For første gang i vår personlige liste-historie oppgir ikke de tre mest aktive skribentene 15 ulike favoritter fra året som gikk. Både Joachim og jeg har Dragon Age: Origins på topp. Det er historisk, dere! Likevel understreker vel listene også i år at vi er ganske så forskjellige når det gjelder hva vi liker aller best å spille, noe som bare er en styrke for Gamer.no.
Vi har imidlertid noen lister igjen før vi er helt ferdig. Vår globetrotter med falsk trønderbart og en konstant trang til å gå med skinnvest er neste. Unge og rappkjefta Lasse Lervik.
Lasses favoritter:
1. Borderlands (PC, PS3 og Xbox 360)
Som en gigafan av Diablo-spillene og postapokalypse var det å få dette spillet i hendene som om han der oppe beviste sin eksistens for meg. I et firkløver er nok dette en av de beste spillopplevelsene jeg har hatt på mange år, og jeg ser frem til å melke nye timer ut av denne godbiten i tiden som kommer. Gjerne i form av spennende reiser til søtsaker som zombieøya til Dr Ned. Konseptet er veldig simpelt, men det skorter ikke på utførelsen. Tanketom nedplaffing av stygge beist med kule navn, herlig lettbent humor, nydelig tegneserieaktig grafikk og enkle rollespillelementer å pludre med slår aldri feil, og dette er sannsynligvis det nærmeste vi kommer Blizzards djevelslakteepos før 2011 – fylt med mer sjarm enn de spillene noen gang har hatt. Gi meg mer!
2. Football Manager 2010 (PC/Mac)
Jeg har vært altfor glad i å drømme bort hundretalls timer i manager-spill tidligere, og når det beste spillet innenfor sjangeren plutselig kommer med et brak så blir det trøbbel. Det er et mirakel at Lervik-familien engang får julegaver, for dette er fotballheroin rett i tinningen. Det er stor fare for at mye av romjula og desto mer av nyåret tilbringes i en digital joggedress på en fiktiv sidelinje, hvor jeg sjonglerer alle de dyrebare kjøpene jeg har greid å melke ut av cyberpungen. Og man skal i hvert fall ikke se bort ifra at det blir noe banning, for er det noe disse spillene gjør godt så er det å finne fanden i meg. På en fin måte. Gi meg årlige oppdateringer av databasen og ymse småsnacks til dette spillet, så kan jeg dø lykkelig.
Jeg hadde egentlig ikke hatt noen særlig befatning med hockeyspill før min kjære kollega Mikael vartet opp med noen heftige økter en gang i fjor sommer, men siden den gang har jeg vært solgt. Selv sporten, som jeg i lange tider hadde oppfattet som en rimelig kjedelig greie, har fått en ny gnist etter at jeg fikk satt hendene i disse spillene. Blant sportssimulatorene har det kommet en ny konge, og NHL 10 er det desidert beste sportsspillet jeg har hygget meg med. Flyten er nydelig, kontrollene er herlige og taktile, grafikken er upåklagelig og kommentatorene er sannsynligvis de beste i noe sportsspill. Som tidligere FIFA-nerd har jeg ikke rørt sisteutgaven siden den ble utgitt, og grunnen burde være pinlig åpenbar.
4. Batman: Arkham Asylum (Xbox 360, PS3 og PC)
Jeg og flaggermusa er gode kompiser, men du verden hvor skeptisk jeg var da jeg hørte om atter en spillmatisering. Da lovordene plutselig begynte å hagle inn ble nysgjerrigheten min likevel pirret, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde et halvskeptisk innkjøp. Dette spillet er simpelthen fantastisk. Jeg ble hodestups forelsket i den dystre atmosfæren fra første sekund, og da det viste seg at noen nydelige lydkulisser og det som sannsynligvis er årets beste kontrollsystem også befant seg i denne lille godsaken, var jeg solgt. Jeg er en stor fan av spill som greier å finne et konsept og polere det til det ytterste uten allverdens fiksfakserier og krimskrams, og Arkham Asylum er inkarnasjonen av et slikt tankesett. Bedre superheltspill får vi neppe se på en stund.
5. Call of Duty: Modern Warfare 2 (Xbox 360, PS3 og PC)
Det er nok rollespilleren i meg det appelleres til her, for flerspillerdelen gjør meg til et tvangstankemonster. Nye utfordringer skal mestres, emblemer skal høstes og hodeskaller skal eksplodere i nydelig konfetti. At det ligger et supersolid spill i bakgrunnen glemmer man nesten, og det tyder vel på at Infinity Ward har lyktes. Når det blir kjipt å pløye ned intetanende geekz på nettet er det annet finne på, for også Spec-Ops-delen er en aldri så liten godbit. Det er i grunn få spill som lar deg bombardere terrorister side om side med en kompis med et så stort glis om munnen. Jeg er ingen superfan av skytespill generelt, men Modern Warfare 2 (i likhet med forgjengeren) greier å finne den tretten år gamle Counter Strike-luringen i meg og friste ham med tidenes lekreste gulrot. Det fortjener en plass på topplista.
