Mortal Kombat er blant de lengstlevende slåssespillseriene gjennom tidene – helt siden 1992 har Scorpion, Sub-Zero og Johnny Cage banka hverandre til blods, og det har skjedd mange små og store endringer i serien siden den gang. Såpass mye at det nyeste spillet i rekken, Mortal Kombat 1, er langt ifra første gang serien får en «reboot».
Denne gangen forklares det hele ved hjelp av tidslinjer og adskilte univers – på ingen måte unikt i disse dager, men til tross for dette greier likevel Mortal Kombat 1 å sette en helt ny standard for historier og ansiktsanimasjoner i sjangeren.
En gang til, fra begynnelsen
Det kommer riktignok ikke som noen overraskelse: Utvikler NetherRealm Studios er viden kjent for å lage noen av de mest engasjerende fortellingene i slåssespill, og dette gjelder til de grader også for nyeste Mortal Kombat. Her får vi slå følge med en rekke kjente og kjære figurer idet de finner sin plass i et splitter nytt univers.
Etter hendelsene i det forrige spillet i serien har Liu Kang inntatt rollen som gud, velgjører og tidslinje-entreprenør, og det er hans nye verden som er åstedet for Mortal Kombat 1. Han gjør sitt beste for å skape fred og harmoni, blant annet ved å holde tidligere skurkeskikkelser så langt vekk fra makt og magi som overhodet mulig, men det tar selvfølgelig ikke lang tid før ting går på tverke.
Shang Tsung og Quan Chi blir begge kontaktet av en mystisk skikkelse som eksisterer utenfor tid og rom, og slik havner de nok en gang på kollisjonskurs med våre helter.
Det er imidlertid ikke bare de typiske skurkene som har fått et nytt liv og levnet; utviklerne har også gjort om på bakgrunnshistorien og maktforholdet til nær sagt alle spillets figurer.
Shao Khan er for eksempel ikke lenger den mannevonde keiseren han en gang var, men i stedet general i hæren til den nå godhjertede Sindel; Raiden er ikke lenger lyngud, men i stedet en alminnelig bonde som tilbringer dagene på landsbygda sammen med kompisen Kung Lao; mens de forhenværende rivalene Scorpion og Sub-Zero nå er brødre som må leve opp til farens siste ønske.
Ufullkommen perfeksjon
Handlingen er delt opp i 15 enkeltstående kapitler, pent fordelt på 15 av spillets totalt 22 spillbare figurer. Handlingen er ikke fryktelig intrikat, men har enormt god flyt, mange spennende avsløringer og preges av godt realiserte figurer som roter seg opp i stadig mer innfløkte intriger.
Veien går fra en Dragon Ball-aktig kampsportturnering hvor de forskjellige rikene kniver om hvem som har de barskeste krigerne, til et hemmelig oppdrag i fiendtlig territorium, og videre til en fullskala konflikt på tvers av tid og rom.
Ingen av plottpunktene er som sagt veldig unike eller komplekse – tenk en godt regissert B-film – men de tiltalende figurene får masse boltreplass gjennom både heftige actionsekvenser, godt samspill og en håndfull virkelig genuine enkeltøyeblikk.
Med på å selge det hele er spillets lekre grafikk, hvor særlig ansiktsanimasjonene er sensasjonelt bra. Ikke alle figurer er skapt med samme omhu, men jeg overdriver på ingenting måte når jeg sier at Mortal Kombat 1 på sitt beste har noen av de mest detaljerte figurene i noe spill til dags dato.
Jeg lar meg for eksempel imponere stort hver gang Raiden og Quan Chi er på skjermen; nærbilder av Liu Kang og Sindel avslører ufullkommenhet i form av føflekker, gåsehud og rynker; mens storskurken Shang Tsung går rundt med et perfekt hånlig smil som gjør ham til en figur det er en fryd å hate.
Mye å henge fingrene i
Kapitlene i historiemodusen er korte nok til at det er lett å tenke at man «bare skal ta én til», og etter 6-7 timer er eventyret plutselig over.
Da er det heldigvis mye ekstra innhold å leke seg med, og blant de tilskuddene jeg liker best så langt er den nye «Invasions»-modusen. Dette minner meg litt om World of Light fra Super Smash Bros. Ultimate. Også her løper man rundt på et brettspillaktig verdenskart mens man samler på gjenstander, løser enkle gåter og deltar i slåsskamper med et par unike modifikasjoner.
Man kan sågar levle opp, og et Pokémon-aktig system hvor hver figur får en «type» som har styrker og svakheter i møte med andre figurer. Sub-Zero er selvfølgelig is, mens Reptile er gift. Det er ganske fiffig, og spillet oppfordrer jevnlig til å bytte mellom de ulike figurene for å finne veien videre.
