Da Crysis ble lansert i 2007, var det så grafisk krevende at det i flere år ble brukt som en lakmustest for hvor kraftig spillrigg man hadde. Det var rett og slett ikke bare bare å kjøre Crysis med høy kvalitet, og det samme ser jammen meg ut til å være tilfelle når Crysis Remastered lanseres hele 13 år senere.
Ingen av nyutgavens fire versjoner ser ut til å være helt blottet for tekniske problemer, og skal man få mest mulig ut av opplevelsen er man pinadø nødt til å ha en skikkelig heftig datamaskin. Det har ikke jeg, så da tok jeg heller på meg ansvaret for å se hvordan den avtroppende konsollgenerasjonen takler haraballet.
Ikke så verst, men det viser seg kjapt at ytelse er langt fra det eneste Crysis sliter med i 2020. For det blir øyeblikkelig klart at dette er et spill skodd under en litt annen lest enn mange av dagens skytespill. Og da snakker vi ikke nødvendigvis om grafikk, men om historie, setting, generell stemning og ikke minst hvordan det er å spille.
Nord-Korea og «nukes»
La oss begynne med historien, som er en enkel blockbuster-affære hvor en rekke supersoldater må infiltrere en øy utenfor kysten av Korea for å redde dagen. Øya kryr av nord-koreanske styrker som må tas av dage og et forskningsteam som må reddes, men det tar ikke lang tid før det viser seg at det foregår mørke og mystiske ting under overflaten.
For de som ikke har spilt Crysis tidligere har jeg ikke lyst til å avsløre for mye av det som skjer utover i spillet – tvisten utviklerne har tatt i bruk er faktisk litt spenstig og fortjener å bli oppdaget på egenhånd – men vit at det er det eneste nevneverdige ved spillets handling. Ellers er dette et så grunnleggende og tannløst eventyr som man får det, med tullete militærsjargong, og paddeflate figurer.
Jeg liker riktignok hvordan hovedpersonenes drakter forklarer hvorfor de kan løpe fort, hoppe høyt og tåle å bli skutt en rekke ganger, men det er på en måte nærmere knyttet til premisset. Som for all del ikke er så aller verst. Det er bare synd det ikke blir gjort mer ut av det før helt, helt på slutten av dette spillet og videre i de to neste spillene i serien.
Paradisøy med potensial
Settingen er en litt annen sak, for jeg liker egentlig dette øyparadiset veldig godt. Det er frodig og fargerikt, og selv om spillet er langt fra åpent – hvert oppdrag lar deg utforske en liten del av øya – er det likevel stort nok til at man føler en viss form for selvbestemmelse.
Dette gjelder spesielt den første halvdelen av spillet, hvor man trasker rundt på egenhånd bak fiendens linjer. Hovedoppdraget går stadig ut på å finne tilbake til lagmedlemmene sine og redde forskerne, mens man i også får servert en håndfull sideoppdrag som krever at du tar en liten tur utenfor allfarvei. Ingen av disse er enormt givende i og for seg selv, men de lar deg vandre litt friere enn du ellers ville gjort.
Det er også her, i spillets første akt, at grafikken får skinne aller mest. Kritthvite strender, tette skoger og en blendende lyseblå himmel er alle med på å danne en visuell helhet som til tider er svært vakker. Lys og skygge er helt klart det som er med på å piffe opp grafikken aller mest, og det er tydelig her brorparten av oppussingsarbeidet er lagt inn.
Et par ganger i løpet av de snaut syv timene spillet varer, kan man blunke litt fort og tenke at man egentlig spiller et spill som er opprinnelig utviklet for dagens konsollgenerasjon, mens man stort sett ellers er fullt klar over at dette egentlig er et 13 år gammelt produkt. Oppussingen har med andre ord ikke vært fullstendig vellykket, og særlig på min ikke-profesjonelle PlayStation 4 er det mye som kunne vært så utrolig mye bedre. Spesielt stygge er de mange figurene som til tider ser helt latterlig billige ut.
Som et resultat har man et spill som har et par ganske høye topper, men som resten av tiden ligner aller mest på et oppgradert PlayStation 3-spill. Det faktum at spillet i tillegg sliter med enorm «lag» hver gang man når et nytt sjekkpunkt og et par områder hvor omgivelsene blafrer usammenhengende hjelper heller ikke på helhetsinntrykket.
Gammelt rusk
Og hva sitter man egentlig igjen med, da? Store deler av det som gjorde Crysis unikt var jo grafikken, og når dette ikke lenger imponerer, er det ikke mye annet å skrive hjem om heller.
I hvert fall ikke skytingen, som for det aller meste er både upresis og dårlig til å gi spilleren feedback på når og hva de faktisk treffer. Det er unntak – slik som hvordan pumpehagla får fiender til å fly veggimellom og hvordan presisjonsrifla nesten utelukkende dreper alt man treffer på ett skudd – men alle helautomatiske våpen får de stakkarslige nord-koreanerne til å fremstå som klønete kulesvamper.
