Til tross for å oppfylle mang en barndomsdrøm, var det én ting som tydelig manglet da Hogwarts Legacy ble lansert i fjor: rumpeldunk. Trollmannssporten har hatt en stor rolle i både bøkene, filmene og spillene om Harry Potter helt siden seriens begynnelse, og fikk sågar et eget spill i 2003 – da i form av Harry Potter: Rumpeldunk Verdensmesterskap.
Jeg har mange gode minner fra den gang, og det er hovedsakelig arven fra dette spillet som lever videre i det nylig lanserte Harry Potter: Quidditch Champions. Mye har tydelig skjedd siden 2003, men ikke alt til det bedre.
Fornuftige regelendringer
Eventyret begynner i alminnelige kår i bakhagen til Wiltersen-familien, hvor man lærer seg sportens grunnleggende regler, blir kjent med de forskjellige rollene på hvert lag og får kjenne på hvordan det er å fly.
I korte trekk foregår rumpeldunk høyt til værs på sopelimer, hvor to lag à syv spillere kniver om å stå igjen med mest mulig poeng når tiden er ute.
Spillerne kommer i fire unike roller: Jagere er målscorere som kaster en rød lærball fram og tilbake mellom hverandre og må treffe tre målringer høyt over bakken; én målvakt på hvert lag vokter disse ringene; to knakkere har i oppgave å fyre av gårde mannevonde jernkuler for å stagge motstanderlaget; mens den siste spilleren er en speider som må spore opp og fange en lyssky gullkule.
Quidditch Champions legger seg tett opp til kildematerialet på de fleste punkter, men har òg gjort et par fornuftige endringer.
Utviklerne har gjort særlig lurt i å begrense speiderens effekt betraktelig: Den tidligere nevnte gullkula, også kjent som «gullsnoppen», er egentlig verdt 150 poeng og markerer vanligvis kampens slutt, men i Quidditch Champions er hver snopp bare verdt 30 poeng, og kampen fortsetter helt til ett lag har fått 100 poeng totalt. Dette sikrer øyeblikkelig en langt mer konkurransevennlig gang i spillet.
På papiret er nok ikke rumpeldunk verdens mest intuitive idrett, men selv de uten kjennskap til spillets univers vil forstå seg på de viktigste reglene ganske raskt. Spillet gjør i hvert fall en solid jobb med introdusere de fire spillertypene, og det tar ikke lang tid før man er klar til å dykke dypere ned i materien.
Blivende verdensmestere
Etter et par runder hjemme hos Wiltersen, begynner nemlig enspillerdelen for alvor når man inntar rollen som et hus på Galtvort. Her setter man sammen et lag bestående av syv høytflyvende raringer, før man sparker i gang konkurransen med de andre husene på trollmannsskolen.
Herfra går veien sakte, men sikkert videre til stadig mer omfattende turneringer, før man til slutt når hele veien til verdensmesterskapet i rumpeldunk.
Og med det er på en måte ringen sluttet.
Spillet legger seg tett opp til PlayStation 2-spillet her, selv om gangen i hver kamp er tydelig friere og mer avansert enn det den var i 2003.
For det første kan man nå veksle fritt mellom de fire rollene når som helst i kampen. Jagere er klart i overtall på banen, og man er avhengig av å score for å vinne, men det er ingenting i veien for at du kan stå i mål store deler av kampen hvis du føler for det.
Presisjon og noe pregløst
Spillet er forholdsvis lettspilt, men mangler samtidig en del presisjon: Man flyr stort sett fram og tilbake på banen i et voldsomt tempo, og særlig tidlig i karrieren er det lett å føle at man stadig havner litt bakpå og sliter med å ta igjen motstanderne.
Dette bedrer seg noe etter hvert, og særlig ettersom man oppgraderer figurene sine og låser opp bedre kosteskaft, men ikke på en måte som gjør at jeg føler hundre prosent mestring enn så lenge.