Modusen virker noe langdryg i perioder og kunne med fordel vært en del kortere, men det er i det minste et interessant forsøk på å gjøre noe litt annerledes.
Til sammenligning føles den «vanlige» historiemodusen kanskje litt for trygg, særlig når det kommer til gameplay. Mange av kampene her er noe påtatte – er det virkelig nødvendig å slåss mot General Shao ørten ganger – og av og til sitter jeg igjen med følelsen av at jeg like gjerne kunne sett deler av dette på YouTube uten å gå glipp av veldig mye.
En venn i nød
Slåssingen er likevel et stort trekkplaster fra start til slutt, og også denne er gjengitt med stor detaljrikdom. Tradisjonen tro er Mortal Kombat 1 det desidert mest brutale slåssespillet på markedet: Ikke bare har spillet de sedvanlige «fatality»-angrepene, hvor figurene maltrakterer hverandre på stadig mer kreativt vis, men det er også noe med den grunnleggende rytmen i kampene som gjør spillet unikt.
Det er noe litt stakkato over hele opplegget, hvor angrep og utfall kommer i rykk og napp – den upåklagelige flyten man får servert i spill som Tekken 7 og Dragon Ball FighterZ er nesten helt fraværende, og i stedet får man et langt mer ujevnt tempo i kampene.
Dette preger også hvordan man må trykke på knappene og hvilke kombinasjonsangrep man kan utføre. Disse er i langt større grad fastsatt og listet opp i menyene (firkant, trekant er for eksempel «Lin Kuei Storm», mens trekant, firkant trekant er «Whiteout»), men kan selvfølgelig også kombineres med andre komboer og spesialangrep for å volde ganske omfattende skade.
I tillegg kan man nå også ta med en ekstra figur inn i kampens hete, gjennom det nye «Kameo»-systemet. Dette fungerer nokså likt som i blant annet Ultimate Ninja Storm-spillene, hvor den aktuelle bifiguren dukker opp på skjermen, gjør et angrep og forsvinner igjen like raskt.
Utvalget av «Kameo»-figurer er ikke fryktelig stort i skrivende stund, men det er i hvert fall kult at litt mindre kjente figurer får en sjanse til å vise seg fram, både med unike angrep og støtte-«fatalities». Sistnevnte er gjerne litt kortere enn de man vanligvis utfører, men mange er minst like kreative og fnisbare.
Jeg kjenner at jeg fortsatt ikke er helt vant til Mortal Kombat sin unike stil – det føltes øyeblikkelig som et markant steg tilbake sammenlignet med den fremragende spillbarheten i Street Fighter 6 fra et par måneder siden, men jeg begynner å få litt teken.
I skyggen av Street Fighter
Hvis vi først skal sammenligne med det nyeste Street Fighter-spillet, kommer dessverre ikke Mortal Kombat 1 veldig godt ut av det. Spillet fungerer for så vidt godt via internett, men det skal enda litt til før NetherRealm når opp til den upåklagelige nettkoden Capcom leverte i juni.
Det samme kan sies for opplæringsdelen – de overordnede leksjonene i Mortal Kombat 1 er for all del gode, men jeg savner enda mer dybde og tips knyttet til hver enkelt figur.
Foreløpig har jeg fått stort sett bare juling i møte med andre spillere, og jeg skulle gjerne hatt litt mer drahjelp for å skjønne hvordan mine personlige favoritter, Smoke og Sub-Zero, best kan brukes i kamp.
Konklusjon
Mortal Kombat 1 skiller seg kraftig ut fra andre spill i sjangeren, ikke bare ved å være hundre ganger så blodig og brutalt som andre slåssespill, men også i kraft av et ganske annerledes tempo underveis i kampene.
Sammenlignet med det fenomenale Street Fighter 6 føles det i utgangspunktet som et tydelig steg tilbake, men opplevelsen vokser på meg etter hvert som jeg blir mer kjent med både kampsystem og figurer.
Det sterkeste kortet er helt klart det grafiske særpreget, hvor særlig ansikter og animasjoner setter en helt ny standard for sjangeren. Dette kommer godt med i løpet av spillets engasjerende historie, men gjør også mye for å selge den tunge, slagkraftige slåssingen.
Jeg skulle gjerne hatt enda litt mer drahjelp for å lære spillet å kjenne – det er foreløpig mest juling og frustrasjon jeg sitter igjen med fra møtene med andre, mer erfarne spillere – men i mellomtiden er det masse deilig enspillerinnhold å bryne seg på mens man blir stadig mer komfortabel med spillingen.
I den grad man kan bli komfortabel med å rive ut innvoller, spidde øyne og kappe av hodet på folk.
Mortal Kombat 1 er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet), Nintendo Switch, Xbox Series X/S og Windows.
