Hva får du hvis du blander steampunk-stilen og den vittige humoren fra TV-serien Firefly, hiver i en dæsj fantasielementer og en viss likhet til den grafiske stilen fra World of Warcraft?
Ikke et enkelt spørsmål å svare på, men Wildstar er kanskje ikke så langt unna sannheten som man skulle trodd. Spillutvikler Carbine sitt første spill er ambisiøst, stort og er ikke redd for å overdimensjonere hverken visuell prakt eller teit humor.
Imponerende nok greier de å balansere det hele gjennom et langt og solid massivt nettrollespill, og sluttresultatet er ingenting å kimse av.
Klassevalg
I Wildstar kan du velge å spille på en av to sider i en utenomjordisk konflikt. På den ene siden har du «Exiles» som vil leve og bestemme over sitt eget liv. «Dominion» er den andre siden, som vil ha et ordenssamfunn basert på regler og tro, der alle må passe inn i et system. På hver side kan du velge mellom fem raser og seks ulike klasser.
Jeg valgte å spille som klassen «Stalker». Den har kule Wolverine-lignende kniver som våpen, og kan gjøre seg usynlig. «Rogue»-klassen fra World of Warcraft er en god sammenligning. Det var den eneste klassen jeg ikke har testet i betaen av spillet, og dermed ville jeg gi den en sjanse.
Kort fortalt går historien i spillet ut på at de to fraksjonene har reist rundt i verdensrommet i mange år og lett etter en ny hjemplanet. Omsider snubler de over Nexus, en planet som er rik på ressurser og fylt av gammel og verdifull romvesenteknologi. Begge sider mener de har krav på denne planeten, og dermed starter kampene for fullt. Man begynner reisen på romskipet, der man går gjennom en sekvens som lærer bort grunnprinsippene i spillet.
Introduksjonen er akkurat passe lang til at den ikke blir kjedelig for de som er kjent med sjangeren, men samtidig grundig nok til at alle burde ha et greit begrep om hvordan ting fungerer før de lander på planeten. Gjennom denne åpningssekvensen introduseres man også for det meget gode kampsystemet, som er mer likt Guild Wars 2 enn World of Warcraft. Det er dynamisk, man må hele tiden bevege seg og trykke på knapper for å gjøre angrep mot fienden.
Telegrafer
Alle angrep som gjøres, både fra deg og motstanderne, har en telegraf. Det vil si at et område markeres med enten blått, som er deg, eller rødt om det er fienden. Står du innenfor det røde område treffes du av angrepet. Du må også sørge for at dine blå telegrafer treffer fienden for å lande et angrep. Dermed koker det hele ned til en intens, tempofylt dans av telegrafer og sikting som er fantastisk morsom, spesielt når det blir flere fiender på en gang. Man må hoppe unna angrep, treffe med sine egne og hele tiden tilpasse plassering i en kamp.
Egenskapene og angrepene låses opp etter hvert som man går opp i nivå. Totalt kan man ha åtte angrep tilgjengelig til enhver tid. Kampsystemet er en av hovedgrunnene til at jeg har kost meg såpass mye med Wildstar. Spesielt skinner det når man låser opp spiller-mot-spiller-kamper på nivå syv. Her kan man spille ti mot ti i flere ulike spillmodi. I den ene skal man forsvare eller angripe ulike kontrollpunkt. Her blir det ofte store kamper med mange spillere på et lite område. Det er totalt kaos, og det krever tid og trening å for å greie å ta de rette valgene og treffe fiendene med angrepene sine.
Etter noen kamper skjønte jeg at min klasse ikke egner seg spesielt godt midt i kaoset. Jeg fant ut at det passet bedre å snike rundt i utkanten og plukke de fiendene som begynner å få litt lite liv. Da hopper jeg ut av skyggene, gjør masse skade på kort tid, og forsvinner igjen som om ingenting har skjedd. Ingenting er bedre enn å kverke en uvitende motstander nesten før den rekker å reagere.
Hvis du vil kan du komme deg opp til nivå 50 utelukkende gjennom spiller-mot-spiller-innhold. Bare du kommer deg opp til nivå sju trenger du ikke gjøre et eneste oppdrag til mot øverste nivå. Min erfaring er at det ene ikke nødvendigvis tar veldig mye lenger tid enn det andre, og til syvende og sist er det litt smak og behag hva man ønsker å fokusere på. Personlig valgte jeg en miks av de to metodene fram til nivå 50. Jeg gjorde oppdrag og fulgte historien så lenge jeg orket, og når jeg følte for en liten pause spilte jeg litt spiller-mot-spiller. Dermed ble det variert, og jeg fikk fokusert på helt forskjellige ting alt etter hva jeg gjorde.
