Det er vel ingen tvil om hvilke spill som ble de store vinnerne i år. Dragon Age: Origins, Assassin's Creed 2 og Batman: Arkham Asylum trollbandt mange av oss, supplert av flerspillerdiamantene Borderlands og Call of Duty: Modern Warfare 2. Denne kåringen reflekterer imidlertid ikke alle som skriver for Gamer.no, derfor er det nok en gang en glede å presentere de personlig topp 5-listene fra 2009.
Som i fjor er det vår representant helt i vest som åpner moroa. Øystein Furevik.
Øysteins favoritter:
1. Tales of Vesperia (Xbox 360 og PS3)
Dette spelet slo meg midt i mellomgolvet for å seie det enkelt. Eg har lenge vore svak for denne serien, og eg tykkjer det blir alt for mykje keisam realisme i dei fleste spel. At Namco difor leverer den herlege Anime-stilen eg held så kjær, varmar difor godt i desse brungrå tidene. Dette er derimot langt frå den einaste grunnen til at dette er min største favoritt i år. Sjølv om grafikken er vakker, og spelet har den så langt beste iterasjonen av kampsystemet i Tales-serien, er det historia og persongalleriet som verkeleg smelta hjartet mitt. Det er lenge sidan eg har sett eit så gjennomført ensemble av forskjellige personar som held saman gjennom harde tider, og samtidig presterer å krydre kvardagen med eit smil. Dette spelet har det mange andre japanske rollespel har mangla denne generasjonen. Den har dei sterke personane som er meir enn ein flott fasade. Tales of Vesperia har hjarte og sjel, og det er mykje av grunnen til at konstant vurderer å runde det på ny.
2. Assassin's Creed 2 (Xbox 360)
Som eg sa i mi vurdering av dette spelet, gjer Ubisoft det til ein kunst å lære av sine feil. Assassin's Creed II er alt det forgjengaren ikkje var. Det er eit fantastisk eventyr som som verkeleg gir deg alle dei verktya du treng for å vere ein leigemordar i Italia på Leonardo Da Vinci si tid. Spelet byr på ein enorm variasjon både i oppdraga og i kampsystemet. Eg fekk aldri kjensla av å gjere det same om igjen, og progresjonen var perfekt. Vår helt Ezio har i tillegg ei rekke nye duppedittar som Altaïr aldri fekk bryne seg på. Ein stor favoritt for min del er røykbombene du kan bruke for å skape kaos midt i ein kamp. Det er noko heilt spesielt ved å vippe alle soldatane av pinnen, før du gir dei nådestøtet med ein skjult kniv.
Dette er ei av dei skjulte perlene som eg er stygt redd alt for få vil få med seg. Det er eit koreansk rollespel som hentar veldig mykje inspirasjon frå dei japanske rollespela, men samtidig let seg inspirere minst like mykje av massive onlinespel. Vi får ta del i ei interessant historie som først og fremst gir oss ein god grunn til å leggje ut på monsterjakt. Kampsystemet i spelet er noko heilt spesielt, og sjølv om det byrjar sakte, byggjer det seg raskt opp, og introduserer kontinuerleg nye element. Ved sidan av kampsystemet er verda i Magnacarta 2 ein stor suksess. Den blir brakt til live på ein måte som inviterer deg inn med opne armar, og eit smart postsystem sørgjer for at du heile tida får kjensla av å vere ein del av noko større enn berre det som skjer rundt hovudpersonane. Om du likar klassiske konsollrollespel, bør du definitivt gje dette spelet ein sjanse.
4. Borderlands (Xbox 360, PS3 og PC)
Eg har gleda meg til Borderlands sidan Leipzig Games Convention i 2008. Allereie då blei eg forelska i korleis spelet var bygd opp, og lovnaden om ein halv million våpen gav med ein fuktig munn. Etter det har spelet gått gjennom ein solid plastisk kirurgi, før vi no har enda opp med ein av mine store favorittar i år. La oss ha det heilt klart, dette er ikkje eit spel du bør spele aleine på seine vinterkveldar. Dette er den type hygge du samlar gjengen for. Å springe rundt på den rustne rønneplaneten saman med nokre vener, er ei av dei absolutt beste samarbeidsopplevingane eg har hatt på mange år. Det er ustyrteleg moro, og dei solide rollespelmekanikkane skil spelet ut frå alle potensielle konkurrentar. Om Gearbox ikkje pumpar ut nytt nedlastbart innhald i eit sanselaust tempo, blir eg ein svært gretten mann.