En god del av enspillerkampene blir dermed både klønete og litt ensformige i lengden, og ved siden av mer presisjon, skulle jeg ønske at spillet hadde klart å ivareta noe av originalspillets unektelige særegenhet.
Spesielt skuffende er kanskje designet på de ulike lagene. Quidditch Champions er for all del fint, lekent og fargerikt nok, og det er gøy å skru sammen sitt eget lag, men det er noe som mangler.
I 2003 hadde for eksempel hvert landslag sin helt egen bane og et storslagent spesialangrep som kunne aktiveres en gang per kamp. Lokale flerspilleroppgjør var en stor del av spillets sjarm, og jeg husker jeg brukte flere titalls timer på å låse opp samleobjekter og konkurrere med kompiser på gutterommet.
Til sammenligning føles kampanjedelen i Quidditch Champions nokså tam og sjelløs, og det er begrenset hvor lenge man gidder å pludre med denne delen av spillet.
Solid flyt på nettet
I stedet er det først når man begir seg ut på nettet og spillets flerspillermodus at Quidditch Champions virkelig våkner til live. De grunnleggende mekanikkene videreføres finfint her, men i stedet for å kontrollere et helt lag alene, deler man nå byrden med to andre spillere.
Hver spiller styrer da én jager hver, men kan i tillegg velge hvilken av de tre andre rollene man vil bekle. På denne måten ender hver spiller opp med kun to figurer å holde styr på, og flyten blir om mulig enda bedre.
Hver rolle føles svært unik, mye takket være en håndfull verktøy og egenskaper som tydelig er med på å skille dem fra hverandre. Selv fant jeg fort ut at jeg liker meg godt i rollen som innpåsliten knakker, og mange av kampene tilbragte jeg dermed i hælene på intetanende speidere og uforsiktige måltyver.
Det er lett å føle at man bidrar positivt til laget, uten at jeg kan påstå at alle kamper er like givende å spille av den grunn. Ofte kan én spillers prestasjoner få enorme konsekvenser for resten av laget, og man merker det meget godt hvis man for eksempel havner på lag med en somlete speider eller en slepphendt målvakt.
Problematikken er for all del ikke unik for Quidditch Champions, men det faktum at man kun har to andre spillere å støtte seg på gjør balansen mellom lagene øyeblikkelig ganske sårbar.
Likevel er det mye moro å hente her – de jevneste kampene er alle svært spennende, og med et par unntak har jeg stort sett bare hatt positive opplevelser på nettet.
Konklusjon
Quidditch Champions klarer på sett og vis å leve opp til arven fra PlayStation 2, mye takket være spennende balanse mellom de ulike rollene, sjarmerende grafikk og fartsfylte oppgjør.
I utgangspunktet er rumpeldunk en ganske komplisert idrett, men med litt øvelse begynner de ulike mekanikkene å gi mer og mer mening, og da flyter kampene etter hvert svært godt.
Man veksler ufortrødent mellom de forskjellige rollene: sender en pasning på tvers av banen som jager; kyler en klabb i bakhodet på Viktor Krumm som knakker og gir Malfang en real kilevink før du kaster deg etter gullsnoppen som lagets speider.
Quidditch Champions er riktignok langt fra perfekt, og både flying og muligheter for lagspill mangler foreløpig den presisjonen man er avhengig av for å utrette de virkelig store tingene på limeryggen. Enspillerdelen skuffer også noe, spesielt sammenlignet med inspirasjonskilden, og det hjelper heller ikke at det ikke er noen lokal flerspiller.
Det meste av magien ligger da i det å tevle mot andre spillere over internett, og her byr både fargerike figurer og formidabel flyt på mye luftig underholdning.
Harry Potter: Quidditch Champions er tilgjengelig på Xbox One, Xbox Series X/S, Nintendo Switch, Windows, PlayStation 4 og PlayStation 5 (testet). PlayStation Plus-medlemmer kan laste ned spillet gratis ut måneden.
