I-fluid er et plattform/hjernetrimspill som lar deg oppleve et vanlig hus fra perspektivet til en liten magisk vanndråpe. Målet er i utgangspunktet så enkelt som å navigere deg gjennom en serie vante omgivelser samtidig som du utfører ulike oppgaver. Heldigvis har du langt flere egenskaper enn en vanlig vanndråpe, og for å komme dit du vil kan du gjøre alt fra å hoppe til å gli oppover loddrette overflater. Etter hvert får du også mulighet til å kontrollere ulike objekter, slik at du kan rulle rundt på poteter og tomater for å komme dit du vil.
Drukket av en flue
Livet som en vanndråpe er ikke spesielt lett. Varmekilder i omgivelsene kan føre til at du fordamper, og i tillegg blir du lett absorbert om du lander på litt tøy, papir eller en annen overflate som suger til seg fuktighet. Dessuten har du tørste insekter, samt det faktum at du lett «knuses» om du faller for langt. I-fluid klarer å gjøre selv det mest kjedelige skrivebord om til en verden full av farer.
Spillet starter godt, og takket være flott grafikk, god fysikk og et spennende konsept føles det umiddelbart friskt og moro. For min del tok det imidlertid ikke lang tid før spillet viste seg fra en litt mindre hyggelig side. Allerede på det første brettet gjorde tilfeldigheter utenfor min kontroll at en gigantisk rull med tape la seg over veien videre, slik at jeg ikke hadde noe annet valg enn å starte brettet på nytt.
Dette er dessverre symptomatisk for hele spillet. Det føles rett og slett ikke helt ferdigtestet, og det hender ofte at rene tilfeldigheter ødelegger for deg. Jeg skjønner at når man åpner døra for realistisk fysikk i omgivelsene, skaper man situasjoner hvor man som spillutvikler rett og slett ikke har full kontroll over det som skjer når spilleren så slippes løs, men derfor er det ekstra viktig at man tester spillet godt før lansering, og luker ut situasjoner som dette.
Oppdragene virker også som hastverksarbeid. Et av dem gir deg for eksempel i oppgave å plassere fem tomater i fem fonduegryter. Greit nok, men det du ikke blir fortalt er at hver tomat har en spesifikk gryte den skal opp i, og at hvis du plasserer feil tomater i feil gryter får du ingen beskjeder om at du gjør noe galt – du oppdager bare at oppdraget ikke avsluttes når du tror du er ferdig. Riktignok er hver tomat plassert i nærheten av gryten den skal i, så når du først er klar over denne begrensningen er løsningen for så vidt lett å finne. Men spillet burde ha fortalt om den på forhånd.
Andre oppdrag er av den irriterende typen som er lange og vanskelige, og som du må begynne helt på nytt om du dør. Vanligvis slipper du heldigvis slik frustrasjon, etter som hvert brett har en rekke punkter hvor du blir gjenfødt, men noen ganger virker det som utviklerne bestemmer seg for å ta ufine midler i bruk for å utfordre deg.
Uferdig
Dette er ikke det eneste som føles uferdig. Kontrollene kan være frustrerende til tider, og jeg skjønner heller ikke hvem som kom på den smarte ideen å frata spilleren muligheten til å hoppe på det første brettet, og dermed gjøre det langt vanskeligere enn nødvendig. Kanskje det var et forsøk på å gi spilleren en rolig start, men det fungerer overhodet ikke.
Utenom den lekre grafikken i selve oppdragene, er presentasjonen av en heller laber kvalitet. Dessuten er musikken utrolig ensformig, og består for det meste av korte sekvenser som gjentas og gjentas og gjentas. Og, forresten, noen ganger dør du bare – sånn helt uten videre.
Men på tross av spillets mangler og skavanker, klarer jeg ikke helt å mislike det. Det er fortsatt et rimelig underholdende spill. Omgivelsene er alltid interessante, oppgavene du får er artige og varierte (selv om de ikke er særlig minneverdige), og selv om spillets frustrerende elementer til tider er ganske graverende, er det ikke slik at de konstant preger gameplayet. Det er ofte ganske moro å spille I-fluid.
Høy vanskelighetsgrad
Spillet har totalt femten brett, noe som egentlig ikke er veldig mye. Alle brettene kan imidlertid spilles i tre forskjellige moduser – standard oppdrag, «petals»-modus (hvor du må finne og samle kronblader gjemt rundt på brettet) og «time attack» (hvor du må komme til mål før tiden går ut). Dette gir spillet litt ekstra varighet, etter som du får ulike utfordringer i hvert modus.
De senere brettene er forøvrig temmelig vanskelige, så det er nok ikke noen stor fare for at du skal spille gjennom spillet på en time eller to. Selv synes jeg egentlig vanskelighetsgraden blir litt for høy etter hvert, slik at opplevelsen blir litt mer frustrerende enn moro mot slutten.
Jeg har nevnt grafikken et par ganger, men den fortjener virkelig et avsnitt for seg selv. Jeg er nemlig mektig imponert over hvor lekkert dette spillet er, på tross av at det hele egentlig er veldig enkelt. Alt fra blyanter og porselensboller til vannmeloner og Tupperware-bokser ser ekte ut, og når du beveger vanndråpen din over den fuktige overflaten til en appelsin kan du omtrent kjenne den sure og deilige sitrussmaken i munnen.
Konklusjon
I-fluid er et lekkert og spennende spill som dessverre ikke ser ut til å ha blitt helt ferdig før lansering. Spillet har et godt grunngameplay, men svak design og irriterende feil gjør at det ofte er mer frustrerende enn moro å spille det. Livet som vanndråpe er forståelig nok vanskelig, men i I-fluid er det ofte urettferdige elementer eller tilfeldigheter som sørger for den høye vanskelighetsgraden, og ikke god og utfordrende nivådesign. Jeg vil likevel anbefale alle å ta en titt på demoen. Fullversjonen er kanskje ikke verd pengene dine, men spillet er verd å teste – om ikke annet fordi det inneholder de saftigste fruktene sett i noe spill til nå.
Merk: I-fluid kan kjøpes direkte fra det offisielle nettstedet, hvor prisen er cirka 30 dollar (omtrent 155 kroner med dagens kurs).
