I en tidsalder hvor volden i media blir stadig mer brutal og bevisst valgte de svenske utviklerne i Dennaton Games å nedskalere de visuelle grusomhetene i deres retro-inspirerte Hotline Miami. Dette hindret likevel ikke det pikselerte indie-spillet fra å imponere en samlet spillpresse stort på tampen av fjoråret.
Som en direkte følge av selskapets nyervervede fokus på uavhengige spillskapere har Sony nå adoptert det pikselerte blodbadet til både PlayStation 3 og PlayStation Vita. Som en som aldri fikk sjansen til å spille originalutgaven kastet jeg meg derfor øyeblikkelig over sjansen til å banke russere på Sonys håndholdte. Det har vært et par røffe dager.
Søtt og surt
I Hotline Miami tar du på deg rollen som en anonym jypling med en forkjærlighet for groteske dyremasker som gir spennende krefter. Én dag mottar han den første av mange mystiske telefonbeskjeder hvor man blir fortalt om «rot», «søppel» og «pakker» som må tas hånd om på tvers av åttitallets Miami. Dermed er oppdraget klart og drapsorgien kan begynne.
Det hele utspilles som tjue nivåer hvor spilleren skal infiltrere et hovedkvarter og utslette alt han kan finne av liv. Det er en slags historie som foregår mellom hvert kapittel, men det er bokstavelig talt en komatåke av hallusinasjoner og forsøksvis moralisering som egentlig aldri oppnår noe. Spillet nytes best som en arkade-opplevelse hvor man tankeløst knerter tusenvis av bevegelige målskiver.
Her er russiske kjeltringer målskivene, spillerommet er stort og fritt, og åstedene varierer fra dunkle restauranter med slitne veggtepper, og hele veien til lyse og flisbelagte kontorbygg med flere etasjer og banditter rundt hvert hjørne. Spillet har en helt egen stil hvor syrlige fargehav omfavner samtlige nivåer, så vel som opplevelsen i seg selv. Det hele pakkes inn i et herlig og strømlinjeformet lydspor som virker setter sitt preg på opplevelsen.
Hotline Miami blander sure blodpøler med søte åttitallsreferanser, og med inspirasjon fra spill som de to første i Grand Theft Auto-serien er den retro-pikselerte handlingen alltid like fascinerende. På samme måte ser man alt som skjer direkte ovenfra, og synsrekkevidden strekker seg langt utover Vita-skjermen. Det er en liten skjerm i forhold til PC-versjonen, men spillet gjør seg overraskende godt på Sonys håndholdte.
Man bruker analogspakene for å bevege seg og sikte, og sammen med den hendige bevegelsesskjermen er dette kanskje den mest intuitive utgaven av spillet. Det mangler derimot litt når det kommer til presisjon. Det er vanskelig å skulle trykke seg fram på skjermen midt i kampens hete, og de litt stive Vita-spakene hjelper heller ikke her.
Kjapt og brutalt
Man har uansett et svært godt overblikk der man i tillegg til rommet man er i også ser hva som foregår i naborommene. Med dette på sin side kan man allerede fra det øyeblikket hovedpersonens lekre DeLorean parkerer foran en malplassert brannhydrant på utsiden se hvilke fiender som venter på innsiden av bygget. Og med det kan massakreringen begynne.
På et av mine første oppdrag legger jeg straks merke til en vakt som patruljerer fram og tilbake foran inngangsdøra. Jeg nøler ikke et sekund idet jeg løper mot døra, sparker den opp og river vakten overende. Jeg utnytter det faktum at han er slått i svime og tar tak i jakkekragen hans, like før jeg går i gang med å knuse mannens bakhode mot de hvite flisene.
Det er blodig og ultravoldelig, og når jeg er ferdig ligger vakten igjen i en dam av blod og gørr som står i sterk kontrast til omgivelsene. Jeg får derimot liten tid til å grunne over mine handlinger for med ett farer en kule mot meg fra utkanten av skjermen og russeren som nettopp kom inn i rommet. Jeg faller død om, men tar med meg denne informasjonen når jeg prøver igjen. Denne gangen plukker jeg opp den første mannens kniv og kyler den mot karen som braser inn i rommet. Herlig.
Hver gang man dør er man tilbake på beina etter et lite knappetrykk. Spillet har ingen lastetider når man først har satt i gang med et oppdrag, og dette gjør dine mange dødsfall litt lettere å svelge.
Dødsfall i hopetall
For man dør utrolig mye i Hotline Miami - man tåler svært lite og hver kule kan være slutten på visa. Samtidig er fiendene ubarmhjertig dødelige når de først får øye på deg, være seg de bærer balltre, maskingevær eller murstein.
