Velkommen til det som er tenkt som et potensielt ukentlig spillmusikkinnlegg. Planen her er å legge ut seks godbiter fra kjente og ukjente spill, samt skrive litt om musikken. Under hver låttittel finner du en avspillingsknapp til den aktuelle musikken, slik at du kan høre på låten mens du leser.
Denne uken har jeg dratt frem et par personlige favoritter fra varierte lydspor, uten å gå for noe spesielt tema.
Rayman: Origins - The Darktoon Chase Christophe Héral / Billy Martin
Ukens ferskeste innslag kommer fra fjorhøstens herlige Rayman: Origins. Spillets lekne lydspor inneholder mange godbiter, men få fester seg på hjernen som The Darktoon Chase. Det hele begynner med en rytmisk munnharpe, et instrument som bærer gjennom hele låten, før det hele eksploderer i en knallgod beat med barytonsaksofon og kontrabass, samt en funky nylongitar under det hele.
Deus Ex: Human Revolution - Icarus (Main Theme) Komponert av Michael McCann
Michael McCanns majestetiske hovedtema fra fjorårets Deus Ex: Human Revolution setter an tonen for dette cyperpunk-eventyret. Inspirasjonene er tydelige – det er lett å skimte konturene av Vangelis Blade Runner-lydspor, samt det originale Deus Ex-lydsporet, men ispedd en god dose storslagenhet med Hans Zimmer-aktige rytmiske strykere. Resultatet er lag på lag med lyd som alltid streber mot det siste minuttets crescendo.
Akkordskiftene er enkle, men effektive. Særlig liker jeg akkordovergangen E-dur til G-moll til F-dur rundt 1:25. Sammen med synth-riffet, det rytmiske pianospillet som markerer hvert akkordskiftem og dronen av den skingrende kvinnestemmen og strykerne blir dette helt storslagent.
Shatter - Neon Mines Komponert av Module
Det litt underfundige med Shatter er at spillet i seg selv er helt middelmådig. Derimot er lydsporet helt enestående. Module, eller Jeramiah Ross som han egentlig heter, er faktisk grunnen til at jeg presset meg gjennom spillet, bare for å få høre de herlige låtene.
Neon Mines er ett av de sterkeste sporene, og kan lett lempes inn i elektronika-sjangeren med sine vrengte synther og trommemaskin-beats. Faktisk minner sporet en god del om spillmusikken fra 16-bits-æraen, med sitt enkle rytmiske riff og sin struktur.
Final Fantasy XII - Giza Plains Komponert av Hitoshi Sakimoto
Final Fantasy XII er for mange en av seriens merkeligste øyeblikk – spillet minnet ikke mye om de turbaserte, melodramatiske eventyrene man hadde blitt kjent med. Det samme gjelder lydsporet Hitoshi Sakimoto arbeider i et helt annet lydmessig felt enn serieveteran Nobuo Uematsu. Der Uematsu lager sterke, enkle og sekvenserbare melodier nært progressiv rock, jobber Sakimoto mer mot å presse inn rytmisk kompliserte orkesterløp som nærmer seg mer filmmusikklandskapet.
Giza Plains er et godt eksempel på dette. Under det hele ligger et xylofonriff i 5/4-takt som holder det hele gående, mens strykerne varierer litt fra å hjelpe til med rytmiske støt til å legge en dramatisk melodi over repitisjonsløpet. En oppløsning oppstår når det hele plutselig flater ut i en 4/4-takt etter et par minutter, mens strykerne tar over melodien og spinner det hele ut i polyfoniske melodier.
Creid - Lahan (arrangert Xenogears-musikk) Komponert av Yasunori Mitsuda
Yasunori Mitsuda er listens andre japanske innslag, og jobber i likhet med Sakimoto i rollespilllandskapet. Det som kjennetegner Mitsuda er en nesten overdreven innflytelse fra keltisk musikk, noe som gjør at han skiller seg kraftig ut fra de andre japanske mesterne.
Denne utgaven av Lahan er et arrangement for band basert på Xenogears-låten My Village is Number One. Personlig liker jeg denne mye bedre enn originalen – den har en god del bedre driv, og det herlige sluttpartiet der Mitsuda slår til med en hel drøss av sine signaturakkordvendinger (tonika - subdominant - tonika submediant, samt en hel drøss sus4-akkorder for de nerdete) gir meg alltid gåsehud. Det blir kanskje en smule rotete helt på slutten med crescendo-oppgangen, men det fungerer godt likevel.
Warcraft: Orcs & Humans - Human 1 (CD-kvalitet) Komponert av Gregory Alper
Egentlig prøvde jeg å lete frem Sound Blaster-utgaven av dette klassiske lydsporet, siden jeg føler den bærer den dystre stemningen bedre, men den viste seg å være vanskelig å oppdrive. I stedet får vi ta til takke med den mer blankpolerte CD-utgaven. Musikken i de to første Warcraft-spillet skiller seg litt fra Blizzards senere innslag i serien. De er mer marsjaktige, dunklere, dystrere og mindre filmatiske. I stedet maler musikken et dystert verdensbilde av en fortvilt menneskerase som har måttet gjøre seg harde i møte med denne nye, grusomme fienden.
Human 1 fra Warcraft: Orcs & Humans er et godt eksempel på dette – dystre strykere maler et blekt portrett av menneskerasens situasjon, mens marstrommene droner på med en enkel rytme. Blåserne kommer inn med rytmiske støt etter hvert, og plutselig siger det hele til et drønnende crescendo med oppadgående sekvensering.
Jeg jobber fremdeles med å finne ut akkurat hvordan jeg vil ha dette, så kom gjerne med innspill på hva dere vil se videre. Er det for få, for mange låter? Noen savn? For mye/lite skrevet om hver låt? For mye musikk-språk? Jeg vil gjerne høre det.
