Skribenter prøver spill de ikke liker

Jeg er veldig glad i å bygge virtuelle nasjoner og imperier. Få spill hekter meg like mye som Civilization-aktige imperiebyggespill, enten de foregår her på jorden, på fremmede kloder, i magiske dimensjoner eller rett og slett blant stjernene. Med favorittspill som Master of Orion II og Space Empires IV er det kanskje ikke så rart at redaktøren min trodde jeg var rett mann for å teste det norske romstrategispillet AD2460 – et nettleserbasert MMO-spill der spillerne kjemper om makten i verdensrommet.

Jeg var imidlertid ikke helt enig. Jeg har ikke mange typer spill jeg IKKE liker, men nettleserbaserte MMO-spill? De har jeg ikke mye sansen for, skal jeg være helt ærlig.

Den erfaringen jeg har med sjangeren tilsier at de fleste slike spill er grunne og bygd opp rundt ganske enkle mekanismer hvor strategi og taktikk betyr mindre enn hvor ofte man har anledning til å logge på. Disse spillene handler etter min erfaring oftest om å få ulike tall til å klatre, samtidig som de stadig gjør det de kan for å få de samme tallene til å falle igjen. Så må man investere stadig mer tid – eller, grøss og gru, penger – for å fortsette veksten man ønsker.

Men så var det dette med fordommer, da. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har noen av dem. Og at noen av meningene mine om nettleserbaserte MMO-spill kan nok ha godt av et møte med virkeligheten anno 2015, for å se om de tåler dagens lys. Greit, Tor-Steinar. Du vinner – jeg skal teste dette spillet.

Putnepule? Nei takk

Jeg registrerte meg for omtrent to uker siden. Spillet ga meg kontroll over en planet som het Putnepule, noe jeg syntes var litt morsomt, men ikke akkurat et navn jeg ønsket at folk skulle tro jeg hadde valgt selv. Jeg prøvde å endre navnet til Putnefrak, for å sensurere det litt og samtidig sette inn en passende referanse, men da ble den bare hetende PutneFRAK. Enten var det en bug, eller så sliter spillet litt med store og små bokstaver. Jeg ga opp, og hentet frem det navnet fra hovedplaneten i mitt forrige Master of Orion II-spill i stedet.

AD2460 sin opplæringsdel er en vegg av tekst, men den fungerer for så vidt greit. Jeg leste det jeg følte virket viktigst, og sparte resten til senere. Til å begynne med hadde jeg ikke de helt store mulighetene i spillet uansett, og de grunnleggende tingene sa seg i stor grad selv. I tillegg har spillet oppdrag man kan følge, og de første av disse introduserer spillmekanismene på en grei måte. Jeg antok uansett at utviklerne ville ha meg til å spille videre, og derfor ikke gjorde det mulig å krasje totalt helt i starten. Så jeg surret i vei uten å ta det hele så veldig seriøst, og lærte mens jeg spilte. Den tilnærmingen fungerte greit.

Selve spillet ser ved første øyekast ut som en enklere utgave av Master of Orion II. Man starter med en hjemplanet, som man gradvis utvikler til å bli stor og mektig. Samtidig bygger man kolonier for å få tilgang på flere ressurser, driver forskning for å få nye egenskaper og forbedringer, bygger skip for å forsvare og angripe og så videre. Akkurat slik som vi er vant med i romstrategispill.

Lange ventetider

Jeg oppdaget raskt at tid fortsatt er et viktig element av denne typen nettspill. Alt du gjør i spillet tar tid – ekte tid – og når det gjelder bygging av fasiliteter, forskning og den typen ting er det ikke mulig å legge inn noen ordrekø. Dermed må du stadig logge på for å sikre at hjulene snurrer. Ikke bare det, men enkelte ting tar veldig lang tid. Gjerne over ett døgn. For meg, som er vant med at selv de største prosjektene ikke tar mer enn tjue-tretti turer i et vanlig romstrategispill, var dette en litt vond pille å svelge.

