Noen eksempler fra min verden
La oss se på hvordan dette passer og ikke passer med spill jeg har spilt:
Zelda-spill generelt elsker jeg. Min indre storspiller tillater kompletist-delen å sende meg til alle verdens avkroker i jakten på hjertebiter og frivillig utstyr. Historien og de veldesignede omgivelsene appellerer til turisten i meg, for ikke å snakke om minneverdige mindre øyeblikk som toaletthender og 35 år gamle menn med fetisj for feer. Vent litt, det kom ut veldig feil.
Super Mario Galaxy-spillene byr på mye det samme: Mange timer med samling av stjerner for kompletister («gotta cath 'em all»), og varierte og spennende omgivelser som appellerer til turister. Og jaggu har du ikke 35 år gamle menn med fetisj for små, lysende, flyvende ting her også. Jeg prøvde aldri å samle flest mulig stjernebiter eller mynter (heller ikke i de gamle spillene), slik en toppscore-fokusert perfeksjonist gjerne ville gjort – det fantes jo ikke noe mål for dette, eller et klart tegn på at du hadde utrettet noe.
Just Cause 2 er det lett for turister å ha det kjempemoro med. Friheten det byr på gjør at du kan lage deg så mange og ville turistøyeblikk du vil, enten det er å feste et forbipasserende fly fast i bakken med en superwire, eller å basehoppe fra en flyvende strippeklubb en kilometer over bakken (skjønt hvorfor noen skulle ville det når de først har kommet seg opp dit er over min fatteevne). Det er også mye for komplettister å gjøre, enten det er å rasere alt som kan raseres, eller å finne utstyrspakker som er spredt ut over øyen du nærmest fra starten har helt fri tilgang til.
Crysis likte jeg relativt godt, men det var ikke akkurat frelserens komme, slik det tydeligvis var for mange andre. Sannsynligvis er dette fordi spillet stort sett bare appellerer til turisten i meg: Det har slående audiovisuell fremtoning (i alle fall visuell) og en historie som på godt vis utnytter det audiovisuelle potensialet, men det har det lite å by på om verken historien eller våpenfølelsen skulle falle i smak.
Dead Space-spillene blir et fint moteksempel til Crysis: Også disse appellerer veldig til turisten i oss (hvis din definisjon av turist er å løpe rundt blant zombier med sirkelsag – og hvorfor skulle det ikke være det?), men her har du i tillegg en overhengende jakt på dingser du kan oppgradere utstyret ditt med. Ikke bare appellerer dette til komplettister – turisten vil nok glede seg over at våpnene føles betraktelig bedre etter noen oppgraderinger. Argumentene for Deus Ex: Human Revolution vil være mye av det samme – turistøyeblikk ispedd noe å samle på – men dette spillet appellerer også litt til perfeksjonister med figurutviklingssystemet sitt og de mange måtene du kan håndtere situasjoner på (sistnevnte er også noe turister vil sette pris på).
Audiosurf prøvde jeg en liten stund, men jeg gikk raskt lei. Når den første iveren over konseptet har lagt seg, har det lite å by på for andre enn perfeksjonist-spillere. Det har ingen historie eller spektakulære hendelser for turistene, og ingenting å «samle» for kompletister (med mulig unntak av modusen hvor du skal samle så mange ensfargede blokker som mulig – det var naturligvis min favoritt så lenge det varte). Bulletstorm lider av mye det samme «problemet».
Min mangel på perfeksjonist-tendenser kan kanskje også forklare hvorfor jeg aldri likte Counter-Strike noe særlig. Her kommer imidlertid denne klassifiseringen sannsynligvis til kort, for den har ikke noe begrep om sosial spilling – og hva hadde vel Counter Strike vært uten flerspillermuligheter?
