Denne leserkommentaren er skrevet av Christer van der Meeren (24), som mange sikkert kjenner best som «MiSP» på Diskusjon.no. Han studerer fysikk på Universitetet i Bergen, og skriver for tiden en masteroppgave i romfysikk. På fritiden spiller han ikke bare dataspill, men også bassgitar, piano og tuba. Van der Meeren er også en ivrig hobbyfotograf og glad i anime. Av spill liker han best de med stor frihetsfølelse, og nyter heller få spill grundig enn mange overfladisk.
Leserkommentarer fra eksterne samsvarer ikke nødvendigvis med Gamer.nos standpunkt i saken.
Begrepene «hardcore» og «casual» har lenge blitt brukt til å klassifisere spillere. Betegnelsene mangler en klar definisjon, men brukt på spillmiljøet som helhet blir en av de mest nærliggende definisjonene denne: «Hardcore»-spillere er veldig interesserte i spill, bruker mye tid på hobbyen (for det er nettopp det det er for dem), og spiller derfor gjerne mer komplekse spill. «Casual»-spillere er motstykkene til førstnevnte: De bruker gjerne ikke mye tid på spillmediet, og foretrekker spill det er enklere å hoppe inn og ut av.
Et bedre alternativ
Dette holder slett ikke vann: Spillere som investerer store mengder tid og penger i å toppe toppscore-listene til alle nye kloner av Bejeweled og Tetris må med rette kunne kalles «hardcore»-spillere, og det er ingen grunn til at «casual»-spillere ikke skal kunne nyte en runde eller to med Civilization når de har tid til å spille en gang annenhver søndagskveld.
Definisjonene over forteller oss med andre ord ingenting om hvilke spill spilleren liker (begrepene inneholder mer enn spillpreferanser, men det er utenfor denne diskusjonens rammer). Det noen som har forsøkt å gjøre noe med dette, og har foreslått en annen inndeling av spillere som kan fortelle deg hvorfor du liker nettopp de spilltypene du gjør, og hvorfor du iblant føler du «burde» likt et spill bedre enn du gjorde.
Jeg har i det siste gått gjennom en bloggserie kalt A New Taxonomy of Gamers, hvor spillskribenten Mitch Krpata har forsøkt å lage en fornuftig måte å dele inn spillere på. Den har hjulpet meg å finne en klarere identitet som spiller, og selv om tankemåten hans ikke er feilfri, føler jeg den har noe for seg. Slik jeg oppfatter det, er målet med denne klassifikasjonen todelt: Det første momentet er at spillere skal få et mer bevisst forhold til sin identitet som spiller, og det andre momentet er at spillere skal kunne bli mer bevisst på hvorfor de liker noen typer spill og ikke andre.
Om det i det hele tatt er gunstig å grave seg ned i en skapt identitet er et helt annet – og veldig viktig – spørsmål, for dette kan undergrave nysgjerrighet til fordel for at man bare velge «sikre» spill.
«If we can't accurately define the two most common terms applied to video game players, then we'll have to look for better ones.»
Mitch Krpata
Jeg vil først gi en oppsummering av inndelingen, og deretter gi eksempler på hvordan mine opplevelser av ulike spill kan passe inn i dette.
En inndeling ut ifra innhold og verdi
Krpata fremmet to ulike inndelinger med hvert sitt mål. Den første inndelingen går på hva man vil ha (eller får) ut av spillet:
Turister er mer opptatt av å oppleve de store og underholdende øyeblikkene enn å fullføre spillet 100 prosent. De sier seg ofte fornøyd med hovedhistorien (noen trenger ikke engang hele), og bryr seg ikke så mye om alt ekstra. Dette kan sammenlignes med en turist i Paris som gjerne vil se Eiffeltårnet og Louvre, og det neste reisemålet blir kanskje den kinesiske mur – ikke enda en tur til Paris for å finne skjult perle av et crêperie.
En turist kan også nyte høydepunkt han/hun lager selv, enten det er snakk om å hoppe mellom fly i Just Cause 2 eller å nyte cupseieren som endelig kom i Championship Manager.
Ferdighetsspillere ønsker mer å få en følelse av utfordring, mestring og/eller kompletering av spillene de spiller. Å fullføre hovedhistorien er ikke hovedpoenget med spillet – de vil bli eksperter. Denne kategorien er videre delt i to – «kompletister» (som Krpata kaller «completists») og perfeksjonister:
- Kompletister ønsker ikke å gå glipp av noe. De vil gjerne fullføre spill 100 prosent: Finne alle hemmeligheter, låse opp alt utstyr, osv. Slikt krever gjerne tålmodighet og besluttsomhet fremfor ferdigheter. Belønningen er, som Krpata litt poetisk formulerer, å «ikke ha flere fjell igjen å bestige».
- Perfeksjonistervil bli «best» til å spille, enten motivasjonen er toppscore-listen eller å lage en best mulig rollefigur i et rollespill (jfr. det engelske uttrykket «min-maxing»). De trives gjerne godt med dyp og kompleks spillmekanikk som tillater dem å faktisk bli gode og som utfordrer dem til å tenke strategisk.
Den andre inndelingen handler om at man kan oppfatte valuta for pengene på vidt ulike måter, ut ifra hva tiden din er verdt. Jeg skal ikke prøve å sette en timepris på verken din eller min egen fritid, men generelt kan det gi mening å skille på følgende måte:
Storspillere («wholesale players») har mye tid å bruke på spill, og det «koster» dem derfor lite å spille lange spill, som gir mer valuta for pengene. På motsatt side vil det i lengden bli dyrt å spille mange relativt korte spill til fullpris. På grunn av tidsfriheten har de gjerne heller ikke like store krav til «underholdning per time» som gruppen nedenfor – dødtid i spill, eller å bruke tid på å sette seg inn i komplekse spillsystemer, er fullt mulig og kanskje til og med foretrukket.
