Hva hvis Columbus fikk akutt hjemmelengsel og snudde én dag før han skimtet den frodige kysten av Bahamas? Hva om Kennedy oppdaget noe rusk på tuppen av skoen og lente seg ned i bilkupeen rett før Oswald trykket på avtrekkeren i 1963?
Hva om, hva hvis. Kontrafaktisk historie er en artig tankelek hvor selv de minste krusninger langt ute på havet kan føre til massive tsunamier som endrer alt på land.
Solen går aldri ned i Det tredje riket
I Wolfenstein: The New Order fører en liten oppdagelse i Tysklands massive forskningsenhet til at nazistene finner opp atombomben først. Med dommedagsvåpenet i sine hender tvinges de allierte i kne og Hitlers menn går seirende ut av andre verdenskrig.
På tapersiden finner vi deg: Sersjant William «BJ» Blazkowicz – en rettkjevet amerikaner med never av stål og en bred sørstatsaksent. I krigens siste dager får Blazko, som kameratene i den fiktive militærstyrken OSA kaller deg, et alvorlig slag mot hodet og faller i Østersjøens kalde grav.
Men Blazko er ikke død. Omsider havner han på et polsk sykehus i nazikontrollert territorium, men uten mulighet til å kommunisere med omverdenen, uten mulighet til å gjøre noe, blir Blazko makteløst vitne til nazistenes grusomme forbrytelser fra sengekanten.
Pasienter blir bortført. Personalet blir trakassert. En barmhjertig lege blir henrettet kun to meter unna. mannens livløse øyne. I 14 lange år koker nazihatet i Blazko sine komatøse blodårer. Mannen som til slutt våkner er en finpolert drapsmaskin med kun én ting på hjertet: hensynsløs hevn.
Det er en enkel historie for et enkelt spill. Blazkos første handling som våken mann er å kjøre en sylskarp pinsett rett inn i halsen på en tysk soldat. En manøver som fint oppsummerer hvilken fritidsaktivitet Wolfenstein-serien handler om: Nazislakting.
Det snakkes mye om høyteknologi, det vises mye høyteknologi, men når alt kommer til alt påvirker ikke denne høyteknologien selve spillingen i særlig grad.
Verdenen du våkner opp til er det heldigvis fylt av nazister med skuddblinker klistret til hjelmene. De kontrollerer Moskva i øst til Washington i vest. De terroriserer London med kjemperobotoer og bygger forskningsbaser på bånen. Det tredje riket har blitt et verdensomspennende imperium, ledet av den den fanatiske superforskeren og generalen Deathshead.
Det er akkurat her den største forskjellen mellom Wolfenstein-spillene og mer tradisjonelle krigseventyr fra perioden ligger. Nazistene er ikke bare onde, men de er onde med den nyeste innen avanserte våpen og høyteknologi.
Og det er også her Wolfenstein: The New Order kanskje skuffer mest. Det snakkes mye om høyteknologi, det vises mye høyteknologi, men når alt kommer til alt påvirker ikke all denne høyteknologien selve spillingen i særlig grad.
Konvensjonelt våpenarsenal
Hoveddelen av skytingen foregår nemlig mot konvensjonelle fotsoldater med konvensjonelle våpen. Selv om fortellingen er svært opptatt av hvordan avansert fremskritt innen teknologi påvirker historiens gang, kunne godeste Blazko knapt vært mer konservativ i valg av våpen.
Du får riktignok hendene på et lasergevær som kutter gjerder og pulveriserer fiendene til gørr og støv, men stort sett er det bly og hagl som gjelder. Når utviklerne mikser nazister og eldgammel jødisk superteknologi i en semi-suspekt, kontrafaktisk cocktail er det rart de tilbyr oss et såpass konvensjonelt våpenarsenal å leke med.
Fiendene er også – estetikken til side – også litt for streite. Soldatene er som sagt soldater, selv om de har på seg siste nytt inn autoritær mote. De pansrede bikkjene glefser og knurrer, men under jernrustningen er de fint lite mer enn vanlige vakthunder. De genmodifiserte supersoldatene byr på tyngre motstand, men i praksis oppfører de seg ikke stort annerledes enn «Juggernautsene» i Modern Warfare-spillene.
Selv om spillet endrer historien, klarer ikke utviklerne i Machine Games å endre dynamikken fra lignende skytespill. De dumme fiendene, den hodeløse skytinga og det evige jaget etter helsepakker er nok en påminnelse om hvor fastgrodd sjangeren er i gamle gjørmespor.
Men man trenger ikke å avskrive Wolfenstein som tysk søvnmedisin av den grunn.
Når du lader dine doble maskingevær, runder hjørnet og stormer inn i et rom full av ferske nazirekrutter vil nok en enkel, primal smak på blod vekkes i de fleste skytespillentusiaster.
Tyngden på våpnene, lyden av de hule drønnene som rikosjerer mellom veggene, den pulveriserte betongen som spres i lufa som fjærlett konfetti. Gjengen i MachineGames har kanskje få ideer, men de forstår ihvertfall hvordan de snekrer sammen tradisjonell action.
Kjedelig sniking
Du kan regne med å bruke et sted mellom ti og tjue timer på kampanjen, avhengig av vanskelighetsgrad og hvor mye tid du bruker på å lete etter hemmeligheter. Erfarne spillere bør absolutt våge seg på det øverste «Über»-nivået, som leverer solid, men overkommelig motstand helt til du møter småbossene. Disse tåler ofte så mye at det ikke er noen skam å skru ned graden et hakk eller to.
Hvis det blir for mye skyting kan man som oftes flekke opp jaktkniven og den lydløse pistolen. På flere av brettene er det utplassert såkalte kommandører, lett gjenkjennelige med sine pene og stramme uniformer. Hvis disse tas ut i stillhet unngår man at kommandørene kaller inn forsterkninger.
