I den herlige sjangerblandingen Mount & Blade starter du med verken utstyr eller penger, og må arbeide deg opp og frem i verden ved å ta oppdrag. Etter hvert kan du leie soldater til å kjempe for deg på slagmarken, og dermed bygge opp din egen lille hær. Samtidig foregår det hele tiden dynamiske kriger mellom de ulike fraksjonene i spillets verden, og når du blir mektig nok kan du ta del i krigføringen denne selv. Det er nemlig mulig å alliere deg med datastyrte herskere, og hvis du gjør det godt vil du belønnes med kontroll over byer og borger. Men du kan også forsøke å lede et opprør, og ta makten i en hel nasjon.
Warband er en omfattende, frittstående utvidelsespakke for Mount & Blade. Den kommer med en rekke spennende nyheter, men det utviklerne ser ut til å ha fokusert mest på er å ta originalens enspillerfokuserte kampsekvenser ut på nettet. Jeg har testet den nyeste flerspillerbetaen, og kort sagt virker det som utviklerne er i rute foran lansering i midten av mars.
Middelalderslåssing
Mount & Blade har alltid hatt et flott kampsystem tuftet på realisme. Her er det ikke snakk om heftige komboer og tre meter høye hopp, men ekte middelaldervåpen brukt omtrent slik de ble i virkeligheten. Resultatet kan være uvant, men når du mestrer systemet er det veldig tilfredsstillende. Selv om datamaskinen absolutt har gjort en kompetent jobb som motstander, er det mange som har drømt om å få bruke Mount & Blades kampsystem mot andre spillere, og det er nettopp det de får mulighet til nå.
Warbands flerspillermodus er i utgangspunktet veldig enkel. I betaen har jeg testet en håndfull moduser, og det er få overraskelser her. «Deathmatch» og «Team Deathmatch» fungerer for eksempel akkurat slik du er vant med, bare med våpen som sverd, øks, armbrøst, lanse og pil-og-bue i stedet for moderne våpen, og hester i stedet for andre typer kjøretøyer.
Litt mer interessant er «Battle»-modus, hvor to lag møtes og kjemper til siste mann. Runden er over når det ene laget er utryddet, eller når tiden går ut (da telles antall overlevende, og laget med flest vinner). Dette er riktignok ikke en veldig fantasifull modus, men det faktum at du bare har ett liv på slagmarken gjør at spenningsnivået øker et par hakk.
Underholdende beleiringer
«Siege» er også slik som forventet – her må ett lag forsvare en slott (eller liknende), mens det andre angriper. Det hele starter med at det angripende laget kjører bort et beleiringstårn til slottsmuren, og i denne fasen er de naturligvis veldig sårbare for angrep fra treffsikre bueskyttere eller kavaleri som prøver lykken på utsiden av murene. Stiger kan også brukes for å klatre opp på murene, men disse kan forsvarerne velte ned igjen.
Når beleiringstårnet endelig er fremme, begynner kampene for alvor. Angriperne må slå seg gjennom en serie dører, og det lønner seg også å komme seg frem til kontrollene for slottsporten, slik at denne kan åpnes og man kan sende inn kavaleriet. Dette er absolutt den modusen jeg hadde det mest moro med, ikke minst fordi den gav meg følelsen av at jeg spilte en genuin rolle i slaget, selv om jeg var håpløs til å slåss.
Vi får også den vanlige «Capture the Flag»-modusen, hvor målet er å stikke av med motstanderens flagg. Så har vi «Attack and Destroy», hvor det ene laget skal forsvare noen katapulter, mens det andre skal forsøke å ødelegge dem. Her gjelds det rett og slett bare å komme bort til tingen du skal ødelegge og hakke løs. Men det lønner seg selvsagt å kvitte seg med forsvarerne først.
Kjøp nytt utstyr underveis
I alle modusene belønnes du med penger for å gjøre det godt, og disse kan du investere i å kjøpe nytt utstyr. Spillet har et bredt utvalg våpen, rustninger, hjelmer og hester, og de beste koster selvsagt flesk. Men jo dyrere utstyr du har på deg, jo dyrere er det å dø, så det kan lønne seg å balansere kostnadene mot utstyrets egenskaper og se hva du får mest ut av. Selv den beste spiller kan få en velplassert pil mellom øynene eller bli meid ned av en heldig rytter med lanse.