«Premium»-spillere har lite tid å bruke på spill, og fritiden deres har en ganske stiv pris sammenlignet med storspillere. Tidkrevende aktiviteter skal derfor gi enormt mye tilbake, og de foretrekker gjerne spill som enten er korte, eller som i det minste kan inntas i mindre deler og likevel gi en fullverdig spillopplevelse. Disse spillerne kan på grunn av tidspress være ute av stand til å fullføre spill som krever lange økter for å være underholdende, og foretrekker gjerne spillopplevelser med mer «konsentrert underholdning», som subjektivt vil være mer verdt for dem.
Med andre ord: Rike og opptatte spillere ønsker mest moro per tid (for eksempel Portal), og betaler gjerne villig for det. Fattigere spillere med mer tid til hobbyen sin spiller gjerne lengre spill som gir mer tid per krone, uten å stille like store krav til konsentrasjonen av moro (for eksempel Final Fantasy). Det er imidlertid ingenting i veien for at premium-spillere skal kunne spille store spill dersom det er lett å gjøre det i små økter, og disse små øktene kan tilby en like fullgod opplevelse som lengre økter (for eksempel Just Cause 2).
Tid til å spille slik du vil?
Kombinasjonene rik/opptatt og fattig/mye fritid trenger slett ikke å være tilfelle. Ta for eksempel fattige og opptatte spillere; en fattig premium-spiller. Mange utenomfaglig aktive studenter vil kunne falle inn under denne paraplyen, og har nok kjent på konflikten dette fører med seg: De har verken tid eller penger til å holde hobbyen på det nivået de ønsker, uavhengig av om de er turist, kompletist eller perfeksjonist.
Isolert sett er det kanskje MMORPG-spill som World of Warcraft som streker opp den klareste linjen mellom storspillere og «premium»-spillere: storspilleren setter pris på å få underholdning til potensielt under en krone i timen, mens «premium»-spilleren lurer på hvordan noen i alle dager kan betale et abonnement for en slik tredemølle. Merk at dette ikke sier noe om den andre klassifikasjonen – spillerne av World of Warcraft kan være både turister, kompletister og perfeksjonister.
Inndelingen er ikke perfekt – særlig kan inndeling 2 virke noe anstrengt og lite meningsfylt. Likevel har denne delen noen gode poeng, spesielt med tanke på hvordan den samhandler med spillertypene fra den første inndelingen. En turist/«premium»-spiller har en fin harmoni: Begrenset tid gjør ikke så mye når man ikke føler trang til å sette seg inn i dype spillsystemer eller å finne alle hemmeligheter. Av samme grunn harmonerer storspiller/ferdighetsspiller godt – man har tid til å fordype seg slik man ønsker.
Det blir mer interessant om man innerst inne er ferdighetsspiller, mens livet ditt ellers gjør deg til en premium-spiller – og mange befinner seg nok her. Uten mye tid å bruke på spilling kan du ikke fordype deg i spillene slik ditt hjerte higer så inderlig etter. Det er ikke vanskelig å tenke seg at mange som blir lenge i en slik situasjon vil føle at de går lei av spill, selv om problemet slett ikke ligger der: De får simpelthen ikke spilt spillene på den måten de ønsker.
For forfatterens egne eksempler, se bloggseriens del 4, som ser på hvordan Guitar Hero deler mellom ferdighetsspillere og turister; del 6, som ser på hvordan Metroid Prime 3: Corruption både appellerer til og frastøter seg turister, kompletister og perfeksjonister; og del 9, som går i dybden på storspillere vs. «premium»-spillere ved å se på de ulike produktene i The Orange Box.
«Det er viktig å huske at man ikke enten befinner seg helt i den ene boksen eller helt i den andre.»
Min historie
Det er viktig å huske at man ikke enten befinner seg helt i den ene boksen eller helt i den andre. De aller, aller fleste vil nok høre litt hjemme i én kategori og litt mer hjemme i en annen. Eksempler er alltid en God Ting™, så la meg først forklare raskt min spillestil:
Jeg er i hovedsak en kompletist – jeg liker å spille spillene så grundig som (fornuftig) mulig: finne alle hemmeligheter, låse opp alle oppgraderinger, og så videre. Dette kommer neppe om noen overraskelse for dem som leste min forrige leserkommentar her på Gamer.no.
Jeg er sekundært en turist – jeg er glad i historiedrevne, tungt skriptede og generelt lite utfordrende spill som Half-Life 2, og jeg skal ikke si at jeg ikke nyter historiehøydepunkt generelt. Og Dear Esther – et spill som må kunne kalles et 100 prosent turistspill (med mindre man tar med tolkningen som et ferdighetsperspektiv, som er en annen interessant diskusjon) – synes jeg var en gjennomgående flott opplevelse.
Perfeksjonist-aspektet er det minst dominerende hos meg, og gjør seg kun gjeldende når det kommer til å sette meg inn i taktiske spillsystemer (fra figurutvikling til rasjonering av ammunisjon) og bli gode på dem – så lenge jeg opplever at jeg mestrer dem og i det hele tatt kommer noen vei.
På den andre klassifiseringen heller jeg nok mest mot storspiller. Jeg trives godt med å legge ned mange, mange timer i gode spill, enten jeg runder 100 timer på én karakter i Skyrim eller spiller gjennom Mass Effect 2 for fjerde gang. (Og du kan tro jeg føler trangen til å fullføre det 100 prosent hver gang!)