Mario Kart Wii er en liten luring – har jeg ved første øyekast spilt som en perfeksjonist: Jeg gikk for gullmedalje i alle cupene, og spillerkortet mitt på startskjermen ser følgelig ganske komplett ut. Men her er også den lille twisten: Det har mer å gjøre med at jeg ønsker å få «hundre prosent»-merket som et spillerkort fylt opp med gullmedaljer er. Jeg har spilt en del tidsløp for å låse opp kjøretøy og figurer, selv kjøretøy/figurer jeg vet jeg aldri kommer til å bruke, for kompletthetens del. Her er det altså kompletisten i meg som har drevet meg til å bli god, ikke perfeksjonisten. Så får det heller være en uheldig bivirkning at ingen av mine mindre dedikerte venner liker å spille med meg.
Det finnes flere bilspill med ekstrem fokus på perfeksjonisme. Alle som har prøvd TrackMania vet godt hva jeg snakker om.
Flere eksempler på hvordan noe tilsynelatende faller i «feil» kategori finner du i rollespill som Star Wars: Knights of the Old Republic. Som mange andre spilte jeg gjennom som både god og ond, men mer som turist enn kompletist: Jeg ville oppleve alle muligheter i historien, ikke fullføre dem.
Et eksempel på et problem jeg støter på med denne inndelingen er at jeg liker godt hjernetrimspill som Rush og SpaceChem, selv om disse tilsynelatende appellerer til lite annet enn perfeksjonisten. Ikke er det noe å samle, og det er lite variasjon for turister – det er simpelthen stadig vanskeligere utfordringer. Hvorfor er jeg så glad i disse spillene, om perfeksjonisten i meg er så lite dominerende? Kan det hende at følelsen av å klare utfordringene appellerer til turisten? Like sannsynlig er det kanskje at klassifikasjonen ikke er komplett.
Listen og begrunnelsene må uansett tas med en klype salt: Man finner oftest sammenhenger der man vil, og jeg har sett gjennom spill-listen min og sett aktivt etter hvordan jeg kan begrunne min opplevelse ut ifra disse klassifikasjonene.
Jeg har ikke nevnt så mye her fra «premium»/storspiller-klassifiseringen. Dette er fordi storspiller-kategorien, som for meg foreløpig dominerer, harmonerer godt med kompletist-delen. Som jeg nevnte tidligere er det ikke til å komme unna at man vil føle en indre konflikt om man er en «premium»-spiller som ikke har mye tid å bruke på spill, men likevel er en innbitt kompletist eller perfeksjonist innerst inne. Kan det hende at man typisk blir mer turist/«premium» med årene, når virkelighetens harde kår med jobb og familie setter inn for alvor?
Avsluttende tanker
Jeg tror inndelingen kan brukes av spillanmeldere til å kunne anbefale spill til spesifikke målgrupper klarere enn før. Jeg mener ikke at man ukritisk skal ta i bruk en ikke-standard klassifikasjon (med flere mangler) fremmet av ett enkelt menneske, ei heller mener jeg at man skal ha et avsnitt der man kort og greit forteller hvem spillet passer for. Det kan imidlertid gjøre anmeldere mer bevisst på hvem spillet kan appellere til, og selv om ingenting er en erstatning for god skrivekunst og kritikk, vil jeg påstå følgende:
Å omtale et spill ut ifra hvilke personlige behov den tilfredsstiller vil være en vesentlig forbedring fra å bare bruke en tallskala.
«Et skytespill kan oppleves kjempebra og få toppkarakter – men var det kanskje på grunn av en resonans mellom aspekter ved spillet og egenskaper hos anmelderen?»
Et skytespill kan oppleves kjempebra og få toppkarakter – men var det kanskje på grunn av en resonans mellom aspekter ved spillet og egenskaper hos anmelderen, som gjerne ikke finnes hos alle andre tilhengere av skytespill? Bulletstorm og perfeksjonistaspektet er et godt eksempel her, og en ren ferdighetsspiller vil neppe like Half-Life 2 om det ikke finnes et snev av turist i ham/henne som verdsetter historien eller de mange situasjonene man kan skape med den berømte Gravity Gun.