Tor Egils favoritter:
1. Dragon Age: Origins (Xbox 360, PS3, PC og Mac)
Jeg har ikke sett klassisk fantasy blitt presentert på en så godt gjennomført, profesjonell og blankpolert måte siden Ringenes Herre-filmene. Dette spillet renner over av supre elementer og en fantastisk historie. Det byr på knallharde utfordringer og underholdning av så ekstremt god kvalitet at det knapt finnes ord. Dragon Age: Origins er nok et spill beregnet først og fremst på rollespillfans, siden Bioware har økt vanskelighetsgraden fra deres andre storspill, men dette spillet er så godt laget og historien blir fortalt på en så fantastisk måte at jeg tror det kan skape en rollespillentusiast ut av nesten hvem som helst. Spillet er også stappfullt av minneverdige personligheter og godt presenterte moralske dilemmaer. Det følger ikke den tradisjonelle oppskriften ved å belønne gode og onde handlinger på forskjellige måter, men lar det i stedet spilleren stå mye friere når han må ta sine viktige moralske valg. Dragon Age følger likevel en helt tradisjonell fantasyoppskrift, og det eneste som hindrer spillet fra å være et av de beste noensinne er en mangel på å ta opp dypere temaer og være enda mer vågalt og aktuelt.
Dette er et rått, brutalt og nådeløst rollespill fra første sverdhugg til det siste. Det lar sine spillere boltre seg fritt på ei stor øy full av monstre, feller og vanvittig krevende prøvelser. Risen kaster deg inn i en kanonsterk virvelvind før det griper tak i deg med kjempestore never og fillerister deg til du knapt kan huske ditt eget navn. Hvis du fortsatt står på beina etter disse prøvelsene vil du elske spillet og huske det for alltid. Med sin spesielle humor og høye spillerkrav er det klart at Pianha Bytes ikke har mistet noen av sine evner når de laget Risen, men i stedet kun blitt bedre. Dette spillet passer midt i blinken for alle som elsker vanskelige rollespill. Der Risen nok har en noe svakere historie og litt mindre minneverdige karakterer enn andre topprollespill, kan få om noen måle seg med dets utspekulerte fiender, huler fulle av feller og nådeløse kamp for overlevelse.
Med en fargesprakende verden fremstilt gjennom strålende vakker grafikk. Med et tradisjonelt, velkjent og velutviklet rollespillsystem. Med spennende flygende kamp mellom spillere og med nok innhold og dybde til å få deg til å ville fordype deg i lange perioder, representerer Aion et av de beste og mest profesjonelle massive onlinespillene som har blitt utgitt de senere årene. Det meste tar mye tid i Aion, men i lengden er det definitivt verdt det. Spillet byr på svært gode muligheter for meningsfullt samarbeid mellom spillere og krevende og actionfylte konflikter med andre. Alle spillerne får sine egne vinger og kan i et område som kalles The Abyss spre disse og sveve ut i en endeløs kamp mot fiendtlige spillere og mektige demoner. Aion står ikke for mange nyvinninger, men viderefører vante massive onlinespillelementer på en svært god og underholdende måte. Det er et stort spill og kan gi masse underholdning i lange perioder få andre kan matche.
Darkfall er nok en overraskende kandidat for mange på en slik liste. Etter en svært lang utvikling av et veldig lite selskap er det ingen tvil om at spillets grafikk og animasjoner ser kraftig foreldet ut. Spillet har også et utrolig tungvint brukergrensesnitt og er fullt av ikoner av nær amatørmessig kvalitet. Til tross for slike svakheter er likevel Darkfall Online et tvers gjennom genialt spill. Aldri før har et spill klart å skape en slik grad av innlevelse hos meg som dette. I Darkfalls fullstendig nådeløse verden må du være klar for å bli dengt når som helst og hvor som helst, og få alt du har på deg stålet på flekken. På grunn av dette må du benytte samtlige sanser og være årvåken som få for å overleve i spillverdenens kanskje mest brutale univers. Darkfall er et lite massivt onlinespill skapt av noen få personer som har hatt klokketro på sine egne ideer. Dette skal de ha uendelig mye ros for, fordi de har skapt ei deilig sandkasse for den harde kjerne av massive onlinespill.
5. Sherlock Holmes vs. Jack the Ripper (PC)
Det krever et spesielt talent for å blande fantasi med virkelighet på en troverdig og underholdende mate. Dette talentet finnes det ikke tvil om at utviklerne av besitter så det holder. Spillet benytter seg av tonnevis av detaljer og fakta fra virkeligheten, og bringer den mystiske og grusomme Jack the Ripper til live ved hjelp av disse i et spill hvor du må stoppe hans morderiske tokt ved å spille mesterdetektiven Sherlock Holmes. Eventyrspillet har ikke bare en veldig god og troverdig historie, men også haugevis av gode gåter. Mange av disse blir fremstilt på nyskapende måter og de får deg til å føle deg som en virkelig etterforsker. Spillet er smart, det er utfordrende, det er underholdende og det er spennende. Det er kort og godt et knallbra eventyrspill som kan underholde de fleste som tåler å vasse i blod og etterforske bestialske drap på falne kvinner.