Generelt virker nettkoden veldig stabil, og det samme gjelder resten av Warband. Det er rett og slett lite å sette fingeren på her, med mindre man forventer noe radikalt annerledes enn standard Mount & Blade mot andre spillere. Skal man sammenligne Mount & Blade med storproduksjoner i sjangeren er det klart at det kommer litt til kort når det gjelder produksjonsverdier og finish, men dette har ikke hindret mange i å legge sin elsk på spillet – og det samme kommer nok til å gjelde Warband.
Skal jeg plukke på detaljene må jeg likevel si at det å hoppe opp på beleiringstårn og klatre opp stiger fortsatt er litt irriterende, men det skal jo ikke være for lett å angripe heller.
Ingen spåmann
Det er selvsagt vanskelig å komme inn som fersking i flerspillerbetaen og få et skikkelig inntrykk av hvordan Mount & Blade: Warband kommer til å arte seg på nettet i månedene og årene etter lansering. For øyeblikket føles kampsituasjonene veldig kaotiske, og jeg har egentlig aldri opplevd at man har brukt veldig mye taktikk – men jeg antar dette er lettere hvis du spiller med de rette folkene.
Hestene er forresten svært interessante – i tøylene til en erfaren spiller gir de en klar fordel på slagmarken, men effektiv bruk krever koordinasjon mellom spillerne. Det å sette seg på en hest er dessuten litt som å klistre et blinkende skilt hvor det står «drep meg først!» på hodet. Men det å utføre vellykkede angrep fra hesteryggen er fortsatt noe av det mest heftige Mount & Blade har å by på.
Som nybegynner må jeg også innrømme at det har vært litt frustrerende å møte de mer erfarne spillerne, men det ble heldigvis bedre etter hvert. Den viktigste lærdommen jeg har tatt med fra betatestingen er at jeg alltid må ha øyne i bakhodet, hvis ikke tar det kort tid før jeg kappes ned av en rytter som kommer bakfra. Jeg måtte også gå bort fra å telle antallet drepte motstandere, og heller fokusere på antallet ganger sverdet mitt faktisk har truffet kjøtt og blod, i stedet for fiendens skjold.
Personlig er jeg likevel litt usikker på hvor lenge jeg kommer til å være interessert i å spille Mount & Blade: Warband på nettet. Det å delta i betaen har vært moro, men i lengden er det nok enspillerdelen som kommer til å få mest spilletid. Denne har fått en god del oppgraderinger siden originalspillet, uten at jeg har hatt mulighet til å teste dem. Nyhetene inkluderer flere diplomatiske valg og muligheten til å gifte seg til makt og rikdom, hvis du kan imponere damene.
Konklusjon
Jeg hadde det definitivt moro under testingen av Mount & Blade: Warband på nettet. Kampsystemet er fortsatt heftig, og det fungerer selvsagt like godt mot andre mennesker som det gjør når du kjemper mot datamaskinen. Det blir riktignok mye mer kaotisk, men dette gjør også opplevelsen mer intens. Nettkoden virker stabil, og jeg hadde en så godt som feilfri opplevelse selv om spillet fortsatt er en betaversjon.
Samtidig er det lite sannsynlig at jeg blir en fast Warband-spiller. Jeg føler kampene er litt for rotete for min egen del, og savner også en motivasjonsfaktor. I enspillerdelen er det alltid en god grunn til at du går i kamp, og det er alltid mye som står på spill. Slik er det ikke i tilfeldige flerspillerkamper.
Det jeg ikke har fått teste enda er de nye tilleggene til enspillerdelen. Originale Mount & Blade var en perle, men det kunne godt ha inkludert flere typer oppdrag, flere diplomatiske muligheter og mer interessante historier. Warband lover flere nyheter, blant annet innenfor diplomati, og jeg gleder meg til å teste dem.
