Da trailerne for X og Y ble vist fram for første gang var det en stund siden jeg sist hadde tatt i et Pokémon-spill. Black og White-spillene hoppet jeg glatt over, og i SoulSilver hadde jeg knapt møtt på Elite Four-gjengen. Avhengigheten var liksom ikke der lenger, til tross for de hundretalls timene jeg hadde ofret til Nintendos lommemonstre.
Skulle jeg virkelig tilbake på kjøret igjen? Tydeligvis, for plutselig var jeg hekta på ny. Her skulle det fanges, trenes og kjempes om emblemer, heder og ære. Akkurat som da jeg var elleve og spilte Pokémon Red Version på min nyervervede Game Boy Color.
Ut på eventyr
Mitt første innblikk inn i lommemonsternes verden skjedde gjennom min barndomsvenn Julian, som hadde anskaffet seg den blå versjonen. Helt fra begynnelsen av kom Pokémon-spillene i par som utfylte hverandre. Spør du meg var dette en genistrek fra utvikleren Game Freak sin side. Det oppfordret til bytting og kjemping mellom spillere som eide ulike utgaver av spillene. Pokémon brakte sosial spilling på håndholdte maskiner til et helt nytt nivå.
Det var akkurat dette som trakk meg inn i spillene for første gang. Min kamerat oppfordret meg til å kjøpe den røde utgaven av Pokémon, for da kunne vi nemlig bytte monstre og få dem til å slåss mot hverandre. For mitt elleve år gamle sinn hørtes det ganske moro ut.
Etter å ha skrapt sammen det jeg kunne finne av lomme- og sparegrispenger bar det avgårde til nærmeste Spaceworld for å kjøpe spill. Rent personlig var det en ganske stor anledning. Pokémon Red var nemlig det aller første spillet jeg kjøpte helt selv, for mine egne penger. Jeg var så spent at jeg rakk å lese gjennom spillmanualen to ganger mens jeg gikk hjem.
Jeg fikk et kall
Da jeg åpnet pakken og så på spillet første gang skjønte jeg at jeg stod foran noe nytt og annerledes: spillkassetten var rød. Alle Game Boy-spill jeg hadde sett fram til da var farget grå, og de nye Color-spillene hadde sorte kassetter. Å se en såpass kraftig primærfarge prege spillet mitt var ganske uventet og bare bidro til spenningen.
Hva som ventet på meg inne i den lille røde kassetten var jeg likevel ikke helt forberedt på. Pokémon var meget ulikt det aller meste jeg hadde spilt fram til da. Det hadde for det meste gått i plattformere, Tetris og lignende gåtespill. Selv om jeg hadde opplevd en åpen og frodig spillverden i Link's Awakening et halvt år tidligere, tok jeg nå skrittet inn i en helt ny og uventet sjanger.
I likhet med veldig mange på min alder var Pokémon-spillene mitt første møte med japanske rollespill. Selve mekanikkene og systemene var nok en smule forenklet i sammenligning med storhetstitlene innenfor sjangeren, men som introduksjon finnes det nok ikke bedre spill. De fleste med litt sære interesser har et såkalt «gateway drug», det som i sin tid vekket interessen deres og la grunnlaget for årevis med nerding. For meg var Pokémon Red definitivt dette.
Dessverre var mitt unge sinn ikke nødvendigvis klar til å absorbere informasjonen spillet matet meg med. Forståelsen for engelsk var forsåvidt ganske god, men å skulle forstå de ulike tallverdiene som bestemte angrep, forsvar, fart og lignende var straks vanskeligere. Det samme gjaldt de ulike typeforskjellene som bestemte hvilke angrep som var mest effektive mot hvilke motstandere. At vann slo ild var jo ganske enkelt, men det tok lang tid før jeg skjønte de mer intrikate systemene spillet hadde å by på. Det kan ha vært grunnen til at jeg ikke akkurat hadde det mest balanserte laget i verden.
Å fange noen rare dyr
Det sies at du aldri glemmer din første, og min første Pokémon-partner vil for meg alltid være nummer én: Bulbasaur. Når jeg nå tenker tilbake på det innser jeg at valget egentlig var ganske vilkårlig. Jeg tok rett og slett det jeg regnet med var det første og beste alternativet. På mange måter var Bulbasaur faktisk det.