Tøffe utfordringer
Gruppeområder er også et meget underholdende avbrekk fra vanlige oppdrag. Den første virkelige testen man møter låses opp når man når nivå 20. Da kan du sammen med fire andre spillere ta fatt på en av to ulike gruppeområder. Disse er herlig utfordrende, og krever virkelig at man samarbeider og kommuniserer. Ikke forvent at du kan feie gjennom disse områdene uten å følge med, da kommer du ikke spesielt langt.
De aller beste opplevelsene mine så langt i spillet stammer fra disse områdene. Sammen med en fast gjeng har jeg kjempet i timesvis mot horder av fiender, og flere ganger har vi med nød og neppe greid å overmanne sjefen. Det har imidlertid ikke alltid gått like bra, og våre små, livløse pikselskapte kropper har ligget døde på bakken mer enn jeg liker å innrømme. Da må man tenke over utførelsen, hva som kan gjøres bedre og annerledes, og teste ut om den nye taktikken fungerer. Forfriskende gøy at utviklerne har turt å sette spillerne på såpass tøffe prøver som dette, og et meget underholdende og bra alternativ til oppdragsjaging og historie.
Vanskelighetsnivået opprettholdes også når man bestiger nivå 50, som er det høyeste i spillet per idag. Og for de som er redde for at det ikke skal være nok innhold når maks nivå er nådd, kan jeg berolige med at dette definitivt ikke stemmer i Wildstar. I tillegg til flere soner med oppdrag, både de som kan gjentas daglig og andre, åpnes det opp for det spillet kaller Veteran-innhold. Dette er gruppeområder, både eventyr og grotter, som byr på en flott utfordring for de som ønsker det.
Med min faste gjeng har vi kost oss i timesvis med dette innholdet. Det er herlig utfordrende, spesielt når man begynner å jakte på de ulike medaljene du kan oppnå. Dette gjelder spesielt for de vanskelige Veteran-grottene, der gruppens gjennomføring blir målt og til slutt premiert med en medalje. En gullmedalje kan for eksempel kreve at man fullfører uten å dø en eneste gang, på en gitt tid og at man tar alle mulige oppdrag som finnes i grotten. Dermed blir det en frenetisk kamp mot både klokken og fiendene, og man sitter på nåler gjennom et gruppeområde man har gjort haugevis av ganger.
I tillegg er det hele tiden nytt utstyr som kan samles inn, og alle de store gruppeområdene er stengt for inngang. Her kan man samle sammen 20 eller 40 mann i jakten på de virkelig store bossene. Listen over hva som må gjøres for å få tilgang til disse områdene er så lang at jeg ikke skal begynne på den her, men den innebærer blant annet å få sølvmedalje eller bedre i alle Veteran-gruppeområdene. Det er en lang og tidkrevende prosess, som ikke nødvendigvis passer for de som ikke spiller mye. I så måte har Carbine gjort det mange andre MMO-spill ikke har de siste årene og gitt «hardcore-spillerne», de som spiller mest og vil utfordres, noe å bryne seg på. Kompleksiteten og vanskelighetsnivået, samt tiden det krever å bare få tilgang til disse områdene, er av en slik art at det automatisk utelukker en stor prosentandel av spillerne der ute. Positivt for de som ønsker å legge tid og engasjement som kreves for å få tilgangen, men personlig synes jeg at utviklerne har lagt lista litt vel høyt akkurat her.
Sjarm og humor
For de som ikke bryr seg om gruppeområder, store bosser og jag etter gjenstander er det historiefortelling og verdenen man befinner seg i som betyr mest. Historien i er god, men etterhvert som spillet viklet seg videre fra sone til sone falt interessen min noe. Det ble vanskelig å holde tråden, samt at humoren og variasjon i historien stagnerte litt utover i spillet. Mot slutten ble det mer et jag etter enkleste måte å skaffe erfaringspoeng, og ikke så viktig hva det var de ulike figurene prøvde å fortelle meg.