Et beslektet element jeg ikke var særlig begeistret for var ressursinnsamlingen fra koloniene dine. Du må nemlig manuelt frakte ressursene hjem til kloden din, og det gjøres ved å sende frakteskip. Problemet er at det ikke tar lang tid før koloniene er «fulle», og slutter å produsere. Skal du maksimere produksjonen må du med andre ord stadig logge deg på for å trykke på «send ressurser»-knappen – gjerne et par ganger, med fem minutters mellomrom – for å tømme dem for ressurser og dermed sikre at de fortsetter å jobbe i de kommende timene. Å ha kolonier som ikke produserer gir deg absolutt ingen ting.

På tross av dette synes jeg det var artig å holde på med AD2460. Jeg ble revet med i jaget på å få tallene mine til å stige, og selv om jeg stadig måtte logge på for å sikre at hjulene gikk rundt var ikke tidsbruken alt for stor. Det virket også som valgene mine hadde litt å si, og etter hvert fikk jeg såpass oversikt at jeg kunne sette meg klare mål å jobbe mot. Når man først venner seg til tidsaspektet er det egentlig litt greit å la spillet surre og gå i bakgrunnen, mens man holder på med andre og, kremt, mer fornuftige ting.

Artige oppdrag

Et av spillsystemene jeg setter pris på er oppdragene. Du får en lang rekke oppdrag som kan løses, ved hjelp av diplomati, kamp, speiding, spionering og så videre. Det er riktignok bare kampoppdragene som er genuint interessante i seg selv – jeg synes faktisk dette spillet har et ganske greit kampsystem, hvor du setter opp strategi og flåtesammensetning på forhånd og så ser hvordan det går i praksis. Men alle oppdragene er med på å gi spillet et visst driv.

I tillegg er de med på å føre deg videre, siden det stilles stadig høyere krav til hva du må ha for å kunne aktivere de mer avanserte oppdragene. Det aspektet av oppdragene jeg ikke liker like godt er tilfeldighetene. Noen ganger bestemmer spillet at du har feilet et oppdrag, og da må du prøve på nytt. Det er greit å gjøre oppdrag på nytt i et spill der du faktisk selv er ansvarlig for det som skjer, men ikke like gøy når din involvering under et oppdrag kun består av å vente. Enkelte ganger får man valg på forhånd som kan gi for eksempel 10% høyere sjanse for suksess, men jeg vet ikke hvor stor sjansen er i utgangspunktet og det er slett ingen garanti for å lykkes.

Ikke «free to play»

AD2460 er ikke et gratisspill. Det benytter seg ikke av mikrotransaksjoner, og du kan ikke kjøpe deg til fordeler i spillet. Det er bra. På dette området ble jeg absolutt positivt overrasket. Jeg har fått med meg såpass at utviklerstudioet bak spillet har et godt rykte etter mange år med Manager League, men en liten del av meg hadde likevel fryktet et kynisk, manipulerende spill fullt av «pay to win»-elementer som stadig fristet meg til å investere penger. Det er altså ikke AD2460.

I stedet er det et abonnementsbasert spill, med en gratis prøveperiode på femten dager før du må punge ut for å fortsette. Jeg har ikke de samme motforestillingene mot abonnementsbaserte spill som jeg har mot såkalte gratisspill, men det betyr ikke at jeg er spesielt glad i dem. Spesielt ikke når tid blir en genuin ressurs i spillet, slik som det er her. I et spill som jeg hadde kjøpt med en engangssum ville det ikke vært så irriterende å miste en dag med produksjon fordi jeg glemte å logge på, men når tid faktisk ér penger blir det langt mer ergerlig.