Jeg mener ikke at tallskalaen bør erstattes eller droppes (det er en helt annen diskusjon), og jeg mener heller ikke at spill bør karaktersettes eller vurderes etter hvordan de oppfyller personlige behov hos spilleren. Ethvert spill må vurderes ut ifra sine egne premisser, og ikke en kunstig definert inndeling av spillestiler og spilleridentiteter.
Å finne sin identitet er ikke så enkelt som det er fremstilt her – noen spill kan for eksempel bringe frem en del i deg du ikke ellers har: Du kan starte Guitar Hero som en turist for å nyte kjente låter og livet som rockestjerne, og oppleve at spillet blir gøyere og innlevelsen dypere jo flinkere du blir til å spille. Dermed fortsetter du kanskje som en (delvis) perfeksjonist. Et annet eksempel har jeg allerede nevnt i forbindelse med Mario Kart Wii, og rollespill man kan spille gjennom flere ganger.
Dette medfører også at hvordan du vil klassifisere deg bør gjøres etter hva du føler er riktig, ikke hva du gjør. En turist kan vise kompletist-tendenser i spill med innholdsrike, levende verdener som er verdt å utforske til sitt fulle, og kan også vise perfeksjonist-tendenser dersom spillmekanikkene er tett knyttet opp mot din evne til å fullt ut oppleve fantasien spillet byr på, selv om det er turist-aspektet som sender spilleren ut på «viddene» i klassifikasjonen.
Det rent semantiske i klassifikasjonen er heller ikke optimalt. For eksempel kan «storspiller»/«premium-spiller» (spesielt sistnevnte) gi feilaktige allusjoner til kvaliteten på spillene. Personlig synes jeg dessuten «perfeksjonist» og paraply-begrepet «ferdighetsspiller» burde byttet plass: En kompletist (oppdage og samle alt) er helt klart en type perfeksjonist (i begrepets generelle forstand). Å kalle kompletister en type «ferdighetsspiller» virker for meg litt feil, siden det krever tid og besluttsomhet fremfor spesielle ferdigheter. Innholdet i «perfeksjonist» som er definert her synes jeg passer bedre under «ferdighetsspiller» – enten det er snakk om toppscore eller å utvikle rollefigurer på best mulig måte, krever det ferdigheter. Og begge to undertypene er jo en type perfeksjonister.
«Inndelingen kan gjøre deg mer bevisst din spillestil og identitet som spiller.»
Alt tatt i betraktning synes jeg likevel denne inndelingen av spillere fungerer bra til det jeg opplever er målet: Den kan gjøre deg mer bevisst din spillestil og identitet som spiller. Den er ikke uten feil, men det hadde nok vært mye forlangt – selv den biologiske inndelingen av dyr og planter blir tidvis stokket litt om på, om enn i detaljene. Spørsmålet er om klassifiseringen fungerer bra nok til å kunne brukes i praksis. Min historie har dere fått servert over – jeg har fått satt mine preferanser i perspektiv på en ny måte. Dette har hjulpet meg til å se (og forutse) hvilke typer spill jeg liker, og hvilke enkeltspill jeg kan like i sjangre og undersjangre jeg ellers holder meg unna.
Da gir jeg fra meg mikrofonen: Hvordan passer du inn i denne inndelingen? Hvordan kan dette stemme (og ikke stemme) med spillene du liker og ikke liker? Hvilke problemer og mangler har denne klassifiseringen, og hvordan kan den forbedres?
Les også: Leserkommentar: Troféhyllen er fylt til randen
Les også: Kommentar: Mine favoritter er best
Ønsker du å sende inn en leserkommentar, et leserbrev eller gi tilsvar på denne artikkelen? Send i så fall en e-post til vår redaktør, Tor-Steinar Nastad Tangedal.
