Diablo 2: Resurrected bringer oss tilbake til en tid da spill var noe enklere, noe mer brutale, og med litt færre snarveier som gjør livet bedre for spilleren. Men det er også en tid hvor nettopp spilleren står i sentrum, fri fra overdøvende lys, farger og ting som skjer på skjermen. Og det er sistnevnte som gjør møtet med Diablo 2 – nå i en aldeles vakker nyutgave – så herlig.
En oase i mørket
Status for Activision Blizzard
Sensommeren og høsten 2021 har selskapet bak Diablo II: Resurrected – Activision Blizzard – fått flere søksmål og alvorlige anklager mot seg.
Blant annet har de blitt saksøkt av staten California på bakgrunn av alvorlige anklager som for det meste omhandler seksuell trakassering og grov forskjellsbehandling spesielt av selskapets kvinnelige arbeidere på flere nivåer.
Det ville føltes unaturlig å ikke i hvert fall kommentere dette akkurat nå, selv om denne anmeldelsen først og fremst er en vurdering av selve spillet.
Utviklerne i understudioet Vicarious Visions selv har bedt spillere «gjøre det de føler er riktig» når man vurderer kjøp av spillet i lys av den pågående situasjonen – det stiller vi også oss bak.
Det som er så morsomt med Diablo 2 er hvor enkelt alt fremstår. Du velger deg en figur og befinner deg umiddelbart i «Rogue Encampment», det første hub-området – samlingsstedet – for deg og de andre menneskelige figurene i spillet. Som et tilfluktssted i en ellers mørk og skremmende verden lar det deg gjøre alt du trenger mellom utfluktene – selge og kjøpe våpen, prate med oppdragsgiverne, og organisere utstyret ditt.
Den melankolske musikken og det for det meste flotte stemmeskuespillet gjør mye for å heve opplevelsen. Enda bedre blir det av at det er flere slike hub-områder i spillet, og hver og en byr på nye figurer og problemer – og til og med natt-og-dag-sykluser (i gjeldende områder)!
Men det er selvfølgelig utenfor campen at ting skjer. For en som ikke er veldig kjent med Diablo-serien fra før, var det veldig spesielt å komme inn i et kampsystem og en spillestil som skiller seg ganske markant fra det man er vant med. Å slåss er ikke i begynnelsen mer komplisert enn å holde inne en knapp for å angripe, og fiendene dør for det meste umiddelbart. Det virket litt for enkelt de første fem minuttene, men snart ble jeg hektet.
Det fungerer faktisk utrolig bra når hordene kommer mot deg, og det kjennes virkelig ut som at man er en helt som er kommet for å redde verden når alt som trengs er ett eneste slag. Dette endrer seg naturligvis med tiden; kanskje har noen fiender skjold å beskytte seg med, kanskje har de mye mer liv etter hvert, eller kanskje kaster de forbannelser som svekker kreftene dine. Uansett grunn fungerer dette enkle kampsystemet – som likevel blir mer komplisert ved bruk av lærte evner, forskjellige våpen og taktikker – utrolig bra.
En fantastisk forbedring – men ikke alt var bedre før
Diablo 2: Resurrected er som å komme tilbake til en gyllen spillalder hvor spilleren ble tatt ordentlig på alvor, hvor man må finne veien selv, og hvor lite blir eksplisitt forklart. Det er rett og slett gøy å utforske, spesielt når det hele er så utrolig vakkert å se på. Og det er her kjernen i denne forbedringen gjør seg gjeldende. For der selve spillet er nokså uendret, er bildet fått en overhaling som ikke er til å kjenne igjen. Diablo 2: Resurrected ser nemlig penere ut enn Diablo 3 (selv om det skal nevnes at jeg liker denne realistiske stilen mye mer enn Diablo 3s stilistiske grafikk) med tanke på hvor detaljert og skarpt hele verden er blitt.
Tøy beveger seg når man løper rundt, flammer blafrer som aldri før, sverd skinner og refleksjoner viser seg i vannpytter. Mange andre isometriske rollespill har samme stil, men Diablo 2: Resurrected er kanskje det peneste av dem. Enda kulere blir det av at man kan gå tilbake til den gamle grafikkstilen ved et knappetrykk, og da går det opp for en nøyaktig hvor mye ting har endret seg.
Likevel er det tydelig at ikke alt var bedre før. For selv om det er mye fra gamle dager som bidrar til å gjøre Diablo 2: Resurrected nostalgisk, mørkt og seriøst, er det flere aspekter som veldig greit kunne fått overhalinger.
Spesielt gjelder dette organisering av reisesekken, som er alt for liten til å funke optimalt. Den rommer rett og slett for lite, og medfører nokså hyppige reiser tilbake til campen hvis man vil få med seg det meste av skattene man finner. Samtidig er trylledrikk-organiseringen ugunstig, ettersom man må organisere alt manuelt, og ingenting fylles på automatisk. Derfor må du nesten alltid legge til nye drikker etter hvert som du bruker opp dine gamle, og når man løper rundt i huler eller gamle mørke templer og venter fiender rundt hvert eneste hjørne, er det litt kjipt å måtte bruke så mye tid på dette.
I tillegg er det nok litt for brutalt å dø i dette spillet. Du mister nemlig alle pengene dine, all rustning og alle våpen du bruker hvis du skulle miste livet. Hvis du i tillegg har dødd et sted langt utenfor en portal eller glemt å åpne en by-portal for rask ferd, blir ting fort utrolig kjipt. At Diablo 2 er så hardcore er litt morsomt, og krever desto mer forberedning av spilleren, men dette aspektet er litt i drøyeste laget. Til slutt hadde det vært helt greit hvis stamina-baren hadde forsvunnet, for å tukle med den når man går og når man jogger bare for å kunne fortsette å jogge er, igjen, litt kjedelig.
Konklusjon
Diablo 2: Resurrected har fanget meg som få andre spill i år, mye på grunn av hvor detaljert og vellaget spillet fremstår, og hvor seriøst det tar spilleren. Kampsystemet fungerer fortsatt i 2021 selv om angrepene ikke er så flashy eller bevegelse så kjappe som i Diablo 3 – faktisk er det derfor jeg liker det så godt.
Gjensynet med et litt mer jordnært fantasy-rollespill er rett og slett virkelig gøy. Joda, det finnes ting her som burde blitt rettet på, blant annet den lille ryggsekken og måten gjenstander organiseres på. Men dette blir et sidesprang i en ellers fantastisk god opplevelse som viser hvor frempå Diablo 2 var i år 2000, og som med bare et nytt lag maling skaper en opplevelse som kan nytes nesten helt like godt som for over 20 år siden.
