Pokémon-spillene har tatt mange unike sidesprang siden seriens opprinnelse i 1996. Nintendo 64 ga oss for eksempel Pokémon Stadium og Pokémon Snap, mens Gamecube lot oss utforske Pokémon Colosseum og Pokémon XD: Gale of Darkness.
Det er imidlertid ingenting sammenlignet med de mange forskjellige «spin-off»-ene som ble lansert på Gameboy Advance og Nintendo DS på begynnelsen av 2000-tallet. Her fikk vi prøve oss på Pinball, actionrollespill som Pokémon Ranger, samlekortspill og en merkelig Tetris-variant i form av Pokémon Trozei.
De mest profilerte avstikkerne er nok likevel Pokémon Mystery Dungeon-serien. Denne «dungeon crawler»-aktige spillgruppen har kommet i en rekke forskjellige utgaver opp gjennom årene, men felles for de alle er det faktum at de har blitt heller labertmottatther på bruket.
Når det første spillet i serien nå har blitt pusset opp for Nintendo Switch, er det da et lite, men magert håp om at utviklerne kanskje har tatt lærdom fra hva som gikk galt forrige gang. Dessverre ble det nok bare med håpet.
Å velge noen rare dyr
Pokémon Mystery Dungeon: Rescue Team DX er en svært trofast nyutgave av de to originale Pokémon Mystery Dungeon-spillene som kom til Gameboy Advance og Nintendo DS i 2005. Nå som den gang kastes man inn i rollen som et menneske som en dag våkner opp i kroppen til en pokémon.
Nøyaktig hvilket monster man inntar labbene til blir avgjort gjennom en halvhjertet personlighetsquiz som etter det vi erfarer bommer kraftig halvparten av tiden. Selv ble jeg stemplet som en litt bråkete Skitty, noe jeg nektet for, før jeg i stedet valgte Mudkip. Nytt i denne utgaven er nemlig muligheten til å gjøre om på valget spillet tar for deg, slik at man i stedet står fritt til å velge nøyaktig den skapningen man selv vil (blant de 16 utvalgte). Med seg får man også en partner som blir med på eventyret, og dette ble selvfølgelig Machop.
Og så er man i gang. Spillet forteller en nokså spesiell historie, hvor man i rollen som menneske-fanget-i-monster-kropp danner en redningsaksjon og tar på seg oppdrag i en verden som plages av naturkatastrofer og pokémon som stadig roter seg bort i grotter, vulkaner og skogholt.
Spillet skal ha for at det forsøker å gjøre noe litt utenom det vanlige.
Etter hvert dukker det også opp en rekke profetier og et par legendariske beist, og midt oppi det hele står du. Hvorfor har du blitt forvandlet til en pokémon; hvem er det du ser i de mystiske drømmene dine; og hvorfor i huleste prøver alle monstre du støter på å drepe deg? Ingenting ved spillets fortelling er enormt velskrevet, men det skal likevel ha for å by på en rekke sjarmerende figurer og at det forsøker å gjøre noe litt utenom det vanlige.
Agg i aksjon
Som et vaskekte redningsteam, går dagene med til å ta imot oppdrag fra pokémon som har mistet verdifulle gjenstander eller leter etter sine kjære rundt omkring i det fargerike universet. Man mottar stadig nye oppdrag fra det lokale postkontoret på øya, og så reiser man ut på tokt.
Rescue Team DX er et ganske så alminnelig «dungeon crawler»-spill, hvor man styrer figurene sine gjennom labyrintaktige grotter og fangekjellere. Her kryr det selvfølgelig også av fiendtlige monstre, og da koker spillet ned til en litt annerledes variant av det sedvanlige pokémon-kampsystemet. Alle skapningene i grotten beveger seg og angriper i tur og orden, og slik har det seg at man ikke bare må velge mellom angrep, men også må plassere seg strategisk i møte med sterkere fiender.
Dette er imidlertid blant de virkelig få gangene man er nødt til å tenke overhodet i dette spillet. Stort sett kan man nemlig belage seg på knappemosing: Ved å trykke på «A» velger spillet automatisk det angrepet som er mest effektivt mot fienden du møter. Man kan velge angrep manuelt ved å gå innom en sidemeny, men hvorfor i all verden skal man det?
De eneste tilfellene hvor det faktisk kan være lurt å benytte seg av andre typer angrep – angrep som for eksempel gjør fienden forvirret eller forsterker lagmedlemmer – er i møte med spillets sjefsfiender. Disse venter mot slutten av hver hule man utforsker, og selv om ingen er spesielt vanskelige å få has på, er det likevel skummelt å risikere å miste alt man har funnet og måtte begynne helt fra starten av. Så da får man heller tenke bittelitt i møte med de største fiendene.
