Det er ikke lett å være Sonic The Hedgehog. Segas maskot har hatt en del problemer med å få skikkelig fotfeste i tredimensjonale plattformspill. Det virker som om Sonics høye fart er vanskelig å kombinere med den stramme kontrollen og presisjonen som kreves for å lage en skikkelig plattformer.
Likevel klarer det blå pinnsvinet å fleske til med noen gode spilltitler. Sonic Colors og Sonic Generations føltes som to store skritt i riktig retning mot et skikkelig stilfullt og moderne Sonic-spill. Dessverre er Sonic Lost World et så gigantisk sprang bakover at det får meg til å lure på om figuren har mistet sin relevans i en moderne spillverden.
Fortere, fortere, fortere!
Under en rutinemessig jakt på surperskruken Dr. Eggman krasjlander Sonic og partneren Tails på det svevende kontinentet Lost Hex. Her har Eggman gjort en innfødt gjeng med skurker kalt Deadly Six til sine slaver. Takket være Sonics innblanding bryter de seg løs og tar kontroll over Eggmans maskiner. Dermed må den tjukke vitenskapsmannen og det blå pinnsvinet jobbe sammen før de dødlige seks klarer å ødelegge hele kontinentet.
Verden skal selvsagt reddes på sedvanlig Sonic-vis, nemlig ved å løpe gjennom en rekke fargerike nivåer så fort som overhodet mulig. Disse er som vanlig inndelt etter kjente temaer som gresslette, norsk vinter, ørken, kasino og fabrikk. De forskjellige sonene du besøker føles mer nostalgiske en direkte nyskapende, noe som lenge har vært et problem med Sonic-spillene. For en fyr hvis primære evne er fart og smidighet, har Sonic ganske vanskelig for å holde følge.
Lost World låner kraftig fra det kansellerte Sonic X-Treme, men også fra Super Mario Galaxy. De fleste nivåer foregår i et abstrahert, avgrenset område av Lost Hex og består som regel av lange, rette strekninger du skal løpe gjennom. Disse kan enten være en hel korridor befolket av forskjellige typer fiender, eller en svær sylinder du skal navigere på ulike måter. Som regel holder det å løpe rett fram og hoppe i ny og ne.
I tillegg skal du også traversere en rekke todimensjonale nivåer. Disse forsøker tilsynelatende å påkalle nostalgiske følelser om Sonics tidligere spill, men det fungerer generelt dårlig. Nivådesignet er for trangt og uinspirert, og mangler bevegelsesfriheten til de klassiske Genesis-spillene.
Best på skinner
Sylindernivåene er mer åpne enn de todimensjonale, men fungerer ikke spesielt godt de heller. Det oppfordres delvis til utforskning, men det er vanskelig å finne skjulte veier og hemmeligheter når spillet jobber ustanselig hardt med å stadig dytte deg fremover. Støtfangere, springfjærer og fartsøkere sender Sonic lynkjapt avgårde, så raskt at jeg knapt får tid til å ta til meg hvordan omgivelsene ser ut, eller hva jeg potensielt kan støte på rett foran meg.
Det å stadig måtte finne tilbake til topphastighet er ikke spesielt moro, og det er alltid et eller annet som bringer deg til en umiddelbar stans.
Sonic Lost World fungerer paradoksalt nok best når alt går på skinner. Sonic er kjappest når han løper rett fram, men den minste antydning av retningsendring forsvinner all fremdrift og farten senkes betraktelig. Det å stadig måtte finne tilbake til topphastighet er ikke spesielt moro, og det er alltid et eller annet som bringer deg til en umiddelbar stans. Dessverre er Sonic så kjapp at det er vanskelig å se neste trussel komme. Så selv om jeg vil løpe fort får jeg stadig servert grunner til å ikke løpe fort. En lavere toppfart hadde vært å foretrekke, med større grad av smidighet hos spillfiguren. Dermed kan man få en god følelse av fart, og likevel opprettholde hastigheten om man må svinge unna en fiende.
Mange sekvenser i spillet er fullstendig automatiserte og krever ingen styring fra spilleren. Dermed blir Sonic Lost World ikke så mye et spill som en serie filmsekvenser der Sonic gjør noe tøft. Det blir ikke noe moro, for hvorfor skal jeg sette meg ned med et spill der alt gjøres for meg?
Enda verre er brettene der Sonic blir fratatt sin ikoniske hastighet. Dette gjelder mest spesifikt snønivåene, der du i lange sekvenser må navigere deg over is og snø. Spesielt isen er slitsom å skulle navigere, da den gjør de slurvete og trege kontrollene enda verre å ha med å gjøre.
Det var påfallende hvor ofte jeg måtte kjempe mot en styringsordning som levde sitt eget liv. I tillegg til sine vanlige ferdigheter som «Spin Dash» og «Homing Attack» kan Sonic også løpe på vegger, både i to- og tredimensjonale omgivelser. Det funker kun når spillet vil at det skal funke, som generelt er når du ikke trenger det. Å skulle utføre kjappe hopp fra vegg til vegg er enda mer slitsomt, da spillet aldri gir deg klare tegn på hvordan det skal gjennomføres.
Pent, men identitetsløst
Lost World er, om ikke annet, meget pent å se på, og inspirasjonen fra Super Mario Galaxy virker spesielt åpenbar i grafikken. Her er det mye fokus på sterke farger og store konstraster. Figur og nivådesign er som forventet av et Sonic-spill, men det føles samtidig litt identitetsløst. Figuren Sonic ble på 90-tallet skapt som et hipt og kult motstykke til Nintendos maskot, men Lost World beviser at det kjappe pinnsvinet har begynt å henge etter.
Det hjelper heller ikke at Sonic er en ganske kjedelig figur. Han er fortsatt godt forankret i 90-tallet og har liksom ikke noe nytt å by på. Selv med et par nye måte å bevege seg på og en ny spillverden å forsere er han fortsatt den samme. Det får han til å virke utrolig arkaisk og gammeldags sammenlignet med plattformheltene som har klart å fornye seg selv.
De som faktisk kommer best ut av spillet er antagonistene. Deadly Six er alle lett gjenkjennelige og utstråler deres ulike personligheter og ferdigheter gjennom enkelt og fargesprakende design. Du skjønner med én gang hvem de er og hva de kan gjøre. Dessverre er ikke slåsskampene mot dem særlig interessante. De kronglete kontrollene stikker nok en gang frem sitt stygge ansikt og gjør alle sjefskampene til en prøvelse i tålmodighet.
Konklusjon
Et plattformspill med fokus på fart og smidighet trenger en bunnsolid spillmekanikk og en styringskontroll som er så stram at du kan sprette en mynt på dem. Sonic Lost World mangler denne essensielle biten. Dette fører til at spillet kollapser under sin egen middelmådighet.
Lost World fungerer paradoksalt nok best når alt går på skinner. Det virker nesten som om spillet har skjønt dette også, for du blir stadig dyttet framover til neste dings som slynger Sonic avgårde i høy hastighet. De gangene alt går automatisk forover uten kommandoer fra spilleren er når alle systemene klaffer. Det er dessverre også disse øyeblikkene som er minst spennende å spille, nettopp fordi spilleren ikke har muligheten til å påvirke hva som skjer.
Sonic the Hedgehog har alltid hatt problemer med å få skikkelig fotfeste i overgangen til tredimensjonale spill. Sonic Lost World er så absolutt ikke et skritt i riktig retning, og anbefales ikke engang til den mest hardbarka Sonic-fan.