Apropos: Den kunstige intelligensen er skremmende dårlig, med fiender som veksler mellom å ikke se deg når du står rett ved siden av dem og å vite nøyaktig hvor du befinner deg selv om du så vidt synes gjennom et par tornekratt på toppen av en bakketopp flere hundre meter unna dem.
Dette er rusk som hører med til tidsperioden spillet kommer fra, men det gjør dessverre ikke saken noe bedre. Og det hjelper ikke akkurat på snikemuligheter som allerede er noe begrensede heller. Man kan skru på en lyddemper på den vanlige rifla si og så vidt kvele fiender bakfra, men ofte dør de ikke med en gang og da vet plutselig alle fiender innenfor en radius på flere hundre meter nøyaktig hvor du er. Og da er moroa over.
Jeg ser for meg at helt klart finnes måter å spille rundt den svake kunstige intelligensen, men etter et par nivåer ble jeg lei av å bli sett uten forvarsel, skrudde spillet ned på «easy» og lekte Rambo i stedet. Og det kan være gøy til tider, takket være god tilgang på eksplosiver, ulike kjøretøy man kan leke seg med og draktens innebygde egenskaper. Utover i spillet blir det imidlertid veldig lineært, med flere og flere fiender som tåler mer og mer, og da blir også Rambo-spillestilen i overkant kjedsommelig.
Det har blitt gjort så utrolig mye bedre
Spillet skal ha ros for at det er interessant å stadig måtte veksle mellom å bruke superdraktens krefter på å enten løpe fort, tåle mye eller bli usynlig. For å balansere det noe, går man imidlertid tom for energi veldig fort – for fort – og de ulike kreftene man kan benytte føles heller aldri så supre som det de kanskje burde være.
For eksempel kan man hoppe høyere enn vanlig, men da snakker vi kanskje halvannen meter opp i lufta, og det dreper i tillegg alt momentum du måtte ha på det tidspunktet. Man stopper med andre ord litt opp, og det føles ikke bra. Det samme kan også sies for de såkalte «superkraftige slagene» man har: Man denger løs, men ofte reiser fiender seg rett opp igjen ... som om du ikke har på deg en fremtidsdrakt som koster flere fantasillioner dollar.
Det er rett og slett litt puslete og det har blitt gjort bedre andre steder både før og siden.
Og det samme gjelder egentlig alle andre ting spillet også gjør. Det har blitt gjort bedre siden, og jeg synes det er spesielt vanskelig å ikke sammenligne opplevelsen med de utallige Far Cry-spillene som har taklet «supersoldat i åpen verden»-konseptet så utrolig mye bedre. Det er selvfølgelig ikke helt rettferdig å sammenligne et spill fra 2007 med en rekke spill som har kommet senere – og som til dels ble bygd på bakgrunn av det Crysis opprinnelig gjorde – men når Crysis Remastered ikke er bedre enn det det er i 2020, føler jeg at jeg må være streng.
Konklusjon
Crysis Remastered har en håndfull stilige enkeltøyeblikk og grunnleggende spillmekanikker som er interessante i og for seg selv, men utover dette er det ingenting her som er spesielt imponerende i 2020. For det har altså gått 13 år siden spillet så verdens lys for første gang, og siden den gang har alle mulige slags skytespill kommet og gått og gjort alt Crysis gjør så utrolig mye bedre.
Kroneksempelet er selvfølgelig Far Cry-serien, som med Far Cry 3 lagde et spill som var tydelig inspirert av Crysis, men som var fylt med tonnevis av personlighet, hadde en bedre historie, flere og mer robuste mekanikker, med bedre skyting og mer pålitelig sniking. Og bare det er fire Far Cry-spill siden!
Disse forskjellene gjelder fremdeles for Crysis Remastered, som dessverre ikke har fått mer enn et par malingstrøk i overgangen fra 2007. Spillet har som sagt en håndfull sekvenser og enkeltøyeblikk hvor det er overraskende pent å se på, og jeg liker virkelig godt den tropiske paradisøya vi så vidt får lov til å utforske her.
Skrur man ned vanskelighetsgraden og innser at snikingen er uforutsigbar, er det også tidvis underholdende å leke Rambo med de nord-koreanske soldatene, og historien tar et par spenstige vendinger underveis som gjør det verdt å følge med hvis man ikke har spilt dette før.
Men når alt kommer til stykket er det rett og slett litt kjedelig å traske rundt i dette universet, og det beste jeg kan si om spillet er det faktum at det i hvert fall er kort nok. Jeg kjenner at jo mer jeg tenker over opplevelsen og hvor mange andre gode spill fra omtrent samme tid som har holdt seg så mye bedre, jo mindre liker jeg Crysis Remastered. Så det er kanskje best jeg gir meg før karakteren blir enda lavere.
Vil du ha bedre skytespill fra 2007, kan vi anbefale nyutgaven av Bioshock, som fremdeles har en fantastisk historie, nydelig stemning og spennende superkrefter. Oppussingen av Call of Duty 4: Modern Warfare viser også hvorfor det fortsatt er et fenomenalt spill.
