Ikke for pyser
En ting er sikkert, Icewind Dale-spillene sparer ikke på kruttet. Du får såvidt tid til å spikke på tre-stavene dine før du blir sendt midt inn i kampens hete. Dette er et faktum som har fulgt fra forgjengeren, men i motsetning til forgjengeren eksisterer det mer dialog-dreven historie her. Det hele begynner naturligvis i havne-området i byen Targos, og etter å ha blitt advart mot byens ondskap av skipets kaptein, blir du møtt av en heller uvennlig velkomstkomitè sammensatt av en skare gobliner. Dette er kjernen i hele spillet, og hvor enn du vrir og vender deg kommer du til å bli møtt av ondskapens legioner, spesielt etter du har kommet deg ut av byen Targos.
På grunn av sitt kamp-orienterte gameplay vil nok mange tradisjonelle rollespillere finne spillet litt vanskelig å fordøye. Selv om spillet lar deg trykke på pause når du vil og på den måten kunne planlegge litt, skifte ut utstyr osv., blir det svært mye å holde styr på når du ser seks av dine figurer i en klynge av tjue andre monstre. Det har seg også slik at det er svært lett å trå litt feil i utviklingen av figurene dine, og plutselig befinner du deg i en situasjon som du simpelthen ikke kan makte. Dette er på mange måter svært uheldig for et eventyrspill slik som dette, ettersom det kan stikke seriøse kjepper i hjulene dine. Resultatet kan ofte være frustrasjon og at du legger vekk spillet for aldri å prøve det igjen. Med andre ord er Icewind Dalle II ikke for pyser, men hvis du eier et snev av pågangsmot og har et viss talent innenfor rollespill, kan jeg love deg at du har mye interessant i vente. Spillet blir ganske enkelt bedre og bedre hvor dypere du setter deg inn i det, og spillets lokasjoner er mange og varierte.
Black Isle Studios har selv påstått at spillet er lengre enn originalen og tilleggspakken "Heart of Winter" til sammen, noe jeg faktisk gjerne kan tro. Du kommer til å reise over et særdeles stort landskap, og du har hele tiden tilgang til et oversiktskart over verdenen i sin helhet, samt det området du befinner deg i der og da. Figurene du selv ikke spiller er heldigvis særdeles vel-lagde, med intrikate og kompliserte personligheter, samt tonnevis av interessant dialog. Spillet har også introdusert en rekke egenskaper slik som diplomati, bløffing og trusler, og hvor god gruppens leder er i en av disse egenskapene har direkte utslag i hva du kan velge å si til figurene rundt deg. Hvis du for eksempel har en mørke-alv som er kaotisk ond og som i tillegg er svært god i bløffing, vil dialog-alternativene være helt annerledes enn om du hadde et menneske som var orientert mot ærlighet og godhet. Derfor trenger du ikke selv rollespille dine figurers svar, da spillet heller hjelper deg å gjøre det.
Du kan fremdeles velge mellom forskjellige svar, og selv om du er ond kan du likevel velge mellom svar som ikke direkte vil få den du snakker med til å kjøre sverdet inn i ørene på deg. Spillets miljøer er svært interessante, og den spennende følelsen du får av å utforske nye områder kommer godt frem. Å tre inn i en mørk hule med ingenting bortsett fra en fakkel og et sverd dekket av blod, gir deg en fantastisk følelse, spesielt i Icewind Dale II. Dette er takket være de svært detaljerte miljøene. Selv om spillet ikke byr på den mest imponerende grafikken og selv om den er svært udynamisk, er bakgrunnene i spillet forhåndsrendret, noe som gir det hele et kunstnerisk utrykk vi er kjent med fra spill som bruker Infinity-motoren. Her vil du også finne et heftig antall forskjellige våpen, rustninger, buer, kniver, økser, og hammere. Turene ned i ondskapens avgrunner er som regel svært profitable så lenge du kan returnere til en kjøpmann levende.
