en gjeng med skrømt som herjer over hele landet. De vil ha kreftene til Ciri for seg selv, og dermed er eventyret i gang.
I løpet av de omlag 35 timene jeg har spilt så langt har jeg møtt på flere kjenninger fra de tidligere spillene. Her finner vi blant annet Yennefer, Geralts store kjærlighet, som spiller en veldig sentral rolle i historien. Via både tilbakeblikk og dialog har jeg fått gode og interessante innblikk i historien til flere av figurene, kanskje enda mer sammenlignet med tidligere spill i serien. Utviklerne har greid å balansere måten de presenterer innhold og verdensbygging veldig bra, og det er ikke overvekt av verken video eller bakgrunnsmateriale vi som spillere må lese.
Etter en kort introduksjonssekvens starter man eventyret i det første landområdet. Geralt og hans læremester Vesemir er på sporet av Yennefer. Dette fører dem til en liten landsby der det viser det seg at beboerne plages av en blodtørstig griff.
Dermed må Geralt, i bytte mot informasjon om Yennefer, ta livet av udyret først. Allerede i det første området, som på mange måter introduserer nye og gamle spillere for både kampmekanikk og andre systemer i spillet, kan man skimte litt av størrelsen på det polakkene i CD Projekt RED har skapt.
Her er det drøssevis av sideoppdrag, personer å snakke med, steder å utforske og landområder som kan forseres. I løpet av de første fire-fem timene med spilletid har jeg blant annet greid å finne ut hvem som brant ned huset til smeden, jeg har samlet spor til hvor griffen befinner seg, utforsket grotter, funnet flere skatter og tatt hånd om både desertører og banditter. Og dette er kun en liten smakebit av variasjonen som finnes i spillet.
Mengden med innhold er nesten overveldende, men spillet er lagt opp slik at du på mange måter helt naturlig snubler over ting mens du utforsker. Ved å følge oppdragene fullførte jeg også store deler av sideinnholdet i det første området nesten uten aktivt å oppsøke veldig mye av det.
Nå er jeg dog en som liker å få med meg alt, så etter hvert tok jeg en time eller to til å banke unna alt ekstrainnhold før jeg beveget meg videre i verdenen.
Forbedret sverdkamp
Til slutt måtte jeg ta hånd om griffen. Jakten på monsteret er den første virkelige smaken på hva kampsystemet i The Witcher 3 har å tilby. Det er enkelt å lære, men det nytter ikke å hodeløst mose ned på angrepsknappene. Da dør du ganske så fort. Her må man hoppe unna, bruke ulike angrep og utnytte alle åpninger man får.
I tillegg til sverdene kan Geralt også dra nytte av både bomber og eliksirer man kan lage. Det finnes mange varianter av begge to, men i all hovedsak gir eliksirene ulike bonuser som hjelper til i kamp. Det være seg å gjøre eller tåle mer skade, eller at man kan bruke magi oftere underveis i slagsmålene.
«Signs» er fortsatt en stor del av Geralt og det å være en «witcher». Det er en enkel form for magi som kan utgjøre stor forskjell i kamp. Du kan for eksempel slynge ut flammer mot fiendene, få et magisk skjold rundt deg selv eller fange motstanderne i en felle. Det er enkle kontroller for sverdkamp, der en knapp er kjappe angrep mens en annen er kraftigere, men tregere angrep. Man kan parere ved å holde inne en skulderknapp, og hoppe eller rulle unna med et enkelt trykk.
Kampsystemet er forbedret, og jeg synes det flyter mye bedre i treeren. Man kan hele tiden blande inn magi eller eliksirer i kamp for å få en fordel, og det er enkelt å kontrollere Geralts angrep og bestemme hvilken fiende han skal angripe til enhver tid.
Monstrene og fiendene man møter er varierte, både med tanke på vanskelighetsgrad og hvordan de ser ut. Det finnes banditter og pirater med variert bevæpning spredt omkring i verden, men det er alle de ulike monstrene som gjør spillet virkelig spennende. Her er det alt fra nevnte griff, som var en fantastisk morsom kamp, til fæle og krokryggede hekser. Ulver, løshunder, humanoide vannmennesker og mange andre uhyre befinner seg rundt omkring i omgivelsene og venter på at sølvsverdet til Geralt skal spidde de.
Variasjonen så langt er enormt bra, og det har ikke vært kjedelig et eneste sekund. Det å ri fra et oppdrag til et annet er ikke bare en transportetappe, det åpner for muligheter for å finne noe nytt og kult å utforske. Hvis resten av landmassen er like bra befolket og variert som det jeg har sett til nå blir jeg mildt sagt imponert.
Verdenen man befinner seg i er det mest imponerende så langt. Ikke bare mengden med innhold og hvordan utviklerne har befolket den, men også hvor levende og fantastisk flott den ser ut. Grafikken i spillet er utsøkt, og det føles nesten på kroppen når været skifter fra sol til regn. Satt sammen med et flott lydspor, akkompagnert av flotte lydeffekter gir dette en verden og et landområde som tåler sammenligning med det flotteste vi har i spillmediet om dagen.
Dialogene mellom de ulike figurene man møter underveis er velskrevet og stemmeskuespillet er solid. Mange av bøndene er kanskje litt vel stereotypiske og lite varierte, men alle figurene man møter på og kan snakke med har sin egen personlighet.
Konklusjon
Jeg gleder meg til å ta fatt på resten av eventyret til Geralt og vennene hans. Historien har hatt god driv til nå, man beveger seg hele tiden framover samtidig som man får et flott innblikk i figurene via tilbakeblikk og videosekvenser. Dialogene er velskrevne og personene man møter har alle sine særpreg.
Kampsystemet er forbedret kraftig fra toeren, og det er mye lettere å kontrollere Geralt når han svinger sverd og slynger magi rundt seg. Fiendene er varierte og mange av monstrene man møter på byr på en real utfordring.
Jeg har lagt ned omtrent 35 timer i The Witcher 3 så langt, og er mildt sagt imponert. Det er svært lite å utsette på spillet. Jeg håper det holder seg på samme nivå, da kan dette fort ende opp med å være en særdeles sterk kandidat til årets beste spill i 2015.
Vi har testet spillet på PlayStation 4 og kommer tilbake med en anmeldelse så snart vi har spilt nok til å gjøre en rettferdig vurdering. Alle bildene i saken, bortsett fra toppbildet, er tatt av Gamer.no.