Hvilken partner du velger i begynnelsen av spillet bestemmer også hvor vanskelig begynnelsen av reisen kommer til å være. En stor del av Pokémon-spillene er å utfordre de ulike treningssentrene som ligger spredt rundt om i spillverdenen. Klarer man å slå åtte av disse får man utfordre «Elite Four», landets fire beste trenere. Deretter kan man offisielt krones til ligamester.
De to første treningssentrene du støter på i Red og Blue spesialiserer seg på henholdsvis stein- og vanntyper. Hvor utfordrende disse blir avhenger av hvilken Pokémon du valgte i begynnelsen av eventyret. Ildtypen Charmander vil få problemer mot stein og vann, mens vannskilpadden Squirtle vil klare seg helt greit. Bulbasaur, som er en gresstype, har den klareste fordelen av de tre «starterne» mot stein- og vanntyper. Til tross for dette ble det ofte en utfordrende tur gjennom Kanto.
Jeg var nemlig ikke spesielt flink til å rotere mine tilgjengelige Pokémon slik at alle kunne ta del i kamper og vokse seg sterkere. Dermed fikk jeg et ganske ensidig lag, med Bulbasaur som sterkeste medlem. Min lille gressdinosaur utviklet nye angrep, skiftet form, og kunne tilsynelatende stå imot en hver utfordring. Derfor var det ekstra kjipt å tape kamper der typeforskjellene var imot meg.
Som bor inni en ball
Det tok litt tid, men etterhvert lærte jeg meg at variasjon var nøkkelen. Jeg fanget flere og flere monstre slik at jeg hadde mye å velge fra. Jeg diskuterte med mine venner i flere timer om hvilke strategier, angrep og typer som var best i hvilke situasjoner. Sammen byttet vi Pokémon og testet våre partnere mot hverandre i kamp.
Likevel var det vanskelig å gi slipp på Bulbasaur, som for lenge siden hatt blitt til Venusaur, da han var kraftsenteret i laget mitt. Jeg hadde egenhendig fostret han helt opp til nivå 72 da jeg skulle utfordre Elite Four første gang. Resten av laget mitt var ikke på langt nær like sterke, og jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle få det til heller.
Nå som jeg er eldre er jeg forlengst kjent med at såkalt «grinding», eller kverning, har blitt en sentral del av de fleste rollespill. Dette innebærer at du til stadighet kjemper mot de samme motstanderne for å kunne bygge opp erfaringspoeng og bli sterkere. Pokémon-serien er selvsagt intet unntak, og kverning er fortsatt en stor del av spillflyten, spesielt når man innser at man ikke er forberedt på neste utfordring.
Dessverre visste jeg ikke dette da jeg var elleve år. For meg tok det for lang tid å reke rundt i gress og huler etter svakere Pokémon for noen lusne erfaringspoeng. Jeg ville at mine kumpaner skulle bli sterke så fort som mulig slik at jeg kunne bekjempe Elite Four.
Det skulle vise seg at det fantes en løsning på problemet mitt, men den brakte med seg farlige konsekvenser jeg og mine kamerater ikke hadde forutsett.
Reiser over land og strand, ut på evig jakt
Spillinteresserte har det lett i våre dager. Hvis vi står fast i et spill kan vi enkelt google oss frem til en løsning og enkelt gå videre. På 90-tallet, da jeg vokste opp, var det ikke slik. Stod du fast møtte du gi opp eller finne en løsning. Alternativt kunne du spørre en venn som hadde det samme spillet om hjelp. Det fantes dog ett unntak, og det var spillblader. I disse fantes det gjerne artikler med juksekoder, hemmelige veier og andre triks man kunne utføre for å gjøre spillopplevelsen lettere.
Julian hadde nemlig fått tak i et slikt spillblad på utenlandsferie med foreldrene sine. Med i dette bladet var et hefte stappfull av juksekoder og programmeringsfeil man kunne utnytte. Det var her vi vant Missingno.
Missingno var både en velsignelse og en forbannelse for den første generasjonen Pokémon-trenere. Ved å utføre en kort og enkel sekvens handlinger kunne man møte på en merkelig Pokémon ved navn Missingno. utenfor Cinnabar Island. Ved å bekjempe denne kunne man mangedoble gjenstanden som befant seg på plass nummer seks i ryggsekken sin. Plutselig hadde vi hundrevis av Rare Candy, et spesielt godteri som kunne øke nivået til en enkelt Pokémon.