Det er gøy å leke ninja – helt til man oppdager hvor dumme fiendene faktisk er. De ser knapt lengre enn en geværkolbe og oppdager ofte ikke den stakkars kameraten som blør ut på gulvet en meter unna. Vil du snike rundt og samtidig føle deg smart, spill heller Splinter Cell eller noe.
Heldigvis har MachineGames snekret sammet et fungerende perk-system som «lurer» deg til å variere spillemønsteret likevel. Utfører man disse minioppdragene, som å drepe ti med kastekniv uten å bli oppdaget eller høvle ned 20 fra dekningsposisjon, får man små belønninger som nye triks og bedre helse.
Selve brettene er temmelig lineære, men sjeldent klaustrofobiske. Det er alltid alternative ruter å finne og de som leter vil oppdage hemmelige koder som fører til hemmelige rom fullt av hemmeligheter.
Europa for dine føtter
Det tar ikke lang tid før Blazko gjenforenes med motstandsgruppen. Sammen med en pen polsk sykepleier, en gammel eksentrisk jøde, en handicappet anti-fascist, en Jimi Hendrix-klone og Wolfensteins versjon av Hodor river man ned det undertrykkende naziregimet bit for bit.
Historien er altså fullstendig hinsides – og slik skal det jo være! Noen vil kanskje rynke over at man skviser lett fantasi-underholdning ut av et av historiens mørkeste kapitler, men på samme måte som Tarantinos Inglorious Basterds er dette hevnporno og ikke spekulativ historieforfalskning.
Skildringen av livet i Det tredje riket er nemlig like nyansert som et hardt slag med en stump geværkoble og Wolfenstein er på sitt beste når spillet omfavner sin trashy natur.
Det er synd når utviklerne glemmer seg og prøver å presse inn malplassert melodrama i det som fungerer best som en parodi.
De karikerte figurene, som sadistiske Frau Engel og hennes unge kompanjong Bubi, er så herlig overdrevne i sin djevelske ondskap at spillet ofte er umulig å ta seriøst. Derfor er det synd når utviklerne i MachineGames glemmer seg og prøver å presse inn malplassert melodrama inn i det som fungerer best som en parodi.
For Wolfenstein pusher en dystopisk futurisme som virker å være smått inspirert av Half-Life 2 (Combine var jo en slags intergalaktisk versjon av nazistene). Motstandsgruppen holder blant annet til i et urbant gjemmested og man sendes ut på oppdrag i øst og vest for å innhente teknologi som kan snu krigens gang. Det er til og med et brett her hvor man kjører gjennom byens kloakksystem på et hjemmesnekret, vannbasert kjøretøy – akkurat som i legendariske «Route Kanal».
Men der stopper egentlig likhetene. Wolfenstein har lite av Half-Life 2s finesse, stramme narrative regi eller upåklagelige brettdesign.
Et naziformet London reduseres til en regntung byggeplass. En reise til månen bygges opp med like mye bravur som en harrytur til Svinestund. Du blir sendt til Europas ytterkanter som om Kroatia og Gibraltar er navnet på to pølseboder rett rundt hjørnet og det er lettere å krysse grenser under streng naziokkupasjon enn i EØS med et interrail-pass.
Man får aldri følelsen av dette kontrafaktiske universet faktisk er et reellt sted – og ihvertfall ikke et sted som er verdt å redde.
Det er knapt noe hverdagsliv her, ingen skildringer av hvordan samfunnet fungerer. Historiens alternative hendelser blir fortalt i strategisk «glemte» avisutklipp, underutviklede personligheter svever inn og ut av historien med tyngden til papirfly.
Nei, gi meg heller mer av fantasien som fungerer. Som Frau Engels gjennomgrodde sadisme, Deathsheads pompøse taler og de nyeste fremskrittene innen overdreven ond teknologi. Det trenger ikke være seriøst, det må bare leve.
Grafikken er lekker og underpresterende, helt avhengig av hvor du er. En liten månenvandring viser hva PlayStation 4 kan gjøre med lys, skygge og dybde, før spillet plutselig hopper tilbake en generasjon og leverer store blokker av livløse omgivelser og utydelige teksturer. Det er som om grafikkbudsjettet kun dekker 50% av spillet.
Konklusjon
Velg gjerne Wolfenstein: The New Order hvis du leter etter høyoktan skyteaction som får det til å smelle i høyttalerne. Hvis du ser etter høyoktans skyteteaction som virkelig utnytter potensialet i universet spillet pirker borti, gjør du lurt i å vente til en eventuell oppfølger.
MachineGames har lagd rammene til et fascinerende univers, men har ikke klart å fylle det med galskapen en slik setting krever. Det lusker riktignok onde nazister rundt hvert hjørne her, med glefsende robothunder og massive maskinmenn på slep. Men de fantasifulle ideene er stort sett kun estetikk og overflate, og redusert til ren og skjær spillmekanikk er Wolfenstein like standardisert som hvilket som helst annet skytespill.
Heldigvis er det en standard spillet mestrer greit. Med lette kontroller og god våpenfølelse er dette tretten timer med enkel, men intens og tidvis oppslukende action. Men selv om Wolfenstein aldri er i nærheten av å være dårlig, legger det slappe våpenutvalget, de typiske fiendene og den velkjente dynamikken igjen et inntrykk av at spillet hele tiden underpresterer. For når man først har konstruert et alternativt 60-tall hvor nazistene kontrollerer verden med teknologisk overmakt, hvorfor ikke gå lenger?
På jakt etter mer kreative skytespill? Test ut Metro: Last Light eller BioShock Infinite.