Da er det positivt at Wildstar tar seg selv og sjangeren det tilhører veldig lite høytidelig. Det er en tydelig sjarm og munter stemning i hele spillet, og det er fylt med internetthumor som mange sikkert kjenner igjen. Det er ikke humor for alle, men jeg liker at Wildstar erkjenner hva det er, og heller setter det hele litt på spissen. Dermed blir ikke hverken historien eller stemningen i spillet unødvendig høytidelig og seriøs. Dette er et spill det er ment at man skal ha det gøy med, og jeg synes Carbine greier å holde en fin balanse spillet igjennom.
Nexus er en variert tumleplass med store, flotte områder. Den visuelle stilen i Wildstar er prangende og fargerik. Du overveldes nesten av alle synsinntrykkene som fyller skjermen til tider, men det er meget godt gjennomført, og det er et pent spill. Figurene har en litt karikaturaktig stil, med overdrevne skulderpartier og smale midjer. Fiendene er også varierte og overdrevne. Her finner du svære monstre som graver seg ned og ser ut som en uskyldig blomst, eller svære okser som definitivt ikke liker besøk.
Ønsker du avbrekk fra oppdragsjag og historie kan du også bryne deg på en rekke håndverksyrker, der du kan lage alt du måtte ønske til din figur. Jeg valgte å være våpensmed, og jeg liker systemet utviklerne har laget for dette. Jeg samler inn materiale fra ulike noder rundt omkring i verden. Ved å lage bestemte gjenstander øker jeg kunnskapsnivået mitt innenfor yrket, og får tilgang til nye gjenstander jeg kan lage. Fram til nivå 50 brukte jeg mine egenproduserte våpen desidert mest, noe jeg synes er veldig bra.
Og når en lang, slitsom dag begynner å gå mot slutten kan du trekke deg tilbake til ditt eget lille krypinn. I Wildstar kan du nemlig lage, dekorere og ordne på huset ditt. Jeg er ingen interiørdesigner, og mitt lille romskiphus ser ut som et høl, men det er uansett mitt. Og i hagen min kan jeg plante frø som gir meg mat, jeg har mitt eget lille steinbrudd jeg kan hente ut materiale til yrket mitt, samt en gjeng omstreifere som jeg ikke helt vet hva gjør. Det finnes et hav av muligheter, gjenstander du kan dekorere med, og muligheten til å personliggjøre sitt eget hjem.
Konklusjon
Min tid i Wildstar har vært enda bedre enn det jeg hadde trodd ut fra min tid i betatesten. Utviklerne har greid å skape en morsom stemning i spillet, med sin humoristiske og lite selvhøytidelige humor. De har laget et spill det er ment at du skal ha det gøy med, og det har de lykkes veldig bra med.
Historien i spillet er interessant, men stagnerte litt på vei mot nivå 50. Uansett var den såpass bra at jeg mistenker at jeg kommer til å spille gjennom en gang til med den andre fraksjonen, for å oppleve den siden av historien også. Du møter mange ulike figurer underveis, og variasjonen i oppdragene du får er gode. Jeg har gjort alt fra å skrike til soldater som har feiget ut til å løpe så fort jeg kan på toppen av et fjell. Det er overdådig og langt fra realistisk, noe som gjør det desto morsommere.
Det solide kampsystemet er meget bra, og spillets aller største styrke. Du står sjelden rolig og trykker på den samme knappen igjen og igjen, men må hele tiden være bevisst på hva fiendene finner på. Bevegelse og det å reagere på det som skjer er definitivt en fordel i Wildstar.
Når øverste nivå er gjort venter minst like mye innhold som det man har spilt igjennom på vei dit. Gruppeområdene er forfriskende vanskelige, og jakten på de edle medaljene er veldig morsom. Spesielt hvis du har en fast gjeng å spille med, noe jeg tror er ganske nødvendig om du skal ha et håp om å greie i hvert fall gullmedaljen. I tillegg til disse områdene er veien langt mot de større gruppeområdene, med lange og krevende lister over ting som må gjøres eller skaffes for å i det hele tatt få tilgang til 20- og 40-mannsområdene.
Wildstar er et meget solid, tettpakket og vellaget nettrollespill. Det greier å balansere en uhøytidelig og litt teit humor med solide utfordringer hele veien. Det har innhold som treffer både som investerer lidenskapelig mye tid og innsats i denne typen spill, samt de som logger inn litt nå og da.