Plutselig var det en enkel sak å dytte våre lag opp til høyeste nivå, og Elite Four var blitt til barnemat. Prisen vi måtte betale var at koden i spillene våre ble skadet. Hadde du flaks var det ikke verre enn at spillgrafikken ble litt rotete på bestemte steder. Om du var spesielt uheldig kunne spillet plutselig finne på å slette all fremgang slik at du måtte starte på nytt. For min del slapp jeg unna med figurbilder som så ut som digital eggerøre.
Var det moro å kunne bekjempe Elite Four såpass enkelt? Absolutt, og det lot meg eksperimentere med mange forskjellige typer lagoppsett uten å være redd for at jeg kom til å tape. Samtidig var seirene bittersøte. Hver gang et nytt lag ble innlemmet i ligaens Hall of Fame var både navn og bilder stygge og skurrete. Det var som om de stygge bildene mobbet meg, og gned inn det faktum at jeg egentlig ikke hadde fortjent å vinne. Noe måtte gjøres.
En ny start
Løsningen var selvfølgelig å starte på nytt, uten å jukse. Endelig føltes seirene velfortjent. Endelig slapp jeg digital eggerøre da jeg endelig banket Elite Four. Endelig følte jeg meg som en ekte Pokémon-trener, for nå kunne jeg ta med meg erfaringen fra alle feilene jeg hadde gjort i første omgang.
Bulbasaur var selvsagt med meg, men jeg fikk selvsagt byttet til meg Squirtle og Charmander også, takket være en stor og gavmild vennekrets. Pokémon-interessen hadde vært der fra første øyeblikk jeg startet opp spillet, men det var først da jeg virkelig skjønte de intrikate detaljene i spillet at jeg virkelig ble hekta.
Pokémon-manien var stor, både hos meg selv og mine venner. Akkurat som de fleste andre på vår alder var vi de perfekte små konsumenter som slukte det aller meste som var knyttet til Game Freaks lommemonstre. Vi kjøpte samlekort, plastleker, flere spill og diverse annet nips som utelukkende var laget for å suge til seg ukepengene våre.
Det hele toppet seg da vi fikk vite at TV 2 skulle begynne å sende anime-serien basert på spillene. En hel TV-serie om Pokémon var for oss fullstendig uvirkelig, og selvfølgelig fulgte vi den slavisk fra begynnelsen av. Vi var likevel ikke forberedt på storeslemmen som fulgte i år 2000. Det skulle komme en Pokémon-film. På kino.
Akkurat hvordan vi fikk vite det husker jeg ikke, men vennegjengen og jeg ble fra oss av begeistring og opphisselse. Filmer basert på dataspill var, per da, enda ikke et utpreget fenomen, og det faktum at et spill vi var interessert i skulle få en filmversjon var for vår del ganske grensesprengende. Pokemon: The First Movie er absolutt ikke en fantastisk god film, men for oss gjorde det ingenting. Vi var tolv år gamle og skulle få se en kinofilm basert på noe vi syntes var kjempetøft. Kritisk tenking kunne ta seg en bolle.
Alltid noe nytt
Nå som jeg er eldre er nok ikke manien like påfallende som den var tidligere. Samlekortene ligger stuet inn i en perm på barnerommet og har ikke blitt rørt siden ungdomsskolen. Det var liksom ikke kult å like Pokémon lenger da jeg var tenåring. Likevel var det noe som lokket meg tilbake til igjen da jeg gikk på videregående, under en klassetur til London.
Jeg hadde hoppet glatt over Gold/Silver/Crystal-generasjonen, men hadde fortsatt fulgt med på utviklingen av spillserien opp gjennom årene. Da Emerald-versjonen ble lansert til Game Boy Advance grep jeg muligheten og vendte tilbake til Pokémon-universet. Foran meg lå en helt ny verden, med nye spilleregler, nye monstre å fange og nye trenere å kjempe mot.
Det er kanskje det som stadig trekker meg tilbake til Pokémon-spillene etter alle disse årene? Jeg vet at jeg går til et spill som klarer å blande nye og gamle elementer på en velbalansert og forseggjort måte. Kjernemekanikken og spillfølelsen er den samme som den alltid har vært, men det er alltid noe nytt å oppdage og lære, akkurat som da jeg spilte den røde versjonen for aller første gang.
LES OGSÅ: Tilbakeblikk på Pokémon Gold og Silver »