Problematiske elementer
Spillet sliter med et lite antall problemer, hvor det mest fremtredende er figurenes pathfinding. Figurene kan til tider minne om en gjeng kaniner, hvor alle skal gå hver sin vei for å komme til målet. På generelt trange plasser vil figurene dine garantert gå seg bort og mange blir sittende igjen på noen steder, og da må du passe på å ha dem hengende med resten av gruppen. Det et også lett å miste oversikten over figurene, og av og til kan en eller annen være sittende igjen i et hus selv om resten av gruppen har gått utenfor. Etter en lang stund kan du plutselig legge merke til at du mangler en figur, og da må du trykke på figurens ikon for å finne ut hvor i huleste han er. Spillet lar deg heller ikke gå inn i et hus med mindre alle gruppemedlemmene er i området, og dette kan heldigvis hindre deg i å reise langt om lenge bare for å finne ut at trollmannen din enda sitter og sturer på et eller annet taverna-rom i Targos.
Ettersom spillet er såpass vanskelig å fullføre pågrunn av ubalanserte kamper hvor du blir presset inn i situasjoner gruppen din ganske enkelt ikke kan klare, resulterer det ofte i at du må bruke save/load-teknikken konstant. Da føler jeg det hadde vært enklere for utviklerne å gjøre noen av kamp-situasjonene mer moderate, spesielt ettersom du kommer til å svinge sverdet ditt oftere enn nevnes kan. Det er på mange måter litt morsomt at utviklerne har valgt å inkludere "Heart of Fury"-modusen som først ble introdusert i tilleggspakken "Heart of Winter" til forgjengeren. Hvis du velger å spille i denne modusen vil spillet bli umenneskelig vanskelig, og belønningene av tilsvarende proporsjoner. Uansett, hvis du av en eller annen grunn tørster etter flere utfordringer, passer Icewind Dale II på å gi deg det. Det er likevel ingen tvil om at Icewind Dale II er et spill som vi gi deg banehogg mer enn èn gang.
Journal-systemet i Icewind Dale II er også noe av det verste som har blitt laget, i hvertfall i mine øyne. Hver gang du får informasjon som på en eller annen måte er relevant for deg, slik som å måtte gå ut å fullføre et oppdrag, blir det skrevet inn i journalen din. Denne journalen er ikke lagt opp som en bok eller noe slikt; den er ganske enkelt en lang liste med alt som er skrevet inn. Fullfører du et oppdrag blir ikke all informasjon om dette oppdraget slettet, men du må faktisk gå gjennom hele spillet med "hentet fire melk for sjømannen Per - han ble glad" i journalen din. Dette er stressende og vanskelig, og det ender opp med at du må bla i evigheter, og filtrere ut tekst som ser helt lik ut som all annen tekst hver gang du skal finne noe viktig. Det perfekte hadde naturligvis å ha lagt inn forskjellige seksjoner hvor spillet eksempelvis kunne plassert løste oppdrag i en seksjon, uløste oppdrag i en annen, og så videre.
Til tross for at Icewind Dale II er sterkt kamp-orientert vil du motta svært mange oppdrag fra alt som kan krype og gå. Spillet blir attpåtil introdusert med et oppdrag hvor to soldater i Targos' havn vil ha deg til å leke løpegutt for å finne legende urter til en skadet kollega. Noen oppdrag er svært enkle slik som å måtte reise av gårde og finne saker og ting, for så å levere dem til noen. Andre oppdrag kan være litt mer komplekse, for eksempel slik som å måtte kjempe sammen med andre soldater mot en strøm av monstre som flommer over Targos' palisader. Jeg liker hvordan spillet holder seg nøkternt spesielt i begynnelsen, og får deg til å føle deg som en fremmed i et nytt land. Miljøet er hardt, og her er det lite av magiske skoger med fem hundre år gamle trær som snakker alvisk. Spillet fokuserer heller på den dødelige, politiske konflikten mellom goblinoidene og menneskene i byen Targos. Du og din gruppe ankommer som simple leiesoldater, og får ikke mer enn et par gullpenger for å være i byens tjeneste. Et flott springbrett til en bedre historie, noe Icewind Dale II absolutt greier å gi deg.