Thomas Owrens favoritter:
1. Dragon Age: Origins (PC, Mac, PS3 og Xbox 360)
Jeg innrømmer det gjerne: Jeg spiller alltid Bioware-spill på laveste vanskelighetsgrad. For meg er det eventyrene som står i sentrum i kanadiernes spillkatalog, og jeg anser det som ukultivert å stykke dem opp med en masse "Game Over"-skjermer. At jeg sikkert har gått glipp av en del kamptaktiske nyanser på min tilbakelente ferd gjennom Dragon Age: Origins er meg revnende likegyldig. Det jeg har fått er årets soleklart mest engasjerende eventyr, proppfullt av det som Bioware er så å si alene i spillbransjen om å mestre: Varme.
2. Assassin's Creed 2 (Xbox 360, PC og PS3)
Spillere er en bortskjemt rase. Etter at sjangere utenfor rollespillet oppdaget konseptet erfaringspoeng har vi lært oss til å kreve belønning for hver minste ting vi foretar oss i et spill. Assassin's Creed glemte dette, og resultatet var at vi begynte å legge merke til at spillet var hva de aller fleste spill faktisk er: repeterende. I oppfølgeren er et meningsfullt oppgraderingssystem på plass, og sammen med den storartede parkouren gjennom renessansens Italia var det akkurat det som skulle til for å gjøre Assassin's Creed II til årets mest vanedannende opplevelse.
3. Batman: Arkham Asylum (Xbox 360, PS3 og PC)
En viss sunn skepsis skal man ha til spill basert på figurer fra andre medier, og da ryktene begynte å gå om at det siste Batman-spillet virkelig hadde noe for seg tok jeg det med en klype salt. Det var det ingen grunn til, for Arkham Asylum treffer vinkelen så det synger. Det kan godt betegnes som snikespillet for folk som ikke liker snikespill, og det oser kjærlighet til kildematerialet ut av alle porer. Spillet er kanskje litt i overkant ivrig etter å tilgi knappemosing, men neveslagsmål er uansett kun siste utvei i Gothams galehus.
Det må være Shadow of the Colossus' fortjeneste at melankolien er på stadig frammarsj i spillbransjen. Det foreløpige siste skuddet på stammen, Lucidity, kan riktignok ikke sammenlignes med Uedas mesterverk, men jeg falt likevel pladask for denne snåle blandingen av Lemmings og Tetris om en liten pike som drømmer seg bort fra en kjip virkelighet. I motsetning til de fleste todimensjonale plattformspill handler det ikke her om å pugge løypa til man får med seg alle hemmelighetene; man må improvisere og noen ganger være oppfinnsom for å få søvngjengeren Sofi trygt frem.
Jeg har hatt noen års FIFA-pause, og da årets versjon kom i hus var det som å gjenoppta kontakten med en gammel venn, og oppdage at han har blitt både reflektert og dannet siden sist. De som har fulgt seriens evolusjon blir kanskje ikke fullt så overrasket over hvor mye det faktisk føles som fotball, men for meg har det vært et av årets høydepunkter. Jeg får fremdeles lyst til å pælme kontrollen veggimellom av og til, men spillets udiskutable kvalitet bekreftes hver gang jeg får en uimotståelig trang til å innlede samtaler med "du skulle sett hva som hendte meg på FIFA i dag".
Konklusjon
Det var det, folkens. Spillåret 2009 er snart over, og vi er på vei inn i et nytt tiår. De siste årene har vært preget av sterke titler og 2009 var intet unntak i så måte. Det var året da BioWare nok en gang tok over rollespilltronen, da Batman ble en ekte spillhelt og da Modern Warfare 2 skapte et hysteri underholdningsindustrien ikke har sett maken til tidligere.
Spillbransjen har også blitt preget av de vanskelige økonomiske tidene, og en mengde spill har blitt kansellert. Det blir spennende å se hvordan mindre team og færre spill vil prege årene som kommer. Vil fokuset på innovasjon og kvalitet øke, eller vil vi kun se spill som er laget for å selge i store volum? Du leser om utviklingen på Gamer.no, og vi skal som vanlig farte rundt i de fire verdenshjørner for å gi deg det aller siste av informasjon og inntrykk om kommende spill.
På nyåret skal vi også kåre de 50 beste spillene fra de ti siste årene, så følg med. I mellomtiden ønsker vi alle våre trofaste lesere en fortsatt god jul, og et herlig nytt år!