Eg skal innrømme eg var litt metta på Halo-serien i forkant av Halo 3: ODST. Eg var berre litt usikker på om det var så mykje meir å hente her. Eg held serien høgt, men samtidig hadde eg eigentleg fått litt nok. Det var inntil eg blei kasta inn i rolla som ein Oribtal Drop Shock Trooper, og fekk ta del i eit spel som på sett og vis snur opp ned på Halo-universet. Stemninga i dette spelet er til å ta og føle på, og eg elskar korleis historia er fortalt gjennom relativt korte sekvensar som introduserer oss for den eine soldaten etter den andre. Som Firefly-fan, er eg samtidig veldig begeistra over at tre av dei viktigaste skodespelarane frå Joss Whedon sin Western i rommet praktisk talt gjentek sine roller her. No gledar eg meg berre til Halo: Reach.
Joachims favoritter:
1. Dragon Age: Origins (PC, Mac, Xbox 360 og PS3)
Jeg var veldig usikker på hvilket spill som skulle toppe denne listen. Valget stod mellom to ulike rollespill, nemlig Dragon Age: Origins og Risen. Til slutt falt valget på førstnevnte. Dragon Age: Origins har en utrolig spennende historie som rev meg med fra første sekund, massevis av herlig interaksjon med andre figurer (som nesten uten unntak var både dype og velskrevne - favorittene mine må være Leliana og Shale) og intelligent, taktisk kamp som underholdt og utfordret hele veien gjennom spillet.
Forholdet mellom Risen og Dragon Age er interessant, fordi de har helt forskjellige styrker og svakheter. Risen har ikke noen episk historie eller interessante figurer. I stedet har det en verden som er en fryd å utforske, stor og herlig frihet og mengder av livsfarlige grotter fulle av belønninger. På disse områdene slår det fullstendig knockout på konkurrenten fra BioWare. Om det var historiefortellingen som hektet meg på Dragon Age: Origins, var det utforskningen som gjorde at jeg satt låst til PC-en hele veien gjennom Risen.
3. Tales of Monkey Island (PC, Wii)
Hadde jeg sett på hver av de fem Tales of Monkey Island-episodene som et selvstendig produkt, hadde ingen av dem kommet inn på listen min i år. Men som en helhet, representerer de et av årets store høydepunkt for meg. I starten var det å få et gjensyn med Guybrush og Monkey Island-universet grunn nok til at jeg frydet meg over Telltales gjenoppliving av Ron Gilberts klassiske serie, men etter hvert ble gjensynsgleden erstattet med glede over at jeg hver måned fikk servert en god dose herlig humor og solid eventyrspilling fra de senere årenes mest profilerte eventyrspillutvikler.
Det hadde vært lett å bortprioritere Anno 1404 til fordel for større og mer "spennende" utgivelser. Det hadde imidlertid ikke vært riktig. Når alt kommer til alt er tiden jeg brukte med dette middelalderske koloniserings/bybyggerspillet et av årets definitive spillhøydepunkt. Dette er et spill så velkonstruert, underholdende og vanedannende at tiden flyr når en spiller det, og jeg elsket hvert minutt. Denne typen spill gjør det til en fryd å være PC-eier.
På slutten av året kom det flere spill som hadde kjempet om denne plassen om jeg bare hadde rukket å spille dem (for eksempel Divinity 2, Solium Infernum og King's Bounty: Armored Princess). Og jeg mangler heller ikke andre alternativer (Batman: Arkham Asylum og Need for Speed: Shift er sterke kandidater). Men jeg velger å gi plassen til Fall from Heaven II, en gratis modifikasjon til Civilization IV. Kombinasjonen av Firaxis' mesterlige strategispill og Derek Paxtons herlige fantasiverden representerer noe av det aller beste jeg har opplevd i hele mitt liv som gamer, og hadde Fall from Heaven II vært et kommersielt spill som kom inn til anmeldelse, tror jeg tieren hadde sittet løst. Fall from Heaven II er under kontinuerlig utvikling, men tiden for store nyheter er over og årets oppdateringer har fokusert mest på finpuss.