I prøveperioden ble jeg slått ut av sykdom, som varte over mange, smertefulle dager. AD2460 ble stadig glemt eller nedprioritert, og jeg fikk en lang periode der ressurser og tid ble kastet bort enten fordi jeg ikke orket å tenke på å spille noe som helst eller fordi jeg rett og slett glemte det. Irriterende, og det illustrerer egentlig hvorfor jeg ikke er så begeistret for denne typen spill. Et normalt en- eller flerspillerspill vil kunne vente, og et tradisjonelt MMO-spill vil i det minste ikke straffe meg for å være syk en periode. Det er spill jeg kan spille på mine egne premisser.

Ble litt hektet

Jeg skal uansett ærlig innrømme at AD2460 hektet meg litt, og at det er bedre enn jeg hadde sett for meg da jeg startet. Men nå som prøveperioden er ferdig, tviler jeg på at jeg vil fortsette å spille. På en måte er det litt vemodig. Jeg føler jeg har bygd opp et godt startpunkt, og det har vært trivelig å stikke innom koloniene mine ved jevne mellomrom. Samtidig føler jeg at mange av spillets elementer har blitt veldig rutinepreget etter hvert som jeg har brukt tid med dem. Mye av tiden har gått på å gjøre de samme tingene om og om igjen, med det eneste resultatet at de ulike tallene mine har klatret langsomt oppover. Sånn sett tror jeg noen av fordommene mine stemte.

Nå skal det sies at jeg aldri ble involvert i noen store kriger eller allianser med andre spillere, og at jeg derfor har gått glipp av mye av det som faktisk gjør dette spillet interessant for folk. Jeg kom faktisk aldri i kontakt med noen andre mennesker i det hele tatt.

Grunnen er enkel. I starten var det kun meg og én annen person i min lille «bit» av universet. Jeg holdt et mistenksomt øye på ham, men etter hvert viste det seg at han etter alt å dømme hadde blitt lei og sluttet å spille. Etter hvert dukket det opp nye konkurrenter, men jeg kom aldri i kontakt med dem heller. Spillet er dessuten laget slik at man ikke kan angripe eller bli angrepet i den første tiden man spiller, noe jeg selvfølgelig er glad for. Å bli utslettet på dag tre hadde raskt stoppet all interessen jeg hadde for å fortsette.

I løpet av prøveperioden kom jeg altså aldri så langt at jeg ble stor nok til å involvere meg i politikk med andre spillere. Det var nok delvis på grunn av at jeg enkelte dager glemte å spille, og kanskje heller ikke spilte så effektivt som jeg kunne. Men det var også på grunn av at ting rett og slett tok veldig lang tid. Eller kanskje det er intensjonen at kun de spillerne som mener alvor – altså er villige til å betale – blir involvert i politikk og krigføring. Jeg vet ikke. Det betyr i alle fall at jeg mangler den erfaringen, og heller ikke har noe grunnlag for å vite om den ville gjort spillet verd å satse mer på.

Men jeg vet jo at jeg må ta farvel med riket mitt på ett eller annet tidspunkt uansett, siden det kun eksisterer så lenge jeg betaler. Da er det strengt tatt like greit å gjøre det før jeg har investert massevis av penger i det, og kanskje til og med blitt noen som andre spillere stoler på at er der. Nå har jeg jo ikke noe å tape på å slutte, annet enn et gryende imperium. Dette er neppe det utviklerne ønsker å høre, men hadde de solgt AD2460 som et produkt og ikke en vedvarende tjeneste, så hadde jeg antakeligvis kjøpt det etter at prøveperioden var ferdig. Om prisen var rimelig, vel å merke. Jeg kunne gjerne betalt en hundrelapp eller noe for dette spillet, om det betydde at jeg fikk holde på så lenge jeg ville. Men en hundrelapp gir meg bare litt over tre måneders spilletid, og det synes jeg er for drøyt.

Så nå er det slutt, og om ti dager vil utviklerne slette alle tegn på at jeg og folket mitt noensinne har eksistert i spillets univers.

Fikk du med deg Jens Eriks første møte med ett av verdens største spill?
Han hadde aldri spilt World of Warcraft før »