Ellers går det aller meste man gjør på autopilot, mye takket være spillets nye auto-modus. Denne lar figurene din bevege seg på egenhånd rundt i grotten for å finne skatter, fiender og veien videre ned i dypet. Dette er vel og bra, men samtidig også en grusomt passiv oppfinnelse: Når man nå hverken trenger å bevege seg eller velge blant angrepene sine selv, er det liksom ikke så mye igjen av spillet.
Det hjelper heller ikke at det er mange små frustrasjonselementer i spillet: Auto-modusen peiler seg for eksempel stadig inn på steder jeg ikke vil at den skal gå; det løse kontrollsystemet gjør at jeg jevnlig setter meg fast i hjørner og vegger; lagmedlemmene mine lokker konstant til seg irriterende fiender rundt omkring i grottene; og på toppen av det hele må hele tiden sortere inventaret sitt for å ikke gå tom for plass. Det blir mye agg etter en stund, og jeg merker til tider at jeg blir regelrett sint på spillet.
Fin flyt
Og slik går no dagan. Man fortsetter å løse problemer for pokémon rundt omkring på øya, kommer til et par viktige veiskiller i historien, får tilgang på nye grotter og gjør det samme om igjen. Rescue Team DX har masse innhold å ta av, og til tross for at jeg ofte lar meg frustrere av spillets mange små irritasjonsmomenter, lar jeg meg også rive med av den interessante «loopen» spillet har.
Hver grotte har mange oppdrag man kan utføre og monstre man kan rekruttere hvis man er heldig, og når man først er ute på tokt, går tiden virkelig unna.
Det tok meg omtrent rundt 15 timer å fullføre spillets historiedel, og etter det låser det seg opp et vell av nytt innhold å leke seg med. Først da kan man for eksempel utvikle monstrene sine og fange legendariske beist! Dessverre er det nok litt for sent, for jeg føler meg allerede mett på det spillet har å by på.
Rescue Team DX henter en del plusspoeng takket være den nye, lekre stilen som får universet til å ligne et nydelig maleri. Her har utviklerne helt klart lært litt av Okami, og det er spillet virkelig tjent med. Ikke alt er like lekkert, slik som hvordan mange av spillets animasjoner, grotter og ikoner ser regelrett stygge ut, men det visuelle er likevel stort sett veldig fint.
Konklusjon
Med unntak av en uortodoks visuell oppdatering, et par nye måter å spille på, en del nye monstre og flere valgmuligheter tidlig i spillet, er denne nyutgaven av Pokémon Mystery Dungeon: Rescue Team mer eller mindre klin lik originalspillene fra 2005. Dette har både positive og negative ringvirkninger, men hovedsakelig er det skuffende å se at Spike Chunsoft ikke har gjort mer for å forbedre det som bare var en sånn passe god opplevelse allerede for 15 år siden.
Dessverre er Rescue Team DX bare en helt ålreit oppussing. Den nye grafikken er som sagt en positiv overraskelse; opplevelsen får plutselig et særegent ytre som ser meget bra ut til tider; og det er først og fremst dette som redder spillet fra å skli enda lenger ned på karakterskalaen. De unike monstrene kommer fint til live i møte med de maleriaktige bakgrunnene, og sånn sett er det veldig koselig å ta innover seg det spillet har å by på.
Å faktisk spille denne relanseringen er derimot ikke all verden å skryte av. De prosedyrisk genererte grottene man trasker gjennom er bare sånn passe interessante, og de nye mulighetene for å automatisere utforskningen gjør spillet til en tidvis svært passiv opplevelse. I tillegg er strategi noe man sjelden trenger å tenke på, og når man først må bruke hodet for å takle de tøffeste utfordringene, mangler spillet rett og slett en del finesse.
Spillet skal riktignok ha en del skryt for sin uovertrufne flyt: Når man først kaster seg ut på oppdrag, går tiden overraskende fort, og de 15 timene det tok å fullføre historien føyk forbi i en formidabel fart. Det har også mye innhold man kan pludre med etter historiens slutt, og på mange måter er det her spillet først kommer til sin rett. Men da har man allerede loket rundt i det småkjedelige universet i litt for lang tid, og jeg merker at jeg virkelig ikke har lyst til å spille mer.
Vil du ha bedre Pokémon-spill på Nintendo Switch? Da er både Let's Go-parene og Sword/Shield å anbefale. For noe litt annerledes er også Pokken Tournament (som fikk sin egen DX-utgave på Switch i 2017) en sikker vinner.