Mikaels favoritter:
1. Dragon Age: Origins (PC, Mac, PS3 og Xbox 360)
Det første Baldur’s Gate er en av de mest monumentale opplevelsene i mitt spill-liv, tett fulgt av oppfølgeren. BioWare er en mester innen rollespillsjangeren, og det har lenge vært knyttet stor spenning til hvordan frittstående Dragon Age: Origins ville bli. Heldigvis leverte spillet til gangs, i hvert fall på PC. Her blandes nostalgi med moderne teknologi og den gode historien. Verdenen føles svært levende og dynamikken innad i gruppa påvirkes av dine handlinger og hvordan du oppfører deg underveis i de fantastiske dialogene. Jeg vil ha mer og besøker mer enn gjerne Ferelden flere ganger i årene som kommer.
Man kan sutre så mye man vil over at årlige spill aldri kan bli så bra og unike som ”skikkelige” utgivelser, det argumentet gjelder ikke for NHL 10. I min bok er det ingen tvil om at dette er tidenes sportsspill. Man makter å ta steget opp fra den allerede glitrende forgjengeren til å gi oss det komplette ishockeyspill. Fysikkmotoren er enda bedre, samtidig som vi får levert et enda mer fysisk spill enn tidligere. Her er det nesten bare fantasien som setter grenser for hvordan du kan mørkbanke motstanderen. Det hele toppes med en slåssemotor i første person, for de som liker å kjempe på tørre nevene. Dette er spillet for alle som liker å ha det moro sammen, en ekte sofakosklassiker!
3. Red Faction: Guerrilla (PC, Xbox 360 og PS3)
Dette spillet kom litt ut av det blå i sommer, og har kanskje ikke fått den oppmerksomheten det fortjener. Nei, det har kanskje ikke tidenes historie og en setting som tar pusten fra deg, men det er noe skummelt avhengighetsdannende med Red Faction: Guerrilla. Skytespillet gir deg nemlig muligheten til å ødelegge absolutt alt av konstruksjoner, og det på skikkelig vis. En unik fysikkmotor regner og kalkulerer slik at det ikke er noen grense for hvordan bygninger kan rives, enten med sprengstoff eller med en rifle som løser opp materie. Alt dette toppes med at du kan suse rundt med en jetpack på ryggen!
4. Football Manager 2010 (PC/Mac)
Folk sier at World of Warcraft er farlig og avhengighetsdannende. Vel, disse amatørene har tydeligvis ikke testet Football Manager 2010. Hvis du har et snev av lidenskap for fotball er dette spillet selve Messias, et produkt som er mer verdt enn alt gull på denne jord. Du kan nemlig selv få all makt over ditt favorittlag, og dermed slippe avgjørelsene til idiottreneren som har styringen i virkeligheten. Feilene blir stadig færre i denne serien og mulighetene har etter hvert blitt uante. Du kan kommunisere med både medier, fans og styre – du føler at du er en viktig del av fotballverdenen, og det er toppers for en avdanket fotballspiller som meg selv. Det eneste negative er at Football Manager 2010 sluker alt for mye tid, ti timer flyr av gårde på null komma niks. Skremmende herlig!
5. Warhammer 40.000: Dawn of War II (PC)
Etter en haug med utvidelsespakker til det første spillet fikk denne strategiklassikeren endelig en oppfølger i våres. Denne gangen forsøker Relic seg på noe litt nytt, og innfører til dels tunge rollespillelementer i enspillerdelen. Det betyr et mindre antall enheter som du til gjengjeld kan utvikle slik du vil ha dem. De ulike heltene er først og fremst i sentrum av din oppmerksomhet siden de danner ryggraden til dine stridsenheter, og det er fornøyelig å selv kunne skreddersy deres evner og gjenstander. I flerspillerdelen går man tilbake til røttene og serverer intens og morsom strategi som fanger og engasjerer.
