Vær innstilt på å dø ofte
Nærkamp med fienden virker å være den delen av I am Alive som har fått minst oppmerksomhet i utviklingsperioden. Det kjennes klossete og til dels uferdig. Om du skal bruke kniven din, er machete-animasjonen så langsom at andre fiender fint rekker å komme bort til deg og hakke deg ned (pluss at det er den nøyaktig samme animasjonen hver gang).
Et realistisk poeng i spillet er at Adam ikke tåler særlig mye. Ett skudd fra en pistol bringer deg farlig nære døden, ett hagleskudd sender deg dit umiddelbart. Han tåler heller ikke mange stikk med macheten før det er game over.
Dette gjør at pulsen øker hver gang du ser eller hører en fiende, og kan derfor delvis forsvares, men klossetheten fører også til flere unødvendige dødsfall og mye frustrasjon. Når lagringssystemet samtidig er så nådeløst at det kun lagrer når du gjør fremgang i historien (og ikke når du plukker opp saker eller hjelper folk), kan frustrasjonen fort bli mye å håndtere.
Jeg savner muligheten til å snike meg forbi større grupper med fiender. Strengt tatt er muligheten der, men det er såpass dårlig lagt opp at det meget sjeldent funker, og de fiendene du snek deg forbi vil på et tidspunkt havne i veien for deg likevel – og da muligens også være en større trussel.
Det er heldigvis mulig å true folk med en tom pistol, men om du bare senker den et sekund, stormer de mot deg som om du aldri skulle ha hatt skytevåpenet. Hever du det igjen, stopper de like brått og løfter hendene. Dette virker igjen som latskap fra utviklers side.
Du bør derfor belage deg på å dø ofte. Spesielt i starten. Om du er som meg – perfeksjonist som helst ikke vil bruke verken rasjoner eller ammunisjon – vil det bli brukt mange «forsøk» og flere avsnitt må spillet om igjen. Om du spiller på normal vanskelighet får du tre «forsøk» for hver nye episode, men om du forsøker deg på overlevelsesmodusen, kan du bare glemme dette. På den høyeste vanskelighetsgraden er det også mindre mat og ammo å plukke opp, og du må hele tiden vurdere om du trenger rasjonene eller «forsøkene» mest.
Dette opplegget skapte definitivt en dødsangst hos meg. Det er virkelig «farlig» å dø i I Am Alive, for tanken på å måtte forsere enkelte stadier i spillet flere ganger var virkelig ikke fristende.
Unødvendig åpent spill
Ja, I am Alive er et «åpen verden»-spill, men ikke et veldig bra et. Du lærer fort at det ikke er verdt å utforske – ettersom det ofte ikke er noe som helst å plukke opp. Og en blir av og til sittende å tenke over hvorfor Ubisoft Shanghai gadd å lage en kjellerdel i et bygg – om det ikke skal være noe som helst der. Jeg endte opp med å sjekke alle kriker og kroker likevel, men ble like skuffet hver gang.
Mange av bygningene ser like ut og det er få sprakende farger og skarpe konturer. En kan med god samvittighet kalle grafikken livløs, for det er den virkelig, men det passer egentlig spillet veldig godt. Verden er praktisk talt livløs og det aller meste er dekket av tykke lag med støv. Lys- og skyggeeffektene er ikke veldig gode, og en kan diskutere om dette er latskap fra utviklernes side – eller om ett år ikke var nok for at sola klarer å sende strålene sine effektiv igjennom det dødelige støvlaget som naturlig vil ha omkranset atmosfæren vår. Grafikkfiltret gjør også at omgivelsene ser varme ut.
Adam selv ser møkkete og småskadd ut, med opprevne klær og sår oppover armene. De menneskene han møter har også synlige skader og det er tydelig at de også bare har hatt tilgang til de klærne de står og går i.
Skrekklige I Am Alive
Hva er egentlig skrekk? Er det monstre eller utenomjordiske? Eller er det kanskje redselen for å dø, eller for å havne i en tilstand hvor du skulle ønske du hadde dødd. Sivilisasjonen er ikke på bristepunktet – den har totalkollapset – og med det, etterlatt seg et sort hull av fortvilelse, desperasjon og død som fler og fler blir sugd inn i.
De følelsestyngede situasjonene blir av og til overskygget av personlighetenes manglende evne til å involvere seg (eller strengt talt, utviklernes valg å ikke inkludere muligheter til å samhandle med alle). Når du redder en kvinne fra sexslaveri hadde det vært fint å kunne si noe, eller få en slags reaksjon fra henne annet enn at hun sitter på gulvet med hendene for ørene.
I Am Alives største styrke er intensiviteten som kjører handlingen fremover i et høyt tempo. Handlingen i seg er avhengig av spillerens evne til å sette seg inn i spillet og virkelig forstå det som foregår i denne nedbrutte verdenen. Kan du se bort fra lydfeil og grafiske bummerter og ta inn over deg de triste skjebnene til menneskene du møter på veien?
Konklusjon
I Am Alive serverer deg menneskeskjebner og situasjoner som vil få deg til instinktivt å bite tennene sammen og ønske at du kunne gjort mer, hjulpet flere og samhandlet mer. Jeg trivdes utrolig godt i denne post-apokalyptiske byen og ble så glad i spillet at jeg savnet dybde og en enda større verden og flere timer spilletid. Jeg ønsket meg mer av alt.
Det er et utfordrende plattformspill med noen originale aspekter. Spillet er ikke revolusjonerende og enkelte steder virker det upolert og kanskje til og med litt halvhjerta fra utviklerens side. Men idéen er veldig god og du blir introdusert for et univers som besitter utallige muligheter. Synd I am Alive ikke fikk være større.
I am Alive er absolutt verdt et kjøp for fans av postapokalyptiske- og plattformspill. Jeg vil så gjerne elske dette spillet, og etter å ha brukt 8-10 timer på første gjennomspilling begynte jeg umiddelbart på nytt med høyeste vanskelighetsgrad.
Plattformspill som Uncharted og Assassin’s Creed er veldig i vinden om dagen og med tanke på I Am Alives åpne slutt er det ikke et skudd i blinde å tro på en oppfølger.
Spillet selges gjennom PlayStation Network og Xbox Live Marketplace (testet).