Man lærer seg fort å frykte motstanderne og hva de kan gjøre med deg, og når dette setter seg i muskelminnet vil man gjøre alt man kan for å unngå direkte konfrontasjoner. Lyddempede pistoler, samuraisverd og knyttnever er alle gode og tilfredsstillende alternativ i så måte, men når man sniker seg fra rom til rom lærer man seg å ta til takke med det spillet måtte tilby der og da.
Du kan til en viss grad klare å snike seg innpå et par vakter her og der, men dette fungerer sjelden på tvers av hele brett. Fiender klynges sammen og beveger seg i bestemte mønstre som gjør dette så godt som umulig, og spillet tvinger deg dermed til å ty til våpen og brutal vold. Det er heldigvis også ganske morsomt å knerte fiender på denne måten, og resultatet er like makabert og omfattende der likene hoper seg opp.
Tilfeldigheter i forsetet
Likevel kan mange uventede situasjoner oppstå, og faktum er det at tilfeldighetene råder i Miami. Dette er også spillets største svakhet.
Uten videre kan jeg kaste meg inn i et rom, rive med meg to karer i farten, plukke opp den enes maskinpistol for å skyte en kar på andre siden av rommet og vente på bølingen med fiender som straks vil strømme i retning rabalderet. Hvordan vet jeg dette? Jo, fordi det var det som skjedde de siste fjorten gangene. Jeg venter og venter, men ingen fiender dukker opp, og biljardkøen jeg hadde funnet på toalettet viste seg å være til liten nytte der jeg satt på lur bak døra.
Ting går sjelden din vei i Hotline Miami, og når du tror du har knekt koden som trengs for å mestre et nivå endres plutselig spillereglene. Dette skjer stadig vekk, og enten det er fiender som ikke reagerer når man bruker skytevåpen, vakter som plutselig bryter ut av mønsteret de har fulgt på mine fem først forsøk eller bare skurker som ikke oppfører seg naturlig er det alltid like irriterende.
Det er ingen sans eller samling bak det hele, og man føler seg trengt opp i et hjørne altfor ofte. Jeg dør og får prøve igjen på et brøkdels sekund, men det likevel noe sårt og frustrerende når spillet ikke følger sine egne regler.
Forvirring blant fiendene
Med på å forverre denne tilstanden er spillets russiske motstandere. Jeg vet ikke hvor Miamis mafiasjefer har hyrt vaktene sine, men jeg ville ikke reagert hvis det viste seg at flesteparten nettopp hadde sluppet ut fra asylet, for her er det ikke mye som foregår i topplokket.
For eksempel kan jeg rive en kar overende med en svingende dør uten at noen ser ut til å bry seg, og når han jeg slo ut våkner opp, bare for å fortsette langs ruta si, er det spor av en totalt fraværende kunstig intelligens.
Fiendene er stokk dumme, reagerer sporadisk på handlingene dine, og alt fra full bonanza til likegyldig vandring forbi døråpningen jeg poserer i er mulige utfall. Hvor langt de kan se, hvor treffsikre de er med våpnene sine, hvor mange som dukker opp når jeg blåser av et pumpehagleskudd mindre enn ti meter unna: alt er tilfeldig, alt er usammenhengende, og alt er veldig, veldig frustrerende.
Konklusjon
Hotline Miami er et nokså godt, lite og brutalt action-spill hvor blodighetene står i høysetet, uten å tråkke over noen grenser takket være sin relativt uskyldige grafiske stil. Spillet syder og ånder av retro hele veien til banken, og spillets utseende og lydspor er av det ekstremt autentiske slaget.
Spillets variasjon er stor, og blant våpen- og dyremaskeutvalget er det mye å leke med. Her kan man gå bananas med et samuraisverd og samtidig belønnes for det, men spillet er ikke like snill med deg om du vil ta en mindre breial løsning. Det er sjelden snikingen fungerer over lengre perioder, og når man ser dette i sammenheng med spillets utrolig sporadiske fiender og systemer er dette kanskje ikke så rart.
Det er nemlig ikke sjelden at Hotline Miami endrer på sine egne spilleregler femti forsøk ut i et nivå, og etter femti dødsfall brukt til å finne en løsning som kanskje fungerer blir det fort frustrerende og monotont. Da frister det istedet å ta med seg en pumpehagle og håpe at du er raskere på avtrekkeren enn førti tilbakestående russere. Med Vita-konsollens noe mangefulle analogspaker er ikke dette særlig morsomt. Og nei, det blir ikke morsommere jo lenger man holder på.
Hotline Miami er i salg for Windows, Linux, Mac, PlayStation 3 og PlayStation Vita (testet). Kjøper man PlayStation 3-utgaven får man samtidig spillet for Vita og vice versa.
