Spillet starter med at hovedpersonen, Ninja, redder læremester Sensei fra livsfare. Ninja får tak på en raseristein som inneholder mystiske krefter, og når Ninja plukker den opp blir han kastet ut i luften. Under fallet treffer han læremesteren som dør av sammenstøtet. Heldigvis viser det seg at Senseis ånd likevel lever videre og fortsetter å gi råd. Ved hjelp av sverdet og Senseis ånd er Ninjas oppdrag å redde verden fra onde O'Dors hærskare av Ranx-roboter. For å klare å hanskes med disse må Ninja gå gradene fra hvitt til svart belte ved å gjennomføre oppdrag og samle raseristeiner. Den akrobatiske, sverdfektende, dårlig tempererte mini-ninjaen må stole på eksepsjonell overlevelsesevne og dessuten være i stand til å utføre ganske utrolige triks.
Konseptet i I-Ninja er veldig typisk for adventure-sjangeren, og spillet byr på mange minispill som har varierte og underholdende utfordringer. Enkelte av brettene har høyere vanskelighetsgrad enn andre og til tider kan frustrasjonen fort bli stor. Det er nemlig slik at hvis spilleren dør i løpet av oppdraget, blir han pent nødt til å begynne fra starten av brettet igjen. Da mange av brettene er ganske lange og krevende, kan dette fort skape mer irritasjon enn underholdning. Selv om spillet er ment for det yngre publikum, tror jeg de vil kunne finne spillet i overkant krevende og langdrygt. Nesten alle brettene må gjennomføres to ganger, begge med forskjellige oppdrag. Den første gjennomkjøringen er et ordinært oppdrag, andre gangen er bonusoppdrag der det samles steiner, penger og poeng for å komme videre.
I slike spill, og spesielt for spillets målgruppe, er det langt viktigere med progressjon enn hva Namco vil ha det til. Til tider er det en prøvelse for tålmodigheten å pendle mellom de samme oppdragene over lengre tid. Historien går i hovedsak ut på å skaffe seg bedre belter, tjene penger, drepe en hel del roboter og til slutt drepe hovedsjefen. Historien underveis og detaljerte beskrivelser som setter deg inn i en dypere historie uteblir. Iblant er det deilig å spille spill hvor en slipper å bli nedlasset med overdådig historiefortelling og en spillutvikling gjennomsyret av dypere handling. Det skal sies at selv om spillet er laget for barn, og derfor kan forklare en del av spillets og historiens enkelhet, kan det godt spilles av voksne. I-Ninja er nemlig langt mer krevende og underholdene enn hva man skulle anta.
Flere ess i ermet
Spillet har mye god humor. Blant annet er kommentarene til den dels skrullete og døde læremesteren til tider såpass banale at de frembringer en god latter. Rådene kan noen ganger være til stor hjelp, andre ganger er det derimot bare pølsevev. Tross den lettsindige stemningen viser mange av oppdragene seg å være rett så vanskelige. Det gjelder å holde konsentrasjonen skjerpet for å oppleve den befriende følelsen av nok et gjennomført oppdrag. Spillet er som sagt myntet på yngre spillere og det vises for eksempel ved at blod er erstattet med en grønn etterligning. Det er ikke dermed sagt at dette legger en demper på spillet. Effekten av at Ninja vifter sverdet og roper "coming through" i det han deler en fiende i to, gjør at man får en viss respekt for den lille råtassen.
Iblant må Ninja ty til hjelpemidler for å klare å bekjempe den betrakelig store mengden fiender, og for dette finnes det et barometer som måler superkrefter. Denne fyller seg opp i takt med antall drepte fiender, og når den er full kan man velge mellom forskjellige superkrefter. I noen sekunder kan han blant annet få tilbake helse, få superkrefter eller surfe på en livsfarlig ninjastjerne som effektivt tar knekken på fiendene. Foruten sverdet og superkreftene kommer Ninja over flere andre våpen som gir god støtte, for eksempel kastestjerner, dartpiler og kanoner. I likhet med sverdet er utviklingen og kontrollen på disse våpnene glimrende. Selv om Ninja er en hissig og usympatisk massemorder blir man litt glad i typen, ikke helt ulikt Sinnataggen i Vigelandsparken.
